Verden trenger olje og gass

Verden trenger olje og gass
Per Rune Henriksen (Ap)
Statssekretær Olje- og energidepartementet

Energi, fattigdom og klima. Disse tre ordene oppsummerer vår tids største utfordringer. Vår evne til å stanse global oppvarming og å utrydde ekstrem fattigdom i verden avhenger i stor grad av energipolitikken som føres.
 
I dag er vi 7 milliarder mennesker på jorda. I 2050 vil tallet være 9 milliarder. Skal vi klare å skape den økonomiske vekst som må til for å utrydde fattigdom og brødfø en økende befolkning kreves det en økning i energiproduksjonen. Tilgang til energi for jordens fattigste betyr mulighet for å gjøre skolearbeid etter mørkets frembrudd, rent vann fra vannpumper, økt produksjon som kan gi inntekter osv. Fra 1990 til 2005 sank antallet ekstremt fattige fra 1, 8 milliarder til 1,4 milliarder mennesker. Dette vises igjen i at veksten i energiforbruket først og fremst kommer i fremvoksende økonomier som for eksempel India og Kina.

Samtidig ser vi at fornybar kraft som vann, vind og sol fortsatt utgjør en svært lav andel av energibalansen. I 2010 var fornybarandelen i det globale energiforbruket i 2010 7,7 prosent, inkludert vannkraft. Kull stod for 29,6 prosent, olje for 33,5og naturgass for 23,8 prosent. I Afrika og Asia ligger fornybarandelen på henholdsvis 6 og 6,5 prosent.

Alle energibærere har sine fortrinn. Kull er tilgjengelig i enorme mengder. Naturgass er den reneste form for fossil brensel med bare en tredjedel av kullets CO2-utslipp. Olje er energirikt og lett transportabelt. Ulempen er at fossil energi gir CO2-utslipp og global oppvarming. Fornybare energibærere som sol og vind har sin fremste fordel i at kilden til energien er gratis, fornybar og tilgjengelig over alt. Ulempen er at investeringskostnadene fortsatt er høye. I debatten om disse spørsmålene får vi inntrykk av at det er enten fossil eller fornybar vi skal satse på. I virkeligheten må vi gjøre begge deler. Vi må sørge for at fossil energibruk og produksjon blir så klimavennlig som mulig samtidig som vi arbeider for en overgang fra fossil til fornybar.

Den desidert viktigste faktoren for å redusere CO2-utslippene er å sette en pris på dem. I Norge har vi hatt avgift på CO2-utslipp siden 90-tallet. Dette har ført til at vår olje og gassproduksjon har svært lite CO2 utslipp sammenlignet med resten av verden. Norge står i første rekke internasjonalt for å få et globalt klimakvotesystem. Dersom vi makter å sette en ”riktig” pris på disse utslippene vil konkurranseforholdet mellom fossil og fornybar energi bli dramatisk forandret. Et annet effektivt tiltak er energieffektivisering. Gjennom ny teknologi og effektiv lovgivning oppnår vi stadig bedre energieffektivitet i alle deler av samfunnet. I transportsektoren har vi basert transportmønstre på at energien som brukes er billig og tilgjengelig.. Dersom vi får en ”riktig” pris på energiforbruk og politisk vilje til å effektivisere vil mye være gjort.

Et tredje viktig tiltak er å utvikle teknologi for fangst og lagring av CO2. Erfaringene så langt over hele verden viser at dette er svært krevende. Samtidig bygges det nye kullkraftverk, gasskraftverk og industrianlegg med fossile energikilder kontinuerlig. Karbonfangst og lagring vil i følge IEA kunne stå for 19 prosent av de nødvendige utslippskutt i fremtiden. Dette betinger at vi bruker store ressurser på å utvikle teknologi og dernest gjøre teknologien kostnadseffektiv. Norge er i dette henseendet i første rekke med satsingen på Mongstad.

Parallelt med at vi reduserer klimaeffektene av fossil energibruk må vi arbeide for å øke fornybarandelen i den globale energimiksen. Dette betyr at vi må øke produksjon av vannkraft, vindkraft og solenergi. Norge er i dag en betydelig bidragsyter i dette arbeidet både på økt produksjon av fornybar energi og forskning og utvikling av teknologi.I et normalår har vi overskudd på fornybar vannkraft som vil kunne fortrenge forurensende energibærere i Europa. 20 prosent av Europas gassforbruk blir dekket av norsk gass. I Europa vil gasskraft kunne fungere som regulerkraft når det er mangel på vind og sol og dermed støtte opp under EUs satsing på vind og solenergi.

En solidarisk og fremtidsrettet energipolitikk vil for Norges vedkommende handle om fortsatt utbygging og høsting av våre rike energiforekoster, både fossile og fornybare. I tillegg skal Norge fortsatt være en pådriver for internasjonale tiltak for å redusere klimagassutslipp. På denne måten skal vi øke energiproduksjon for å bidra til fattigdomsbekjempelse, samtidig som vi reduserer klimagassutslipp for å hindre global oppvarming