Norsk petroleumspolitikk

Foredrag av olje- og energiminister Terje Riis-Johansen på oljeindustripolitisk seminar i Sandefjord, 19.01.2010.

God dag. Takk for invitasjon.

Det er en glede å komme tilbake til Sandefjord. Til en flott by med stolte tradisjoner og til det tradisjonsrike og viktige oljeindustripolitiske seminaret.

Etter fjorårets seminar, skrev noen av dere på pressebenken at jeg la opp til en voldsom langspurt frem mot valget.

På oppløpssiden hadde jeg saker som 20. konsesjonsrunde. Goliat-utbyggingen. Forvaltningsplanen for Norskehavet. Testsenteret på Mongstad. Offshore vindkraft og revisjon av energiloven.

Det er oppløftende å stå her nå, vel vitende om at jeg ikke bare har spurtet, men at jeg kom i mål på alle disse viktige sakene.

Vi har lagt et meget turbulent år for verdensøkonomien bak oss. Utsiktene er nå bedre og jeg har tro på at økonomien igjen kommer på rett kjøl.

Petroleumspolitikken er nå inne i et veldig spennende år. Vi skal blant annet utarbeide en oljemelding og forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet skal oppdateres. 

Jeg vil bruke tiden min her i Sandefjord til å lytte og samtale – for å få innspill til arbeidet med blant annet disse sakene.

I dette innlegget vil jeg vektlegge tre forhold. Jeg vil først omtale globale forhold som gir viktige føringer for norsk petroleumsvirksomhet. Dernest vil jeg gi mitt perspektiv på om det norske petroleumskapitlet nærmer seg slutten. 

Globale rammer

Klima

Jeg vil starte med et forhold som er viktig for energisektoren – fordi det påvirker energimarkedene og rammene for næringen nasjonalt, nemlig klimapolitikken.

I København så vi et veiskille. Alle verdens ledere deltok i klimaforhandlingene. Dette illustrerer betydningen klima har fått internasjonalt.

Jeg er skuffet, men dessverre ikke overrasket, over at vi ikke fikk en juridisk bindende avtale fra klimamøtet i København.

Samtidig oppnådde vi noe. Vi tok et viktig nytt skritt mot en forpliktende, global klimaavtale. Tre forhold er av særlig betydning:
o Alle de store utslippslandene er villige til å bidra.
o Det er enighet om det grunnleggende målet om å hindre at temperaturen øker med mer enn to grader. 
o Rike land forpliktet seg til å finansiere utslippsreduserende tiltak i fattige land.

På tross av disse fremskrittene er det langt igjen. Den mest effektive måten å møte klimautfordringene på vil være å etablere en global pris på karbon. Dette er den beste måten å få den nødvendige innsats og kreativitet i hele økonomien for å håndtere klimautfordringen og samtidig dekke det globale energibehovet.

En karbonpris vil redusere lønnsomheten ved karbonintensive energikilder som kull og øke attraktiviteten til energikildene med lavere (naturgass) eller ingen utslipp (fornybar energi).

En høy karbonpris vil videre redusere energiforbruket. Alle analyser viser at det å begrense energibruken og vri elektrisitetsproduksjonen mot mindre energiintensive energikilder er den billigste måten å redusere utslippene fra energisektoren på.

Får vi på plass en karbonpris vil klimakostnaden være reflektert i energiprisene. Da får næringslivet den forutsigbarhet de trenger for å velge de mest klimavennlige løsningene.

Utfordringen er så stor at vi trenger å benytte virkemidler som utløser mest reduksjon per krone brukt.

Det å få etablert en pris på karbon er imidlertid ikke alt vi som myndigheter må bidra med. Klimautfordringen krever nye teknologiske løsninger. På dette området må myndighetene stimulere til utvikling, modning og forsert innfasing av framtidens energiteknologi.

Jeg er derfor stolt av å kunne nevne tre områder der vi i fjor alene startet prosjekter av globalt format.

o Karbonhåndtering. Arbeidet med CO2-håndtering på Mongstad er unikt i verdenssammenheng. Vi står foran store utfordringer – men jeg har store forventninger til hva vi kan, og må, få til på dette området.
o Offshore vind. Hywind er verdens første fullskala flytende vindmølle og et meget spennende prosjekt. Potensialet er enormt – men det kreves fortsatt mye arbeid for å gjøre denne teknologien kommersiell.
o I begge disse prosjektene jeg nå har nevnt spiller kompetanse fra petroleumssektoren en nøkkelrolle og er avgjørende for at vi skal lykkes.
o Saltkraft er det siste jeg trekke fram. Verdens første slike anlegg ble som kjent nylig åpnet her hjemme. 

I tillegg til disse konkrete prosjektene satser vi sterkt på fornybarforskning, ENOVA, etablering av et marked for grønne sertifikater og tiltak mot avskogning.

Om en måned vil rapporten fra Klimakur – den regjeringsnedsatte etatsgruppa som skal vurdere hvordan vi kan nå 2020-målet om nasjonale utslippsreduksjoner – være ferdigstilt. Regjeringen vil studere forslagene nøye før vi legger fram en vurdering av klimapolitikken framover – også de elementene som angår petroleumsnæringen.

Markedsutviklingen

Det siste året har verden opplevd det kraftigste økonomiske uværet siden 1930-tallet.

Den internasjonale stormen har ikke rammet Norge like hardt som en del andre land. Petroleumssektoren har gitt viktige bidrag gjennom fortsatt høyt aktivitetsnivå og handlefrihet gjennom inntektene som tilfaller Staten.

Men petroleumsproduktene selges i internasjonale markeder som har blitt påvirket av de økonomiske nedturene.

Oljeprisen har i den siste tiden svingt voldsomt. Sommeren 2008 var prisen nær 150 dollar per fat for så å falle med over 100 dollar i løpet av noen få måneder. Siden – og godt hjulpet av produksjonskutt fra OPEC – har prisen økt til dagens nivå på om lag 80 dollar/fat.

Selv med et så dramatisk fall var imidlertid aldri prisen under 30 dollar/fat. Drøye 10 år tilbake utløste en langt mindre uro i den globale økonomi et fall til under 10 dollar/fat.

At vi ikke fikk et fall i oljeprisen ned til nivået på slutten av 90-tallet – men stanset på et nivå der aktiviteten i Norge fortsatt har god lønnsomhet, har vært avgjørende for at aktivitetsnivået til havs har hjulpet oss gjennom første del av den økonomiske nedturen. Jeg forventer at oljeprisen vil ligge på et nivå som gjør norsk produksjon lønnsom fremover.

Gassprisen i spotmarkedene har også blitt kraftig redusert, men har ikke styrket seg slik som er tilfellet med oljeprisen.

Situasjonen i gassmarkedet er noe annerledes. Dette skyldes i hovedsak tre forhold. De økonomiske forholdene har gitt en svekket etterspørsel etter gass. Samtidig har tilbudet økt. I USA er gassproduksjonen fra nye kilder vokst overraskende kraftig og store mengder LNG strømmer nå ut fra nye anlegg i Midtøsten.

Svakere etterspørsel og økt produksjon i Midt-Østen og USA medfører på kort sikt et overskuddstilbud av gass og et tilhørende press på markedssiden. Dette medfører utfordringer som gassprodusentene, også for Norge. Jeg vil imidlertid mene at markedsbildet for norsk gass på litt lengre sikt er mer positivt.

Hva betyr dette for norsk sokkel? Jo jeg mener markedsutsiktene, inklusive den globale klimapolitikken, gir all grunn til optimisme når det gjelder muligheten for fortsatt langsiktig verdiskaping og statlige inntekter fra våre petroleumsressurser.

Norsk sokkel

Er petroleumsalderen over? - et retorisk spørsmål

Når en følger den offentlige debatten får en ofte inntrykk av at petroleumsalderen er over. For å belyse denne påstanden vil jeg gjerne bruke litt tid her i dag til å dele mine tanker rundt framtidig aktivitet i denne næringen med dere. 

Aktivitets-/investeringsnivået

Kostnads- og investeringsnivået både internasjonalt og på norsk sokkel økte dramatisk fram mot 2008.

Investeringstallet for 2009 er rekord høyt. Det er vanskelig å fatte størrelsen i denne sektoren og på prosjektene som gjennomføres der.

Det dere i næringen kaller småprosjekter er i alle andre sammenhenger som giganter å regne. Tenk på prosjekter som Rev, Volund, Alve og Yttergryta. Dette er felt som ble satt i produksjon i 2009 – og som knapt noen utenfor bransjen har hørt om. Likevel ligger investeringene i hvert prosjekt på mellom 1,5 og 5 mrd kroner. For å si det pent så går det lenge mellom hver gang vi ser slike store industriprosjekter i andre næringer.

Ulike kilder slår fast at investeringsnivået vil forbli på et meget høyt nivå framover. Dette gir et godt grunnlag for fortsatt betydelig aktivitet i leverandørnæringen framover.

De betyr ikke at vi skal undervurdere det faktum at mange bedrifter vil oppleve 2010 og 2011 som krevende. Mange leverandører merker lav ordreinngang og at nøkkelkunder hjemme og ute sliter med prosjektfinansiering som følge av finanskrisen.

Det er vanskelig å gardere seg mot internasjonale konjunktursvingninger, men jeg mener norsk myndigheter har ført en forsvarlig og effektiv motkonjunkturpolitikk. Dette har også kommet leverandørindustrien til gode.

Underliggende markedstrender hjemme og ute viser dessuten behov for teknologiske løsninger og kompetanse hvor norsk leverandørindustri er konkurransedyktig.

Historien har videre vist oss at leverandørindustrien er omstillingsdyktig. Den har vist evne til å gripe nye muligheter. Leverandørindustrien har ikke bare passivt tilpasset seg endringer etterspørsel, men selv vært en driver for nye løsninger.

Det er en nær sammenheng mellom investeringsnivået til havs og antall norske arbeidsplasser i leverandørindustrien. Hjemmemarkedet er og forblir viktig, men det å opprettholde Norge som arnested for forskning og teknologiutvikling har også stor betydning.

Flere, store leverandørbedrifter har i dag en større omsetning ute enn hjemme. Likevel velger de å ha hovedkontor her.  Hvorfor? Fordi Norge gir tilgang på kompetanse, teknologi og industrielle nettverk.

Kostnadsnivået

Den negative delen ved at investeringsnivået nå er rekordhøyt er at kostnadsnivået har eksplodert. Vi må i dag betale vesentlig mer enn for noen år tilbake for å få produsert det samme. Høyere kostnader har direkte følger for statens inntekter fra næringen. Det truer også ressursutnyttelsen.

Skal vi lykkes med å produsere de nye, mindre funnene vi gjør må kostnadene komme under kontroll. Produktiviteten må ytterligere forbedres. Aktørene må samarbeide bedre. Det samme er tilfelle hvis vi skal lykkes med å øke utvinningen fra eksisterende felt.

Jeg har stor tro på at næringen klarer å finne billigere og bedre måter å få ut ressursene på. Det må arbeides raskere og mer effektivt enn tidligere. Får vi ikke til dette så vil vi ikke kunne klare å utnytte det verdipotensial jeg mener ligger i våre mange små forekomster.

Produksjonsnivået

Oljeproduksjonen har gradvis falt de siste ti årene og er nå vesentlig lavere enn i toppåret 2001.

Dette er en naturlig konsekvens av at de store feltene våre modnes. Det kreves nå stor innsats for å redusere nedgangen i produksjon fra år til år. Vi har ikke fått satt i produksjon nye funn av et omfang som har kunnet oppveie produksjonsnedgangen fra eksisterende felt.

Gassproduksjonen har vokst kraftig siden midt på 90-tallet – faktisk tatt ”treganger’n”. Den er doblet siden årtusenskiftet.

I de siste årene har felt som Ormen lange og Snøhvit ytterligere økt vår gasseksport. Vi har også etablert en stor og robust infrastruktur for gasseksport som vi vil ha glede av i tiår framover. 
 
Hva så med framtiden?

Vi har til nå produsert snaue førti prosent av de ressursene vi forventer at finnes på kontinentalsokkelen. Vi har således store ressurser igjen under bakken.

Totalproduksjonen venter vi vil være relativt stabil fram mot 2020.

o Den gradvise reduksjonen i oljeproduksjonen fortsetter
o Gasseksporten vil øke i perioden

Vi oppnår ikke dette ved å sitte stille.

En fornyet innsats innen økt utvinning og fortsatt sterkt fokus på å påvise og bygge ut nye ressurser er viktig for å begrense fallet i oljeproduksjon. Dette er et nøkkeltema i den kommende stortingsmeldingen.

Nivået på gassproduksjonen vår etter 2020 vil for en stor del være avhengig av hvilke gassfunn vi gjør framover. Vi skal fortsatt være en stabil gassleverandør til Europa.

Derfor arbeider vi med nye konsesjonsrunder. Gjennom konsesjonsrundene tildeles nye utvinningstillatelser som er nødvendig for å finne mer. Vi ønsker flere funn, både i modne og umodne områder. Skal vi greie dette, må det letes.

Det er derfor en glede for meg å kunne annonser to nyheter i dag. Den første er dagens offentliggjøring av TFO 09. Jeg sender i dag ut tilbud om 38 nye utvinningstillatelser til 42 ulike selskaper.

Dette er nok en bekreftelse på at TFO-ordningen er en suksess. Målet med TFO-ordningen er å få mer aktivitet imodne områder på norsk sokkel. TFO-ordningen har vist at interesse for de modne områdene er stor, noe som er viktig for aktivitetsnivået på sokkelen.

I modne områder er vi i startfasen på arbeidet med en ny TFO-runde, TFO 2010.

Det er stor interesse for modne områder, men disse områdene alene er ikke nok for å nå målet om å finne mer. Selskapene har vist særlig stor interesse for de nummererte konsesjonsrundene i umodne områder. Derfor har vi igangsatt arbeidet med 21. konsesjonsrunde.

Den andre nyheten jeg har med meg i dag er resultatet fra nominasjonsprosessen til 21. konsesjonsrunde.  43 selskaper nominerte til sammen 307 blokker. I den forbindelse ønsker jeg å takke for alle gode innspill. Jeg planlegger å utlyse 21. runde før sommeren.

Jeg er opptatt av å gi industrien tilgang til areal, både til eksisterende åpnet areal og nye områder, derfor har jeg satt i gang en åpningsprosess på Jan Mayen..

Åpningsprosess Jan Mayen var et av resultatene av forvaltningsplanen for Norskehavet. I år skal forvaltningsplanen for Lofoten/Barentshavet oppdateres, der Lofoten/Vesterålen vil være et svært viktig tema.

Et oppdatert kunnskapsgrunnlag skal i den forbindelse fremlegges denne våren. Dette kunnskapsgrunnlaget vil være gjenstand for en grundig høring. En høringskonferanse vil bli gjennomført i juni.

Jeg ønsker ikke å foregripe oppdateringen av forvaltningsplanen.

Det at vi lykkes å påvise de ressursene vi fortsatt tror finnes på kontinentalsokkelen er nøkkelen for hvor stor produksjonen vil være på litt lengre sikt – særlig etter 2020.

Er petroleumsalderen over?

Tilbake til påstanden om at petroleumsalderen er over?
En måte er å se på gjenværende ressurser i bakken. Disse er halvannen gang mengde vi har produsert fram til i dag.

En annen måte å vurdere dette på er å sammenligne den aktivitet vi forventer framover med hva vi har opplevd fram til nå. Produksjonen i:
o 2020 vil være på år 2000-nivå. Da utgjorde sektoren 23 % av økonomien.
o 2040 vil være på nivået fra sent 80-tall. Da vil felt som Troll, Ekofisk og Valhall fortsatt være i produksjon.

En tredje er å se på verdiene av fremtidig produksjon. Disse er mange tusen milliarder kroner. Dette er midler som vi kan bruke til ytterligere å trygge velferden for fremtidige generasjoner.

Petroleumsnæring vil altså fortsette å være – motoren i norsk økonomi og en stor kilde til statlige inntekter i tiår.

Hvilken annen næring i Norge kan sammenligne seg med dette også på lang sikt. Svaret er enkelt: ingen.

Disse tallene sammen med produksjonsprognosene viser at petroleumsnæringen kommer til å være den desidert største næringen i Norge i mange tiår, hvis vi legger til rette for det.

Jeg vil derfor hevde at påstanden om at petroleumsalderen er over i beste fall er misvisende. En gradvis lavere aktivitet i denne næringen etter 2020 – er noe helt annet enn at nærings periode som Norges viktigste er over! 
 
Avslutning

Deltakelsen på – og oppmerksomheten mot – Københavnmøtet beviste at klima for alvor har kommet helt i toppen av den politiske dagsorden globalt. Det er ingen grunn til å tro at dette vil endre seg i årene fremover. Alle er enige om at de globale utslippene må begrenses.  Vi trenger en global karbonpris.

Uansett må vi komme videre her hjemme når det gjelder å redusere utslippene. Neste skritt for Regjeringen i så måte vil være å studere forslagene fra Klimakur nøye.

Vi skal fremdeles utvinne olje og gass på norsk sokkel. Dette vil være Norges viktigste næring i tiår framover.

I tillegg har jeg store forventninger til at kompetansen fra denne næringen også vil bidra til å kommersialisere framtidens energiløsninger – som karbonhåndtering og flytende vindmøller. I mellomtiden vil norsk gass være viktig for å begrense utslippene i Europa.

Jeg mener derfor det ikek er noen motsetning mellom det å ha en ambisiøs politikk for både fornybarsektoren og for petroleumsvirksomheten. Snarere tvert i mot.

Som dere skjønner – 2010 blir ikke noe kjeldelig petroleumsår. Framtidsutsiktene er gode for Norges største næring. Det gir inspirasjon og pågangsmot til å ta fatt på de oppgavene som ligger foran oss. Vi skal fatte viktige beslutninger også i 2010. Jeg ser fram til å gjøre dette i godt samarbeid med blant annet de aktørene som er her i dag.

Takk for oppmerksomheten.