En langsiktig ressursforvaltning

Aftenbladets kommentator påstår 31. august at jeg bryter med alt Senterpartiet har stått for i oljepolitikken. Dette er galt. Jeg målbærer senterpartipolitikk. I partiet har vi en lang historie med å bidra til fornuftig og langsiktig ressursforvaltning til nytte for hele folket. Dette er kjernen i den olje- og gasspolitikken regjeringen fører i dag.

Politikken er beskrevet i stortingsmeldingen ”En næring for framtida – om petroleumspolitikken” som et enstemmig Storting står bak. Hovedmålet for politikken er å legge til rette for lønnsom produksjon i et langsiktig perspektiv. Dette oppnår vi best ved å legge til rette for en parallell, offensiv satsing i hele verdikjeden. Det gjøres ved å øke utvinningen fra felt, bygge ut lønnsomme funn, utforske åpnet areal og åpne nye arealer for leting.

Det jeg har påpekt er at olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel gradvis har beveget seg nordover, og beveget seg til områder med større tekniske utfordringer. Disse har en over tid blitt i stand til å løse gjennom kompetanse- og teknologiutvikling. Nordsjøen ble åpnet på 1960-tallet. I 1980 ble de første områdene i Norskehavet og i Barentshavet åpnet. Siden 1989 har hele Barentshavet sør vært åpnet. Den siste åpningen av nytt areal var dypvannsområdene i Norskehavet i 1994. På norsk sokkel har vi en tradisjon for å åpne relativt store områder for deretter og utforske området skritt for skritt. Det areal som utlyses først er det som er mest lovende og/eller har stor informasjonsverdi. I Barentshavet gjør denne politikken at vi stadig utforsker lenger nord enn tidligere. Det skal bores flere meget spennende letebrønner i nord i månedene framover.

Det er lange ledetider i denne virksomheten. Barentshavet er først nå, etter over tretti år, blitt en fullblods olje- og gassprovins, med aktivitet i hele kjeden. Snøhvit er i drift, Goliat under utbygging og vi har lønnsomme funn. I tillegg er det betydelig leteaktivitet, stor interesse for nytt areal fra industrien og åpningsprosess i Barentshavet sørøst. Sist, men ikke minst, ser vi store ringvirkninger på land – som i Hammerfestområdet.

På veien fra Ekofisk til Snøhvit, har næringen stadig møtt og løst nye utfordringer. Jeg tror framtida vil bli et speil av fortida. Kompetanse og teknologi vil stadig utvikles. Nye barrierer vil brytes. En større del av våre ressurser vil det da kunne bli mulig å utvinne på en forsvarlig måte.

Det gjennomføres nå åpningsprosesser for Barentshavet sørøst og havområdene ved Jan Mayen. Min ambisjon er å legge fram disse sakene for Stortinget til våren. Norsk kontinentalsokkel går vesentlig lenger nord enn det som er åpnet i dag. Den går langt forbi Svalbard. Den rødgrønne regjeringen har ingen planer om å igangsette en åpningsprosess for dette området. Dette er imidlertid spørsmål som det naturligvis blir opp til framtidige regjeringer og storting å vurdere.

I Norge er det nærmest en nasjonalsport å ha dårlig samvittighet for det vi har oppnådd for Norges viktigste næring; de 200.000 sysselsatte, ringvirkningene over hele landet, den enorme verdiskapingen, at vi er en stor, pålitelig energileverandør, og at vi er et forbilde globalt når det gjelder miljøvennlig og sikker olje- og gassvirksomhet. Jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg er oppriktig stolt over hva vi har fått til i løpet av de siste drøye 40 årene. Vi står på skuldrene til kjemper. Vår oppgave nå er å foreta de samme kloke valgene som er gjort før oss. Å legge til rette for verdiskaping fra næringen i et generasjonsperspektiv, og utvikle ny kompetanse og teknologi som gjør oss i stand til å løse framtidas utfordringer.