Tale under OLFs årskonferanse

(Sjekkes mot fremføringen)

Godtfolk, representanter for en næring for framtida. God ettermiddag.

Overfor denne forsamlingen er det ikke nødvendig å bruke tid på å argumentere verken for at verden trenger mer energi, leveringssikker energi og renere energi. Heller ikke om at naturgass globalt vil spille en viktig rolle for å bidra til dette – både på kort, mellomlang og lang sikt. Dette synet bekreftes også av helt ferske analyser fra det internasjonale energibyrået.

La meg bare kort dele noen refleksjoner rundt dette før jeg konsentrerer meg mer opp oppstrømssiden av næringen.

Jeg har brukt en god del tid etter at jeg ble olje- og energiminister til å nyansere den norske debatten om verdens energi- og klimautfordringer. Diskusjonen må ta utgangspunkt i fakta og realiteter – ikke ønsker og drømmer.

Hovedbudskapet mitt burde ikke være kontroversielt: verden må håndtere både behovet for vekst- og velstandsutvikling for brorparten av verdens befolkning og klimautfordringen. Det må vi gjøre parallelt. Det er ikke snakk om enten/eller – men både/og.

I debatten har det blitt fremstilt som jeg ikke er bekymret nok for klimatrusselen. La meg slå det fast: Vi er nødt til å ta klimatrusselen på alvor, og jeg vil utfordre petroleumsbransjen til å ta sitt ansvar. Selv har jeg blant annet uttalt meg positiv til elektrifisering av oljefunn som Aldous/Avaldsnes. Elektrifisering av sokkelen er én del av regjeringens klimapolitikk.

Målsettingen om å redusere CO2 utslippene fra norsk sokkel ligger fast. Mer kraft i systemet gjennom sertifikatordningen med Sverige og en styrking av nettet gjør elektrifisering av nye felt mulig. Jeg forventer derfor drahjelp for å få nødvendige tillatelser til å bygge ut nødvendig infrastruktur. I tillegg kan jeg love at myndighetene også fremover vil opprettholde den strengeste økonomiske virkemiddelbruk overfor klimagassutslippene fra virksomheten.

1,3 milliarder mennesker i verden er uten tilgang på elektrisitet og 2,7 milliarder mennesker har ikke moderne kokemuligheter. Når man er i den situasjonen – er det rimelig forståelig at klimautslipp ikke står først på lista.  FNs generalsekretær har igangsatt et initiativ som han har kalt ”Sustainable Energy for All”. Målet er å nå tre globale mål som henger sammen innen 2030, nemlig:

• Sikre universell tilgang til moderne energi
• Doble takten i forbedringen i energieffektivitet
• Doble andelen fornybar energi i den globale energiforsyningen

Jeg er enig med han i at dette er ambisiøse mål. De er nødvendige. Og de er oppnåelige.

Det betyr samtidig at verden i tiår framover fortsatt vil være avhengig av dagens store energibærere; nemlig olje, gass og kull.  Vi er verdens 6 største eksportør av energi. Dette forplikter på flere områder som til å bidra til importlandenes energisikkerhet, til å produsere på en så ren måte som mulig og til bidra til stabile energipriser. Volatile priser hindrer nødvendige energiinvesteringer og skaper usikkerhet. Det hindrer nødvendige investeringer og er mest ødeleggende for de som har minst. Vi, med vår rikdom, håndterer svingninger i pris. For de som har lite er det mye verre.

Jeg vil hevde vi er verdensledende i det å ivareta miljøhensyn i dag. MEN – vi er ikke i mål. Vi skal bli stadig bedre. Dette er et felles ansvar for meg som ressurseier og dere som næring. Dere har et stort ansvar for å levere resultater.

Den figuren jeg har bak meg viser utviklingen i verdens energiforbruk fordelt på fornybar og fossil energi for ulike scenarioer fra IEA. Den slår tydelig fast at skal vi nå klimamålene så må vi både energieffektivisere mer, øke produksjonen av fornybar energi, men også bidra til at den fossile energien som verden uansett vil ha behov for blir produsert, distribuert og forbrukt på en mest mulig energieffektiv og klimavennlig måte.

Historien har vist at vi kan. Fakling har aldri vært et alternativ til gasseksport på norsk sokkel. Forbudet mot fakling av assosiert gass er et av de viktigste tiltakene vi har gjennomført for å sikre god ressursutnyttelse. Når vi i tillegg innførte avgifter på utslipp av klimagasser på kontinentalsokkelen, så vi nye teknologiske gjennombrudd. Næringen fant løsninger som gjorde at den kontinuerlige faklingen av sikkerhetsårsaker ble unødvendig. I dag spres denne løsningen internasjonalt.

Hvis forbud mot fakling ble implementert i alle petroleumsprovinser ville verden blitt spart for utslipp av 400 millioner tonn CO2.

Klimagassutslippene vi står igjen med på feltene til havs er hovedsakelig knyttet til energibruken på innretningene. Vi må erkjenne at det ikke er noen quick-fix for å redusere disse betydelig i dag. Likevel må vi videre.

Det næringen må levere er å ta ut de energieffektiviseringspotensialene som ligger i hvert enkelt felt på sokkelen. Jeg har en klar forventing til at dette blir kontinuerlig etterfulgt og at alle i denne næringen er offensive på vegne av klima, energieffektivisering og ressursutnyttelse.

Vi skal drive petroleumsnæringen fornuftig, forsvarlig og så miljøvennlig som mulig. Dette er viktig ikke bare for å skaffe næringen nødvendig støtte i opinionen eller for å gjøre nødvendige utslippsreduksjoner men også for å utvikle ny teknologi og nye vekstbedrifter. Uten det særnorske regelverket ville vi for eksempel ikke sett lagring av CO2 på Sleipner.

Jeg vil også framover gjøre alt jeg kan for å bidra til en fakta- og kunnskapsbasert energidebatt. Dette gjelder ikke bare her på hjemmebane – men også internasjonalt. En langsiktig og forutsigbar europeisk politikk er avgjørende for investeringer på norsk sokkel. Europa har behov for kraft som kan balansere fornybar uregulert kraft. Dette kan norsk gass levere.

Alle gassens fortrinn og at det er en sammenheng mellom hva som sies i politiske dokumenter og gassens framtid og hvilken tilgang det vil være på gass framover, er noe jeg er opptatt av å få frem i min kontakt med mine kollegaer.

Disse synspunktene fremmet jeg denne uken på IEAs ministermøte. Dette vil også være et sentralt budskap når jeg i neste uke møter min britiske kollega Chris Huhne i London, og når jeg tar med EU-kommissær Oettinger til Troll.

La meg da vende tilbake til norsk sokkel. Regjeringen la fram petroleumsmelding rett før sommeren. Meldingen har en gjennomtenkt tittel ”En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten”.  Denne meldingen er et svært godt politisk arbeid fra regjeringens side. Med dette dokumentet leverer regjeringen rammevilkår og forutsigbarhet som næringen trenger.

OLF har beskrevet denne meldingen som en tillitserklæring – og det er den.  Med tillit følger ansvar og forventninger og jeg forventer at industrien tar tak i utfordringene. Petroleumsnæringen er svært kapitalintensiv og ingen norsk næring forvalter mer kapital. Den mest verdifulle kapitalen næringen forvalter måles likevel ikke i kroner og øre. Det er den tillit næringen nyter av det norske samfunn. Og tillit forplikter.

Med næringen mener jeg alle deler av petroleumsvirksomheten. Oppstrømsselskaper så vel som leverandør- og støtteselskaper. Siden oppstarten av petroleumsvirksomheten har det vokst fram en stor konkurransedyktig leverandørindustri. Norske leverandørselskaper leverer i dag til nasjonale og internasjonale markeder. Dette er jeg stolt av, og myndighetene ønsker fortsatt å bidra til internasjonaliseringen.

Norsk olje- og gassvirksomhet har lang tidshorisont, slik vi ser det ligger det godt til rette for et fortsatt høyt aktivitetsnivå på kontinentalsokkelen i mange tiår framover:

• Vi har petroleumsressursene under bakken
• Vi har kompetansen over bakken. Både hos oljeselskaper, hos leverandører, i forskningssektoren og hos myndigheter
• Vi har stabile, forutsigbare og effektive rammebetingelser
• Vi har god interesse fra næringen til å hente opp ressursene
• Prisutsiktene for olje og gass er gode.

Jeg opplever at meldingen har fått en positiv mottagelse. Det er jeg veldig glad for. Skal de ambisiøse målene vi har satt for sektoren nås, må alle vi som arbeider med petroleumsvirksomheten dra mest mulig i samme retning.

Historisk sett har det vært bred støtte i Stortinget om norsk petroleumspolitikk. Jeg har stor tro på at høstens behandling av stortingsmeldingen vil bekrefte at det fortsatt er tilfelle. Dette er svært viktig fordi det gir en langsiktig virksomhet tro på stabile og forutsigbare rammevilkår også framover. Jeg mener at betydningen av dette ikke kan overvurderes.

Jeg håper videre at meldingen – også etter at den er behandlet i Stortinget – vil fungere som et referansedokument slik at den offentlige petroleumspolitiske debatt framover vil være basert på et oppdatert faktagrunnlag.

I stortingsmeldingen la vi fram et ambisiøst produksjonsforløp – der samlet olje- og gassproduksjon holder seg på et jevnt høyt nivå i tiår framover. Med de prisene på olje og gass vi ser framover utgjør denne produksjonen enorme verdier (8500 milliarder 2012 kroner (bruttoverdi produksjon fram til 2040)) for staten og det norske folk.

Verdiene vi kan hente ut er naturlig nok helt avhengig av hvilke priser som realiseres. De internasjonale energimarkedene – og utviklingen i disse – er derfor enormt viktige for oss.

Disse verdiene skaper seg ikke selv. Det vil kun kunne skje gjennom en offensiv satsing fra alle involverte. Dette gjelder både på kompetansesiden og gjennom en ambisiøs utforsking etter – og gjennomføring av – lønnsomme ressurser. Dette må skje parallelt, langs flere spor samtidig:

• Økt utvinning fra eksisterende felt
• Utbygging av alle lønnsomme funn
• Fortsatt leting i åpent areal
• Åpning av nye områder

Igjen er det et spørsmål om både/og. Jeg vil gå så langt som å si at det er uforsvarlig av oss som nasjon å ikke gjennomføre på alle områder parallelt. Vi må utvikle hele verdikjeden og sørge for å ha en kontinuerlige kompetanse- og teknologiutvikling.

Jeg forventer altså full oppmerksomhet på alle de fire områdene hver for seg og på de fire områdene sett i sammenheng. Dette blir i fellesskap en hovedprioritering for å nå hovedmålet i økt verdiskapning. Norges nasjonalforsamling har gitt et entydig mandat for dette som kommer klart til uttykk i petroleumsloven § 4-1:

”Utvinning av petroleum skal foregå på en slik måte at mest mulig av den petroleum som finnes i hver enkelt petroleumsforekomst, eller i flere petroleumsforekomster sammen, blir produsert. Utvinningen skal skje i samsvar med forsvarlige tekniske og sunne økonomiske prinsipper og slik at øding av petroleum eller reservoarenergi unngås. For å oppnå dette, skal rettighetshaver fortløpende vurdere utvinningsstrategi og tekniske løsninger og iverksette nødvendige tiltak.”

Denne strategien legger til rette for produksjon og inntekter både på kort, mellomlang og lang sikt. Den legger til rette for gode forretningsmuligheter for hele kjeden av leverandører, og gir nye store muligheter for Nord-Norge. Lykkes vi vil petroleumsnæringen fortsatt være helt sentral for Norge i flere tiår framover.  

Siste gang vi åpnet nytt areal i Norge var i 1994. Nå er vi i gang med åpningsprosesser både for havområdet ved Jan Mayen og det nye området i Barentshavet. Dette er prosesser som skal gjøres ordentlig, men samtidig raskt og effektivt.

I dag har vi tatt et skritt videre ved å fastsette programmet for konsekvensutredningen for Jan Mayen. Vi arbeider også med programmet for kunnskapsinnhentingen i Det nordøstlige Norskehav samt for det nye området i Barentshavet. Et annet viktig neste skritt er å fortsette innsamlingen av geologiske data i Barentshavet, ved Jan Mayen og utenfor Nordlandskysten neste år.

Rettighetshaverne på norsk sokkel har vi gitt i oppgave å omgjøre ressursene under bakken til inntekter for staten. Et mangfold av aktører, sunn konkurranse og samarbeid mellom selskap med ulik petroleumskompetanse, erfaring og ulike vurderinger er viktig for å få realisert størst mulig verdier. Blant annet derfor er aktiviteten på sokkelen organisert i uvinningstillatelser der flere rettighetshavere samarbeider.

I Norge er det ikke operatørselskapet alene som har ansvaret for at areal og ressurser utnyttes på best mulig måte. De øvrige partnerne har forpliktet seg gjennom utvinningstillatelsen til å bidra til det samme. Dette krever at de bruker ressurser og utfordrer operatøren på alle viktige beslutninger. Videre at de er villige til å bruke investeringsmidler på alle lønnsomme prosjekter – også i halefasen.

At alle rettighetshavere bidrar med sin kompetanse slik at vi oppnår best mulig ressursutnyttelse er noe jeg er svært opptatt av. Jeg mener alvor med dette. Derfor varsler vi i meldingen at vi vil styrke vår oppfølging av at dette skjer. Dette er også grunnen til at jeg nå styrker Petoro.

Fra verdens oljefelt faller produksjonen med 3 mill fat per dag per år– eller halvannen gang vår produksjon hvert år. Dette er et gap oljeverden må dekke hvert år – i tillegg til den globale etterspørselsveksten.

Vi kjenner dette mønsteret også her hjemme. Vår oljeproduksjon har falt med 1,3 mill fat per dag siden toppen. Dette på tross av at vi har iverksatt mange nye prosjekter – både på eksisterende felt og utvikling av nye felt, i perioden. Dette bekymrer meg.

Ressursene i eksisterende felt er ofte tidskritiske. For meg er det en stor forskjell fra eksempelvis selvstendige funn der ressursene ikke går tapt om tidsplanen forskyves ut i tid, og tidskritiske funn i eksisterende felt. Skal vi nyttiggjøre oss av tidskritiske ressurser må vi agere raskt. Venter vi er de tapt.

Utvinning av ressurser i eksisterende felt gir effekt på produksjon, verdiskaping og aktivitetsnivå på kort og mellomlang sikt. Utnyttelse av infrastruktur på eksisterende felt er nødvendig for å få realisert verdipotensialet som ligger i mindre forekomster i nærområdet.

At utvinningsgraden på norsk sokkel er høy i et internasjonalt perspektiv er overhodet ikke en god grunn til å hvile på laurbærene. Rettighetshaverne i de ulike feltene har et ansvar og en forpliktelse til å hente ut alle lønnsomme ressurser.

Jeg vil ikke legge skul på at jeg blir urolig når oljedirektøren sier at hun er bekymret for manglende framdrift rundt beslutninger som kan gi økt utvinningsgrad. Oljedirektøren har min fulle støtte i det utrolig viktige arbeidet direktoratet gjør som ”ressursenes beste venn”.

Jeg kan love dere at vi på myndighetssiden – både i direktoratet og departementet – vil fortsette vårt press for å bidra til at lønnsomme tiltak på eksisterende felt blir gjennomført. Vi vil også vurdere behovet for ytterligere forsterkninger av regelverket for å sikre tilstrekkelig oppmerksomhet mot økt utvinning og god ressursforvaltning fra rettighetshavernes side.

La det også være klart – det at vi nå har gjort store og kjempeinteressante funn på Aldous/Avaldsnes og på Skrugard – gjør det ikke mindre viktig å passe på at fokus fortsatt holdes på eksisterende felt. Verken når det gjelder investeringsvilje, kompetanse som settes inn eller arbeid med nye og kreative løsninger. Jeg har en klar forventning til næringen at den både leverer en effektiv utbygging av disse – og andre – felt og henter ut hele potensialet i eksisterende felt.

Det å få boret alle nødvendige brønner er svært viktig for å øke utvinningsgraden ytterligere. Antallet nye produksjons- og injeksjonsbrønner har falt siden år 2000. Selskapene har ikke klart å gjennomføre sine planlagte boreplaner de siste årene. Konsekvensen er et etterslep i boreaktiviteten. Dette gjelder også brønnvedlikehold, som er viktig for å nå etablerte produksjonsplaner.

Det å sikre tilstrekkelig med verktøy for å få boret de ønskede produksjon- og injeksjonsbrønner. Det er også viktig for letenivået. Boring av brønn er også det største enkeltstående kostnadskomponent i petroleumsvirksomheten. Tiltak som øker borekapasiteten og reduserer kostnadsnivået innen boring er således som et Kinderegg for oss:

• det gjør flere prosjekter på felt og flere funn lønnsomme
• det øker leteaktiviteten
• skatteinntektene øker fra alle prosjekter på grunn av lavere kostnadsnivå

I den senere tid har det i hovedsak kommet topp moderne, høyt spesifiserte rigger inn på norsk sokkel. Dette er rigger som er rustet for store havdyp og krevende boring i tøffe omgivelser. Disse riggene har vi bruk for på deler av norsk sokkel – men ikke for produksjonsboring i Nordsjøen.

Vi har behov for å øke antallet rigger som er bygd og designet for å operere under slike forhold. Det er aktørene selv som må sørge for at de har riktig og tilstrekkelig med verktøy for å gjøre jobben som skal gjøres. Her har vi fortsatt en vei å gå.

Mange peker på at det er krevende å ta flyttbare rigger for eksempel fra britisk sektor og inn på norsk sokkel, og at dette hindrer at egnede borefartøy blir hentet inn til norske felt og letebrønner.

Jeg setter derfor nå ned en ekspertgruppe for å belyse og identifisere hindre som gjør at riggkapasiteten på norsk sokkel begrenses. De skal videre foreslå tiltak som kan bedre flyten av fartøyer involvert i boring på norsk sokkel. Jeg kan i dag kunngjøre at Eivind Reiten vil lede ekspertgruppen som vil bli bredt sammensatt med aktører fra myndigheter, industrien og arbeidslivet.

Høye kostnader reduserer lønnsomheten også for nye prosjekter for økt utvinningsgrad. Et høyt kostnadsnivå truer derigjennom ressursutnyttelsen. All erfaring tilsier at kostnadene følger oljeprisen oppover men ikke nedover. Vi må derfor kunne leve med det rådende kostnadsnivået selv også i perioder med lave oljepriser.

Å holde kontroll på kostnadene er først og fremst næringens ansvar. Det er en rekke ulike problemstillinger som bidrar til en ugunstig kostnadsutvikling. KonKraft arbeider med spørsmål som er viktige for norsk sokkel videre utvikling. Der deltar fagforeninger, leverandører og oljeselskaper. Jeg setter pris på måten KonKraft arbeider med økt utvinning og det arbeidet som nå gjøres for å redusere kostnadene på sokkelen.

Den amerikanske science fiction-forfatteren John Sladek har sagt ”ifølge noen vitenskapsmenn vil framtiden bli nøyaktig lik fortiden, bare langt dyrere”. Jeg håper ikke dette stemmer når det gjelder kostnadene på sokkelen, og derfor tar vi – og er beredt til å ta – grep for å gjøre noe med det.

Så er det ikke slik på norsk sokkel at vi vil godkjenne løsninger som selskaper kommer med, hvis de betyr sub-optimale løsninger for sokkelen som helhet. Når ”alle” er enige om at det er en stor gevinst å hente ved samordning, bør det ikke være mye forlangt å kreve at de kommer med et forslag om hvordan denne gevinsten kan hentes ut og deles mellom de ulike selskapene.

Det handler om å sørge for at hele kaken blir størst mulig, slik sikrer vi også at hver enkelt kan få et størst mulig kakestykke. Selv om det heter at ”flere kokker gir mer søl”, tror jeg ikke kjøkkenets visdom er gyldig for norsk sokkel. Tvert imot. I dette tilfellet tror jeg flere kokker vil bidra til at kaka blir større, noe som kommer alle til gode. Derfor ønsker vi mangfold av aktører på sokkelen.

Det er heller ikke slik at vi vil akseptere utbygginger som enkelte fremmer hvis det undergraver andre og bedre løsninger sett i et sokkelperspektiv. Jeg mener etableringen av den norske ”gasseksportmaskinen” har vært en suksesshistorie som vi også i dag har mye å lære av. Men framtidens løsninger kan bli annerledes fordi situasjonen er forskjellig. Ressursgrunnlaget er et annet, gassmarkedet er inne i en globaliseringsprosess, framtidas gassetterspørsel kan bli langt mer variabel over tid enn den historisk har vært.

Det å oppnå den beste løsningen i et sokkelperspektiv vil være avgjørende både for infrastrukturutviklingen vi jobber med i Norskehavet. Og den som kommer lenger nord hvis vi lykkes i vår leting etter ytterligere gassressurser i området.

Den 31. mai 1963 ble sokkelen erklært norsk gjennom kongelig resolusjon. To år senere ble en avtale med Storbritannia og Nord-Irland om deling av kontinentalsokkelen underskrevet. Og dagen før julaften 1969 fant ”Ocean Viking” til slutt oljefeltet som nå lyder navnet Ekofisk. Der og da begynte fortellingen om det moderne folkestyret i Norge, en historie om store rikdommer, politikk for ”et kvalitativt bedre samfunn”, klok og langsiktig forvaltning av nasjonale naturressurser. Et tidsskille. Men dette er også en historie om navn som med tiden har blitt allemannseie: Snøhvit, Statfjord, Troll.

Samtidig med oppdagelse og utvinning av stadig nye olje- og gassforekomster har Norge blitt et flerkulturelt samfunn. I dag kommer nordmenn fra hele verden. Norske slektstre har fått flere og lengre røtter. Norske statsborgere snakker og skriver flere språk, har flere forskjellige navn og feirer flere ulike høytider enn noensinne. Samtidig skal vi være nettopp det: et kollektivt vi. Av mange, én – som det heter i landet dit nordmenn dro i hopetall på 1800-tallet.

Derfor er gammeldags nasjonsbygging like mye i tiden nå som da. Like fremtidsrettet og krevende nå som da Stortinget i 1885 vedtok at det på norsk i dag kan hete både ”vi” og ”me”. Den seige sameksistensen mellom bokmål og nynorsk er et vitnemål om at det norske handler om forskjeller innenfor en felles ramme og på felles grunn. Der ligger også kimen til et nytt og enda mer sammensatt demokratisk Norge: ulikt, men likt. Forskjellig, men samtidig.

Etter Ekofisk-funnet har ikke skiftende regjeringer og storting ført noen gjennomtenkt eller systematisk utenskjærs navnepolitikk. Men historien er ikke over: Gass- og oljefeltene i havene utenfor kysten vår bør klart og tydelig medvirke til nasjonsbyggingen som nasjonen skal bygge på. De kan gis navn som understreker den felles historien ulike nordmenn bør ha.

Olje og energidepartementet vil heretter vil fastsette navn for alle nye petroleumsfelt.

Vi etablerer en rådgivende navnegruppe som får i oppgave å komme med tilrådinger om navn på nye olje- og gassfelt som skal bygges ut og settes i produksjon. Normalt vil dette skje i forbindelse med innsendelse av plan for utbygging og drift (PUD), men departementet kan igangsette  navnsettingsprosessen tidligere dersom det finnes hensiktsmessig.

Jeg kan i dag kunngjøre at navnegruppen vil bestå av Karsten Alnæs, Marit Hauan, Per Egil Hegge og Kristin Clemet.

Vi står på skuldre til kjemper. Vårt ansvar er å føre suksessen videre. En av ”kjempene” i norsk historie er Johan Castberg. Navnet hans er særlig knyttet til konsesjonslovene for vasskraftutbygging av 1909. Konsesjonslovene satte vilkår for utnytting av norske naturressurser. Det ble innført regler om hjemfallsrett. Han lærte Norge å forvalte rike ressurser til fordel for hele samfunnet. Dette bygde vi videre på når oljelovgivningen ble gitt på 60-tallet.

I dag ser land med store naturressurser mot Norge og hvordan vi har forvaltet våre ressurser. Vi har et ansvar for å forvalte våre energiressurser på en fornuftig, forsvarlig og miljøvennlig måte.

Vi er allerede i gang. Jeg har i dag tatt et nytt skritt i arbeidet med en eventuell åpning av områdene ved Jan Mayen. Jeg har fått på plass en meget kompetent leder for ekspertgruppen som skal se på mobiliteten i flyttbare borefartøy og jeg har konkretisert mitt arbeid med en ny navnepolitikk for olje- og gassfelt. På hver sin måte mener jeg disse tiltakene er viktige for en god og lang framtid for Norges viktigste næring.

Jeg valgte å kalle stortingsmeldingen om petroleumsnæringen ”en næring for framtida”. Dette illustrerer den troen jeg har på næringen. Jeg mener oppriktig at vi står på skuldrene til kjemper. Nå er det vår tur til å forvalte arven.

Churchill sa en gang ” History will be kind to me for I intend to write it”.

Churchill skrev en hel bok. Sammen skal vi skrive neste kapittel i Norges stolte olje- og gasshistorie.

Takk for oppmerksomheten!