Norsk petroleumspolitikk

Kjære venner,

Det er en stor glede for meg å være tilstede på Sandefjordkonferansen for første gang. Jeg ser fram til to dager med diskusjon og dialog rundt de utfordringene petroleumsnæringen står overfor.

Det er en historisk dag i dag. Barack Obama blir i dag tatt i ed som USAs 44. president. Jeg har store forventninger til den nye presidenten. Ingen tidligere amerikansk president har gått til embetet med så klart uttrykte ambisjoner om å forene miljø og klima. Det er mange globale utfordringer vi nå står overfor, utfordringer som krever dialog og samarbeid.   Det er nok å nevne finanskrisen, kampen mot fattigdom og ikke minst konflikten i Midtøsten. Jeg håper Obama vil vise internasjonalt lederskap på klima, energi og miljø.

Det er usikre tider i internasjonal økonomi. Vi opplever den mest alvorlige krisen i finansnæringen siden 1929. Et årstall som gir spesielle assosiasjoner for de fleste av oss. For første gang siden 1945, har den samlede produksjonen i industrilandene gått ned. Selv i framvoksende økonomier, som Kina og India, faller veksten kraftig og ned til et nivå som i verste fall kan gi grunnlag for sosial uro. Husker vi ett år tilbake er det nesten uvirkelig – mye har forandret seg på ett år.

Finanskrisen og tilbakegangen i verdensøkonomien har hatt stor innvirkning på utviklingen i oljeprisen. Etterspørselen etter olje synker; i OECD landene mer enn på 30 år. Oljeprisen har falt rundt 100 dollar fatet siden toppen sist sommer.

I dagens markedssituasjon er ikke problemet lenger at oljeprisen er høy. Det er en risiko for at svak etterspørselsutvikling, lavere oljepris, høyere kostnadsnivå og vanskeligere tilgang til kreditt kan hindre investeringer i nye oljeprosjekter. Dette vil bety lavere framtidig oljetilbud.

Hva vil skje med oljeprisen når verden kommer ut av nedgangskonjunkturen? Jeg har dessverre ingen glasskule som kan gi meg svaret, men jeg vil hevde at det er lav sannsynlighet for at vi vil se en varig oljepris vesentlig under dagens nivå. Det er mange grunner til det som jeg ikke skal gå inn på i dette foredraget.

Vi skal nå se litt på norsk sokkel. Aktivitetsnivået i 2008 var meget høyt historisk sett. Min vurdering er at det høye aktivitetsnivået vil fortsette inn i det nye året. Prosjekter er påbegynt og kontrakter er inngått. Samtidig, og sett opp mot finansuroen, betyr det at aktivitetsnivået forblir høyt ikke at enkeltbedrifter eller bedrifter i visse markedssegmenter ikke kan oppleve en krevende tid med mangel på nye oppdrag. Det betyr heller ikke at prosjekter ikke vil bli utsatt. Det betyr bare at den samlede etterspørselen etter varer og tjenester fra aktiviteten til havs fortsatt vil være meget høy også i 2009.

Hva som skjer etter 2009 er svært vanskelig å forutsi. Min vurdering i dag er at vi for norsk sokkelaktivitet ikke vil oppleve noen dramatisk negativ utvikling på mellomlang sikt. Bildet kan endre seg betydelig dersom den økonomiske krisa blir mer omfattende og langvarig og/eller oljeprisen blir værende på dagens nivå eller lavere. Norsk leverandør industri har også et stort internasjonalt marked. Jeg antar at trenden her er den samme.

Betyr dette at jeg ikke ser effekter av den økonomiske krisa for petroleumsindustrien? Nei, det betyr det ikke. Uten den økonomiske krisa tilsier våre analyser at investeringene ville vokst kraftig i årene framover og vokst fra et nivå som allerede var rekord høyt.

Verdiskapingen og investeringene i petroleumssektoren utgjør om lag en fjerdedel av total verdiskapning og samlede investeringer i Norge. Sektoren står for en tredel av statens inntekter og halvparten av eksporten. Om lag 200.000 personer er i dag ansatt i petroleumsrelatert industri. Disse tallene understreker at det å opprettholde aktivitetsnivået i olje- og gassvirksomheten er svært viktig for utviklingen i norsk økonomi.

For andre deler av norsk økonomi må vi være innstilt på en svak utvikling og økende arbeidsledighet i inneværende år. En så åpen økonomi som vår vil bli preget av de internasjonale nedgangskonjunkturene.

Regjeringen skal neste uke legge fram en tiltakspakke som skal bidra til at de hender som blir ledige som følge av nedgangskonjunkturen fortsatt kan gjøre nytte for seg. Jeg kan ikke foregripe hva vi kommer til å legge fram. Men med de utsikter for aktivitetsnivået i næringen jeg her har presentert, blir vel ingen overrasket om vi ikke kommer med direkte tiltak for å stimulere til økt aktivitet på kontinentalsokkelen i denne omgang.

Vi skal nå ta et lite sveip innom den konflikten vi i dag ser mellom Russland og Ukraina om leveranser av gass. Først og fremst fordi den rammer en rekke uskyldige mennesker i Øst- og Sentral-Europa som nå, midt på vinteren, ikke har tilgang til gass og en frykt for hva som kommer videre. I tillegg skaper vedvarende forstyrrelser i gassleveranser usikkerhet i gassmarkedet som kan føre til mindre tillit til gass som energikilde. Som produsenter er Russland og Norge konkurrenter, men vi har også en felles interesse i å opprettholde gass som en pålitelig energikilde i Europa. Det er viktig at regulære leveranser av gass fra Russland til landene i Europa kommer på plass så snart som mulig.

La meg også si noen få ord om aktørbildet på sokkelen siden det nå er litt over 1 år siden Statoil og Hydro slo seg sammen til ett selskap. Dette var en stor hendelse for selskapene og også en stor hendelse for Norge.  

Sammenslåingen ga Stortinget meg i oppgave å følge med på hvordan sammenslåingen påvirker petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, leverandørindustrien og forskningsmiljøene. Jeg har tatt denne oppgaven alvorlig som en følge av at selskapet har blitt så stort.   

Om ikke lenge vil jeg legge frem en rapport som hjelper oss å vurdere hvilke strukturendringer som skjer i norsk petroleumsvirksomhet fremover i tid. I dag er det for tidlig å si noe om hvilke strukturendringer vi vil se på norsk sokkel etter sammenslåingen, men rapporten gir oss et startpunkt eller verktøy for å vurdere utviklingen fremover. Vurderingen av situasjonen for oljeselskaper, leverandørindustri og forskning er altså ikke over med denne rapporten. Den gir oss tvert i mot mulighet til fortsatt å vurdere situasjonen.

I arbeidet med rapporten har vi fått innspill fra rundt 50 aktører – fra både oljeselskaper, leverandørindustri og forskningsinstitusjoner.

Det er flere faktorer som vil medføre endringer i aktørbildet, leverandørindustri og forskning. Oljepris og aktivitetsnivå vil nok ha vel så stor innvirkning på situasjonen som sammenslåingen. Likevel er det slik at StatoilHydro som en meget viktig aktør har et stort ansvar fremover og må være seg dette bevisst.  

En sterkere posisjon internasjonalt var et sentralt argument for at selskapene slo seg sammen. I denne internasjonaliseringen håper jeg at StatoilHydro rolle vil fungere som et lokomotiv slik at norsk leverandørindustri synliggjøres og får mange oppgaver  

Så over til de tre hovedelementene i petroleumspolitikken jeg vil bruke resten av mitt innlegg på. Jeg vil starte med behovet for å refokusere på en langsiktig ressursforvaltning.

Jeg er olje- og energiminister først og fremst. Men jeg er samtidig (og fortsatt) aktiv som bonde. Jeg er opptatt av generasjonsperspektivet i forvaltningen av gårdsdriften. Det samme mener jeg må stå sentralt i forvaltningen av våre olje- og gassressurser. Hva betyr så langsiktig eller bærekraftig ressursforvaltning for min tilnærming til petroleumspolitikken? 

Spørsmål om petroleumsaktivitet og bevaring av viktige økologiske ressurser er en aktuell problemstilling i mange saker. Ett eksempel er den helhetlige forvaltningsplanen for Norskehavet, hvor regjeringen skal legge frem en stortingsmelding denne våren. 

Den offentlige debatten om dette temaet blir ofte svært polarisert: Det blir et spørsmål om et enten/eller. Enten fiskeri eller petroleum. Enten petroleum eller miljøhensyn. Og med ”miljø” mener mange ”vern”.

En ”enten/eller” tilnærming er ikke ”den norske modellen” for langsiktig ressursforvaltning. Den norske modellen har vært å sikre god sameksistens. Da må vi finne operasjonelle og teknologiske løsninger der det er interessemotsetninger. Dette gjør vi i samarbeid med de berørte parter. På denne måten har vi her i landet klart å opprettholde en god sameksistens mellom viktige interesser som petroleum, fisk og miljø. Det skal vi fortsette med!

Petroleumsvirksomheten skal utøves i sameksistens med andre næringer og interesser. Vi skal hele tiden arbeide for å finne løsninger som både kan sikre fremtidig verdiskaping fra petroleumsvirksomheten og fiskeriene og bevare viktige økologiske ressurser. Ja, vi må finne nye løsninger på våre viktigste utfordringer knyttet til miljø og sikkerhet. 

Petroleumsvirksomhet medfører alltid en risiko for akutt oljeforurensning.

Miljørisikoen er et produkt av flere elementer:

·        Det er en viss risiko for at noe kan gå galt. Denne kan vi redusere ved god planlegging, organisering og samarbeid og blant annet gjennom de tekniske løsninger som velges

·        Skulle det likevel gå galt, så kan det få miljøkonsekvenser. Også disse kan vi redusere gjennom ulike tiltak, ikke minst gjennom organisering og kvalitet på oljevernberedskapen. 

Det er disse elementene til sammen som bestemmer hvor stor den reelle risikoen for akutt oljeforurensning fra petroleumsvirksomheten vil være. 

De rammer vi fastsetter for petroleumsvirksomheten skal være basert på de faglige vurderinger og anbefalinger vi mottar, og de skal ta utgangspunkt i den risikoen petroleumsvirksomheten faktisk utgjør.

Og her kommer vi til kjernen av min tilnærming. Jeg har helt siden starten i mitt politiske liv fokusert på forsvarlig forvaltning. Næringsvirksomhet både til havs og til lands må utvikles innenfor naturens tålegrenser. Her er det mye som ikke er bra nok enda. Vi må hele tiden strekke oss lenger for å ta i bruk ny teknologi og nye kunnskap for å møte nye krav som følge av økte klima- og miljøutfordringer. Jeg mener vi må skape rammer for petroleumsnæringen som ivaretar hensynet til verdiskaping og bevarer viktige økologiske ressurser.

Ringvirkninger av petroleumsvirksomheten er viktig ikke minst når det gjelder vår nordligste landsdel.

Regjeringen er opptatt av å utnytte mulighetene i nordområdene. Basisen for Nordområdestrategien er aktivitet. Økonomisk aktivitet og næringsvirksomhet i nord er avgjørende for å sikre bosetting og sysselsetting i regionen. Petroleumsvirksomheten er en næring som kan bidra med kapital, sysselsetting og kompetansebygging og er etterspørrere av varer og tjenester. Erfaring viser at den petroleumsrelaterte industrien har utviklet seg i geografisk nærhet til petroleumsaktiviteten og sakte beveget seg nordover i takt med den gradvise åpningen av områder.

Det å videreutvikle petroleumsvirksomheten i Barentshavet gjennom en aktiv letepolitikk er en viktig del av regjeringens nordområdestrategi. Økonomisk aktivitet og næringsvirksomhet i nord er avgjørende for å sikre bosetting og sysselsetting i regionen.

Jeg er opptatt av å ”bygge landet”. Omfanget av ringvirkningene på fastlandet som denne næringen har bygd opp gjennom 40 år er noe av det som imponerer meg mest. Tenk på det at rundt 200.000 personer i dag arbeider i tilknytning til næringen. Dette er formidable tall. Og disse er sysselsatt over hele landet. 

Jeg har sett en analyse som konkluderte med at det kun er en kommune i Norge som ikke har en person bosatt som har vært involvert i utbyggingen på Melkøya! Det er nesten for utrolig til å være sant. Dette betyr at personer bosatt i 429 kommuner har gjort minst en arbeidsoperasjon for anlegget. Man kommer ikke nærmere Senterpartiets programformulering om å ”ta hele landet i bruk”!

Det at vi har bygd opp en stor konkurransedyktig leverandørindustri her i landet er den klart viktigste ringvirkningen av petroleumsvirksomheten.

I november i fjor besøkte jeg et av de sterkeste miljøene som har vokst opp. For få år siden var det ikke mange som forbandt Sørlandet med offshoreindustri. I dag er imidlertid Agderfylkene vokst fram som et ledende område i verden for produksjon av boreutstyr. Klyngen rommer ca. 50 små og store teknologibaserte offshorebedrifter.

Jeg er selvsagt også glad for den utviklingen som tar sted i mitt eget distrikt Grenland. Offensiv satsning på offshorevirksomhet har bidratt til at gode arbeidsplasser innen høyteknologisk virksomhet har erstattet utkonkurrert tradisjonell industri.

Siden jeg begynte som olje- og energiminister har Skanled vært en av de viktigste sakene på agendaen min. Jeg har derfor fulgt Skanled svært tett.

Jeg er derfor glad for at Gassco, sammen med partnerne i Skanled, i forrige uke vedtok et konsept som legger til rette for gass til Grenland. Dette er en viktig bestanddel for at jeg skal nå de målene jeg har satt meg. 

Røret inn til Grenland bør ha en størrelse som ikke bare dekker nåværende behov, men også framtidig gassbehov i regionen. Med dagens situasjon er dette en god løsning som er langsiktig og legger til rette for betydelig ny næringsvirksomhet i Grenlandsområdet.

Røret er fortsatt ikke lagt. Jeg legger til grunn at de involverte aktørene nå får på plass gassalgsavtaler slik at en plan for anlegg og drift kan innleveres som planlagt 1. april. Jeg vil da kunne legge saken fram for Stortinget før sommeren.

Da er vi tilbake til utgangspunktet mitt i dag: Barack Obama, og hva jeg ville sagt til ham dersom jeg fikk truffet ham i dag. Den største utfordringen verden står overfor på energiområdet i årene fremover er å øke energiproduksjon og samtidig redusere utslippene av klimagasser. Dette er ingen liten eller enkel oppgave!

Det er en nær sammenheng mellom økonomisk vekst og bruk av energi. Det er et stort udekket behov for energi i dag. Bedre levestandard er ikke mulig å få til uten en økning i forbruket av fossile brensel. De utgjør i dag 80 prosent av energiforbruket og omlegging skjer ikke over natten. 

Det internasjonale energibyrået har i sitt fremtidsscenario anslått at dersom ikke ny politikk iverksettes, vil fossilt energibruk kunne øke med 40 prosent og utslippene med nærmere 50 prosent frem til 2030. Det gir en temperaturøkning på 6 grader. En slik utvikling er åpenbart ikke bærekraftig. Det vil være en katastrofe. 

Som politikere må vi være realistiske og samtidig visjonære. Jeg merker meg at bedriftene i KlimaGevinst-gruppen i siste utgave av Mandagmorgen etterlyser flere klimakrav fra myndighetene, og ber om rammebetingelser som oppmuntrer til miljøvennlig omlegging.

Jeg mener vi må ha både en kortsiktig og en langsiktig tilnærming til de utfordringer vi står overfor. Vi skal være opptatt av å få størst mulig reduksjoner i klimautslippene pr. krone brukt til dette formål. Det er ikke bare én vei som fører frem til målet om en karbonnøytral verden. Det må satses på mange fronter – blant annet på energieffektivisering, på fornybar energi og på ny energiteknologi. 

For meg er det klart hva vårt viktigste bidrag vil være. Det er satsingen på å gjøre karbonhåndtering fra kraftverk til et realistisk klimatiltak i stor skala. Uten at vi får et gjennombrudd her, er det vanskelig å se at vi kan nå målet om å begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader.

Vi starter ikke på bar bakke, heldigvis, vi har Sleipner der vi jo i over ti år har fanget CO2 fra brønnstrømmen og deretter deponert den. Tilsvarende tiltak er gjennomført på Snøhvit.

Det er imidlertid noe annet å fange CO2 i forbindelse med kraftverk. Det er et arbeid med svært store utfordringer. Det er fortsatt ingen i hele verden som har gjort det til i stor skala. Men nettopp derfor er Norges bidrag i denne utviklingen enormt viktig. Det er kanskje det aller viktigste vi som oljenasjon gjør i den internasjonale klimakampen. Regjeringen satser offensivt både nasjonalt og internasjonalt. I årets budsjett bruker vi over 2 milliarder kroner til dette formål.

Regjeringen vil i nær framtid legge fram investeringsbeslutningen for teknologisenteret på Mongstad. Teknologisenteret vil gi oss nyttige erfaringer som og læring som vil være nødvendig for å utvikle gode løsninger for CO2 -håndtering på gasskraftverk, kullkraftverk og andre typer CO2 utslipp. Jeg har som utgangspunkt at vi skal kunne hente erfaringer fra sentret i mange år framover.  

Men karbonhåndteringssatsingen er bare et element der jeg handler og oppnår resultater når deg gjelder energi og klima. Andre viktige områder er: 

1.     Vi bidrar med stadig mer naturgass som muliggjør redusert kullbruk i Europa

2.     Vi har etablert en pris på karbon. Petroleumssektoren har eksempelvis hatt en høy karbonpris i snart 20 år.

3.     Vi har styrket satsingen på energieffektivisering.

4.     Vi har ytterligere styrket satsingen på fornybar energiproduksjon. 

I tillegg kommer satsingen på andre områder enn energi, som tidligere landbruksminister vil jeg spesielt trekke fram vår satsing på skogtiltak internasjonalt.

Vi satser altså på bred front på de områder der de faglige analysene sier at støtene bør settes inn.

·        Jeg tror denne næringen også i år vil ha et høyt aktivitetsnivå på tross av den økonomiske uroen. Usikkerheten er imidlertid betydelig særlig mot slutten av året. 

Vi produserer i dag for fulle remmer på gassiden i Norge. Vi kan derfor ikke på kort sikt øke vår gasseksport

Det er behov for å bygge videre på den norske sameksistensmodellen. Vi trenger å refokusere på en langsiktig ansvarlig ressursforvaltning basert på denne modellen.

Denne næringen har tatt hele landet i bruk. Dette skal videreføres gjennom fortsatt aktivitet på kontinentalsokkelen.

Regjeringen satser stort på å bidra til å løse energi- og klimautfordringen. Jeg mener det aller viktigste vi kan gjøre er å bidra til kommersialisering av karbonhåndteringsteknologi.

Det er alltid viktig og nyttig for regjeringen å ha nær dialog med næringslivet. Men med utfordringene i finans - og klimakrise på samme tid – er det i disse dager helt nødvendig at vi har mange broer mellom offentlig og privat sektor.