Norge må ta ansvar

Stabil og sikker energiforsyning er helt nødvendig for alle moderne samfunn. Samtidig viser naturkatastrofen i Japan og det folkelige opprøret i viktige energiland i Nord-Afrika og Midtøsten at dette ikke er noen selvfølge. Som verdens tredje største eksportør av energi har Norge en meget viktig rolle å spille for energisikkerheten internasjonalt.

Jordskjelvet og tsunamien i Japan er først og fremst en stor humanitær katastrofe og en ufattelig menneskelig tragedie. TV-bildene har rystet oss alle.

Det er god grunn til å spørre hva konsekvensene av ulykken kan bli. Kjernekraften spiller en viktig rolle i energiforsyningen i mange land. En fjerdedel av elektrisiteten i OECD kommer fra kjernekraft. De voksende gigantene Kina og India, med sitt enda mer voksende behov for energi, har satset mye på denne formen for kraftproduksjon.

Nå må man forvente at den utbredte skepsisen mot kjernekraft vil øke. Investeringsplaner kan bli lagt i skuffen og gamle kraftverk kan bli faset ut tidligere. Tyskland har som eksempel varslet at de vil vurdere på nytt beslutningen om å forlenge levetiden for sine kjernekraftverk, samtidig som noen av de eldste kraftverkene midlertidig vil bli stengt ned. Dette er verdt å merke seg. Men hva skal komme i stedet for kjernekraft, dersom denne energiformen får mindre anvendelse?

På andre deler av kloden foregår det også viktige hendelser i disse dager. Det folkelige opprøret i Nord-Afrika og Midtøsten, og de politiske endringene som har kommet i kjølvannet av det, er det all grunn til å hilse velkommen. Det gir håp om mer frihet og demokrati for millioner av mennesker. Samtidig skaper store sosiale og politiske endringer i et område som holder to tredjedeler av verdens oljeressurser usikkerhet om oljetilførselen. Olje- og gasseksporten fra Libya er stanset. Frykten er stor for at uroligheter også skal påvirke oljeleveransene fra de store produsentene rundt Gulfen som Saudi-Arabia.

OPEC-landene har tilstrekkelig ledig kapasitet til å kunne erstatte bortfallet av libysk olje. Men skulle også leveransene fra flere land i regionen bli redusert, kan også OPEC bli maktesløs.

Uroligheter og ustabilitet kan også føre til at nødvendige investeringer i ny produksjonskapasitet ikke blir gjennomført. En kan regne med at industrien vil være tilbakeholden med å investere i Libya på nytt etter det som har skjedd.

Hvordan skal vi så møte energiutfordringene som utviklingen i Midtøsten nå reiser?

Det internasjonale energibyrået (IEA) regner med at fossile energikilder vil dekke brorparten av energibehovet i noen tiår ennå. Dette er det få som bestrider. Av energibruken i dag er 80 prosent fossil, og det er svært vanskelig å se for seg at andelen vil reduseres vesentlig i de nærmeste tiår. Selv de mest optimistiske prognosene fra IEA hva gjelder økt fornybarproduksjon og CO2-fangst forutsetter også økt energiproduksjon fra fossile kilder.

Og dette er ikke uten grunn: Verden trenger mer energi for å løfte millioner ut av fattigdom. Men verden trenger også renere energi og sikrere energi. Hendelsene i Japan og Midtøsten gjør det ikke lettere å få dette til.

For Norge som energiprodusent tror jeg det vil øke viktigheten og verdien av våre energiressurser.

Norge er verdens tredje største eksportør av energi og bidrar sterkt til energisikkerheten internasjonalt. Dette er en av konklusjonene i IEAs høring av norsk energipolitikk, som ble presentert denne uken. IEA oppfordrer også Norge til å stimulere produksjonen av olje og gass fra norsk sokkel. Jeg kan slutte meg til dette. De gjenværende ressursene på norsk sokkel er store nok til at Norge kan forbli en stor energiprodusent i mange tiår. Økt produksjon av olje og gass fra norsk sokkel er det beste bidraget Norge kan gi for å møte verdens energiutfordringer.

Samtidig skal vi nytte både verdiene og kompetansen som denne næringen skaper til å ligge i front både når det gjelder utviklingen av fornybar energiproduksjon og fangst og lagring av CO2. Mer av alt er Norges bidrag i en kamp som verden ikke kan tape. Som en av få frie og demokratiske energistormakter har vi et ansvar vi ikke kan løpe i fra.