Eierskapet i Statoil

Jeg leste med forbauselse Dagsavisens leder den 16.3. Dagsavisen kritiserer olje– og energiminister Ola Borten Moe for at han ikke vil kommentere at enkelte fond har solgt seg ut av Statoil.

Som stor eier i Statoil er staten opptatt av at forholdet mellom styret, ledelsen og aksjonærer i selskapet respekteres og gjennomføres i praksis. Dette er et prinsipp Stortinget har gitt bred tilslutning til, senest i eierskapsmeldingen som ble lagt fram i fjor. Da det er høyst uvanlig at en aksjeeier uttaler seg om andre investorers posisjoner og hva de gjør i et selskap, er det derfor unaturlig for staten, som en profesjonell eier, å kommentere hva andre aksjeeiere gjør.    

Dagsavisen kaller dette er en ”skinnhellig springmarsj bort fra det politiske ansvaret”. Jeg, på min side, synes det er forstemmende at lederskribenten så lettvint hopper bukk over prinsippene nedfelt i flere stortingsvedtak.  

Dagsavisen slår også uten videre fast at Statoils satsing på oljesand i Canada er uetisk. Jeg er uenig i den påstanden. Jeg opplever at selskapet tvert i mot holder en høy standard både når det gjelder etikk og miljø.  Blant annet har selskapet klare mål for å redusere CO2-utslippene betydelig knyttet til produksjonen av oljesand.  

Som eier presenterer staten klare forventninger til Statoils virksomhet når det gjelder etikk, menneskerettigheter og miljø. Jeg opplever at Statoil leverer på dette. Statoil rapporterer på det høyeste nivået (såkalt A+) i det FN-støttede Global Reporting Initiative (GRI). Dette er den beste internasjonale rapporteringen på samfunnsansvar og den verifiseres eksternt av Ernst & Young.  

”Noen må gi seg i kampen mellom miljøet og oljen”, skriver Dagsavisen. Jeg ser ikke denne motsetningen. Verden vil trenge energi fra fossile brensler i generasjoner fremover, og derfor er jeg opptatt av at petroleumsvirksomheten drives mest mulig miljøvennlig, enten det er i Canada eller her hjemme.