Fremtiden sett fra Olje- og energidepartementet

Se Riis-Johansens tale på OLFs hjemmesider.

Olje- og energiministerens foredrag var basert på følgende manus:

Visjonen og veien dit

VISJONEN

Ett år siden – rett fra viktige møteplasser i London og Paris: ”… dere som er i denne salen jobber med saken av alle saker – nemlig klimasaken”. Dette gjelder fortsatt.

Langt mer optimistisk med tanke på å få til en internasjonal klimaavtale da. Skuffende i København.  

I dag er det skuffende å se hvor få i den internasjonale politikken som fortsatt prioriterer klimasaken. Jeg har klimasaken øverst på blokka. Dessverre er forhåpningene til klimamøtet i Cancun små.  

Tiden er kanskje inne for å stille fundamentale spørsmål rundt en prosess som søker konsensus blant mer enn to hundre land. Samtidig krever klimautfordringen internasjonale avtaler - og det haster.  

Jeg er likevel optimistisk med tanke på å organisere verdenssamfunnet til et lavutslippssamfunn. Dette må vi klare samtidig som vi sikrer verdens velferd og løfter stadig fler ut av energifattigdom. Om 30 år, innen 2040 er helt andre løsninger på plass enn de vi bruker i dag. Verden vil se helt annerledes ut. 

Se bare på hva som har skjedd på norsk sokkel siden 1980. Da hadde det norske oljeeventyret bare så vidt begynt. Det vi gjør i dag var den gang utenkelig. Undervannsutbygginger, lange horisontale brønner og LNG anlegg i Hammerfest er eksempler. Dette har imidlertid ikke kommet av seg selv. 

Kompetansen i oljeselskapene og ikke minst hos leverandørbedriftene har vært avgjørende for resultatene på norsk sokkel. Denne kompetansen vil bli minst like viktig de neste 30 årene, og vil ha betydning for klimasaken.

VEIEN TIL MÅLET 

Energisektoren står for brorparten av de globale klimagassutslippene. Vi vet hvordan utslippene kan reduseres. Jobb nummer en er mer fornuftig bruk av energi. 

Analyser fra for eksempel IEA viser at forbruket av fossile energikilder vil forbli på et høyt nivå i flere tiår selv om det iverksettes kraftige tiltak for å redusere klimagassutslippene. Det er krevende å møte energietterspørselen. 

Å opprettholde dagens olje og gassproduksjon er krevende. Produksjon av konvensjonell olje og gass er fallende for OECD-land. Utenfor OECD finnes store ressurser, men produksjon derfra er utfordrende.

Kull er fremdeles en av verdens største energibærere. Kull er energirikt, billig og tilgjengelig. 

Derfor utgjør kull mer enn en fjerdedel av verdens energimiks. Kull er CO2-rikt og står for hele 40 % av de globale CO2-utslippene. De største utslippslandene er utenfor OECD, men i USA og Europa står kull fortsatt for betydelige CO2-utslipp. Kullforbrenningen bare i Tyskland, Polen og Storbritannia står for omtrent fire ganger Norges totale CO2 utslipp. 

De fleste land er ikke som Norge. For 100 år siden utviklet de fleste land i Europa industri basert på kull. I Norge bygde vi ut vår vannkraft. I over 100 år har Norge utviklet seg forskjellig fra andre land i Europa. 

Vi er et land med rikelig og rimelig tilgang på fornybar energi. Fortsatt har vi et stort potensial – et eksempel er småkraft et annet er hvordan vi kan vannkraft kan fungere som back up for annen fornybar energi. Det er ikke tilfellet for de fleste andre land. Mange land i Europa står overfor et valg mellom kull og gass i kraftproduksjon.

Dette gjelder land Norge eksporterer naturgass til. Det er meget bra fordi i overgangen til et globalt lavutslippssamfunn er vi nødt til å redusere utslippene fra kullforbrenningen. Erstatning av kull med gass er en realistisk måte å oppnå utslippsreduksjoner på:

·        Naturgass inneholder i forhold til kull omtrent halvparten så mye karbon pr energienhet.

I et lengre perspektiv er naturgass en del av løsningen særlig for back-up- og svingproduksjon. Som støtte for fornybar energi som vind og sol har gasskraftverk svært gode egenskaper ved at produksjonsmengden lett kan justeres opp og ned etter behov. Naturgass letter derfor innfasingen av fornybar energi.

Selv i 2040 vil naturgass være naturlig som grunnlast, men da må vi ha lyktes med CCS. For selv om karbonintensiteten i naturgass er lav i forhold til kull og olje, medfører gassforbrenning CO2 utslipp. Den langsiktige løsningen er nullutslipp. Dess tidligere vi lykkes med CCS – dess bedre. Og derfor har Norge inntatt en internasjonal lederrolle.

Arbeidet på Mongstad er vårt viktigste bidrag i en felles, internasjonal innsats. En innsats for å utvikle og ta i bruk teknologier som reduserer utslippene fra fossil kraftproduksjon og industri.

Teknologisenteret(TCM) er unikt i verdenssammenheng. Det skal fanges CO2 fra både raffineriet og fra kraftvarmeverket. Og det skal benyttes to ulike fangstteknologier på avgasser med ulik CO2-konsentrasjonDette gir unik fleksibilitet fordi to ulike teknologier kan testes på røykgasser som er relevante for gasskraftverk, for kullkraftverk og for industriutslipp.

Planleggingen av TCM har allerede gitt oss kunnskap om kompleksiteten ved å knytte et CO2-fangstanlegg til kraftverk og raffineri drift. Byggefasen vil gi erfaring blant annet med design, byggemetode, oppskalering og prosessutforming. Driftsfasen er ventet å gi erfaring og kunnskap om blant annet teknologiens egnethet for fullskala anvendelse, samt gi muligheter for utvikling og kvalifisering av CO2-fangstteknologiene.

En viktig del av arbeidet er å teste, kvalifisere og utvikle teknologier som kan bringes til markedet med lavere kostnader og energiforbruk enn i dag. Kostnadene må åpenbart ned.  Kunnskapen og erfaringene som opparbeides gjennom prosjektene på Mongstad må deles. Arbeidet med å utvikle fullskala CO2-fangst og lagring har vist seg å være mer utfordrende og ressurskrevende enn vi først trodde. Sånn vil det ofte være når vi går først og åpner dører.

Fremtiden på norsk sokkel

Norsk petroleumsnæring er motoren i norsk økonomi og har vært grunnleggende for utvikling av den norske velferdsstaten.

Betydningen av sektoren har vært tydelig gjennom finanskrisen. I en periode der mange næringer sliter, har langsiktigheten og størrelsen på prosjektene på norsk sokkel vært til god hjelp. Andre land kan bare drømme om å ha en næring som kjører på med årlige investeringer i 140 milliarders klassen og som fyller statskassa med 280 milliarder. Det tilsvarer hva staten samlet bevilger til helse- og omsorgstjenester og overføringer til kommunesektoren, distrikts- og regionalpolitikk i 2011.

Hovedmålene i petroleumspolitikken ligger fast. Siden i fjor har jeg holdt en rekke samråd i forbindelse med  den kommende petroleumsmeldingen. Jeg vil i det følgende  ta opp noen punkter derfra:

Inntekter til fellesskapet.

Olje og energiressursene eies av det norske folk. Et hovedmål at lønnsomme ressurser blir utvinnet og at grunnrenten tilfaller fellesskapet.

Konkurransedyktige arbeidsplasser

Regionale konkurransedyktige arbeidsplasser er en helt sentral forutsetning for lokal støtte og legitimitet for næringen. Aktivitet til havs er på samme måte selvfølgelig en forutsetning for aktiviteten på land.

Vi skal også fortsatt være verdensledende innen helse, miljø og sikkerhet. Sikkerhet på sokkelen er myndighetenes høyeste prioritet. Vi har et høyt sikkerhetsnivå og utviklingen de senere år har vært positiv. Ulykken på Deepwater Horizon i Mexicogulfen er allikevel alvorlig og en påminnelse om det risikopotensialet som petroleumsaktiviteten medfører.

Det er etablert prosesser for å sikre at både myndigheter og selskaper overfører relevant lærdom fra ulykken. Det viktigste er å unngå at slike ulykker skjer igjen.

I lys av ulykken i Mexicogulfen har EU-kommisjonen lagt fram en meddelelse som omhandler ny regulering på EU-nivå rundt oppstrøms olje- og gassaktivitet.

Både jeg, statssekretær Henriksen, mitt embetsverk samt vår delegasjon i Brussel har vært i kontakt med kommisjonen om saken siden forsommeren. Vi har blant annet stilt spørsmål ved hva som egentlig ligger bak dette.

Jeg er opptatt av at vi ikke må ende i en situasjon der organisasjoner og land som ikke har kunnskap om oppstrømsvirksomhet skal regulere næringen. Vi har de beste forutsetninger til å forvalte våre ressurser.

Jeg har derfor etablert en meget god dialog med Energikommissæren. Vi har god kontakt med oppstrømsland som Storbritannia samt andre sentrale EU-land i saken.

***

Etter 40 år med produksjon er 60 prosent av de antatt utvinnbare ressursene fortsatt i bakken. I tillegg kommer potensialene i områdene rundt Jan Mayen og det tidligere omstridte området mot Russland.

Produksjonstoppen er trolig nådd på norsk sokkel. Oljen har falt i ti år, men fallet kompenseres av fortsatt stigende gassproduksjon. Siden det fortsatt er store ressurser igjen på sokkelen kommer vi til å dempe fallet. Det skal vi klare gjennom å fokusere på:

1.     Ressurser i tilknytting til felt og funn

2.     Uoppdagede ressurser.

Vi er inne i en tidskritisk fase. Med dagens planer vil omtrent halvparten av oljen bli liggende i bakken.

Departementet har derfor satt ned et utvalg for å drøfte økt utvinning som har levert sin rapport. Fra utvalgets rapport har jeg merket meg: 

·        Utvalget presenterer en visjon om økt utvinning som tilsvarer hele 24 år med produksjon med dagens produksjonsrate. Dette forutsetter god lønnsomhet og teknologiutvikling.

·        Tallene er meget ambisiøse og det er knyttet stor usikkerhet til anslagene, men det tegner likevel et stort potensial for økt utvinning på sokkelen.

Rapporten fra utvinningsutvalget er nå ute på høring. Jeg vil oppfordre forsamlingen til å komme med innspill. Målet må vær en ny giv for økt utvinning.

Og da vil jeg nevne en ting: Kostnader. Økt utvinning krever mye boring og boring er veldig kostbart.

Jeg har selv erfaring fra kostnadskutt i statsbudsjettet, nå og som pol rådgiver i finans. Kuttene i statsbudsjettet er gjennomført med tanke på langsiktighet og stabilitet. De samme prinsippene gjelder for kostnadsutviklingen på norsk sokkel.

Kostnadsutviklingen på norsk sokkel de senere årene er imidlertid skremmende.

·        Utbyggingskostnadene har omtrent doblet seg siden 2004.

·        Riggratene er i dag over 4 gang høyere enn i 2003

·        Siden 2000 har driftskostnadene på norsk sokkel økt med 60 %.

·        For fem år siden lå balansepris for nye feltutbygginger på norsk sokkel typisk på 20 $/fatet. Nå er nivået på 50 $/fatet. Det er 2 ½ gangen på fem år. Fortsetter utviklingen når vi balansepriser på 125 $/fatet i 2015.

Dette mønsteret må brytes og det må gjøres i fellesskap. 

For å utnytte potensialet på norsk sokkel må borekapasiteten økes. Vi trenger flere rigger som er egnet for oppdragene på norsk sokkel.  Dette må vi klare uten at kostnadene eskalerer.

Industrien må ta grep og sørge for løsninger slik at nødvendig kapasitet blir tilgjengelig samtidig som kostnadsgalloppen tar slutt. Operatørene må lede an. Men også lisensene må bidra, for det er interessentskapene som betaler for riggene.

Dere forventer at jeg har en aktiv og forutsigbar konsesjonspolitikk. Nå forventer jeg at næringen fører en framsynt og djerv kostnadspolitikk. Jeg registrerer initiativ på både samarbeidsavtaler og langtidskontrakter på rigger – det er positivt. Men jeg forventer mer. Både av operatører og rettighetshavere.

For hva hjelper det å ha store ressurser hvis de ikke er lønnsomme å utnytte? Uten lønnsomhet blir det ingen aktivitet verken på land eller til havs. Lønnsomheten bestemmes av pris på olje og gass og av kostnadene.

***

Uoppdagede ressurser fordeler seg i områder som er åpnet for petroleumsaktivitet og områder som i dag er lukket.

Åpnet område.

I mange år har letepolitikken skilt mellom leting i modne og umodne områder.

I lys av dette tildeles utvinningstillatelser i forhåndsdefinerte områder (TFO) og nummererte konsesjonsrunder.

De endringene som ble gjort på 2000-tallet begynner nå å vise resultater ved økt leteaktivitet og et endret aktørbilde. 

TFO-ordningen har vært suksessfull. TFO-rundene har bidratt til et betydelig antall nye tillatelser på norsk sokkel. Siden opprettelsen av TFO-ordningen har det blitt tildelt 256 utvinningstillatelser. Bare de tre siste årene har leting i TFO-areal påvist omtrent 700 millioner fat o.e. – det tilsvarer tre Goliatfelt. Tidligere i år gjorde Lundin et funn i Avaldsnesprospektet på en foreløpig størrelse mellom 100-400 millioner fat o.e.. Alt dette i områder som er godt kjent!

Det viktigste virkemiddelet myndighetene har til rådighet for å sikre en høy leteaktivitet, er imidlertid tildeling av areal gjennom utvinningstillatelser i konsesjonsrunder. Regjeringen vil derfor videreføre en forutsigbar tildelingspolitikk knyttet til nummererte runder og TFO-runder.

Både TFO-konsesjonsrunder og nummererte konsesjonsrunder er viktige og likestilte ordninger. På den måten sikrer myndighetene at ressurser blir effektivt påvist og produsert tidsriktig.

Uåpnede områder

Kun halvparten av områdene som kan åpnes for petroleumsaktivitet på norsk sokkel er i dag åpnet. Dette indikerer at det finnes muligheter til å gjøre betydelige funn også i fremtiden. Tilgang til interessant leteareal med fortsatt stort potensial viktig.

På norsk sokkel har vi fortsatt interessant leteareal med stort potensial.

Regjeringen vil i første kvartal 2011 ta stilling til videre prosess for Lofoten og Vesterålen.

Jan Mayen Konsekvensutredningsprogrammet er snart klart. Regjeringen har til statsbudsjettet 2011 satt av midler til miljøkartlegging som er en forutsetning for åpningsprosessen for petroleumsvirksomhet i havområdene ved Jan Mayen.

Tidligere omstridt område

15. september 2010 ble en historisk dag for nabolandene Norge og Russland. Da ble delelinjeavtalen om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet undertegnet i Murmansk av utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov.

Undertegningen innebærer at det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland gjennom flere tiår er løst. Overenskomsten markerer sluttpunktet på en lang prosess som har pågått siden 1970. Avtalen avklarer grenseforholdet mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet. Den bidrar til rettslig klarhet og forutberegnelighet i området. Den løsningen partene har blitt enige om, ligger innenfor rammen av moderne folkerettslige prinsipper for maritim avgrensning.

Til slutt

Petroleumsnæringen er vår viktigste næring. Næringen har vist endringsvilje og evne. 80-tallets løsninger er ikke lenger dagens løsninger på samme måte som dagens løsninger heller ikke vil være løsningene om 30-år. Men endringsevnen er den samme. Vi har fortsatt spennende år foran oss.

Takk for meg.