Innlegg om kunnskapsinnhenting fra det nordøstlige Norskehavet

Kjære alle sammen!

La meg først få takke for en nyttig og lærerik dag.

La meg også få minne om det åpenbare: Utgangspunktet for møtet her i dag er at regjeringens politikk i denne stortingsperioden ligger fast. Den er det redegjort for gjennom forvaltningsplanen. Det som skjer fremover vil bli et resultat av debatt og ordskiftet i og mellom partiene. Endelige er det det norske folk som kommer til å avgjøre dette spørsmålet ved valg.

La meg starte med konklusjonen min direkte: Jeg vil ikke tilrå at det åpnes nytt areal i det nordøstlige Norskehavet nå.

Fiskeri, havbruk, skip, olje og gass. Sjømat, skipsfart og olje. Dette er næringene som sammen danner ryggraden i Kyst-Norge. Et Norge som lykkes framover, er et Norge der disse næringene blomstrer. Et Norge med fortsatt godt samarbeid og god sameksistens dem imellom. Etter min oppfatning har vi lyktes med å etablere god sameksistens langs hele kysten.

På tross av dette har jeg merket meg motstand blant fiskerne mot petroleumsvirksomhet her i regionen. Det tar jeg på alvor. Derfor ønsker jeg ikke åpning av nytt areal nå.

Departementet har siden sensommeren i fjor gjennomført en grundig kunnskapsinnhenting knyttet til petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet. Eller på fagspråket i Troms II, Nordland VII og de uåpnede delene av Nordland IV, V og VI.

Prosessen har gitt oss et styrket og utdypet kunnskapsgrunnlag. Den kunnskapen vi har hatt om muligheter og utfordringer ved petroleumsvirksomhet i området har blitt bekreftet. Kunnskapsnivået om dette området er nå svært høyt.

Jeg er av den oppfatning at vi skal basere beslutninger på kunnskap. Vi har nå et godt grunnlag.

La meg bruke anledningen til å dele med dere det jeg trekker ut av de resultatene vi nå har fått på bordet. Jeg vil konsentrere meg om de tre områdene jeg tror ordskiftet om saken fortsatt kommer til å dreie seg om.

Det bør ikke overraske noen at de tre områdene er:

1. Påvirkning på naturmiljøet
2. Fisk og fiskeri
3. Regionale muligheter til utvikling og ringvirkninger

Etter min mening bekrefter de studiene som er gjort at det ikke er særlige miljømessige forhold som tilsier at vi ikke kan ha petroleumsvirksomhet i regionen.

Ordinær leting, utbygging og drift har - i det store og hele - liten påvirkning på naturmiljøet. Når det gjelder akuttutslipp, så skiller forholdet mellom sannsynlighet og miljøkonsekvens i dette området seg ikke vesentlig fra andre steder på kontinentalsokkelen og langs kysten. 

Med de aktivitetsbildene vi har sett på i kunnskapsinnhentingen er vurderingen at miljørisikoen er håndterbar, nær sagt som vanlig.

Vurderingen av mulige negative konsekvenser - gitt at et utslipp skjer - viser isolert sett et betydelig potensial for negative miljøkonsekvenser. Men bildet er ikke vesentlig forskjellig fra det vi ser kystnært i andre deler av Norskehavet, i Nordsjøen og utenfor Finnmark.

Forholdet mellom sannsynlighet og konsekvens ble aktivt vurdert før det ble fattes beslutninger som har ført til utbygging av felt som Norne (like vest for Sandnessjøen) og de kystnære feltene Gjøa og Goliat.

Konklusjonen i disse sakene har sammenheng med at sannsynlighet for en oljeutblåsning er svært lav. Og skulle en få en gassutblåsning er dette en utfordring for helse og sikkerhet, men vil i liten grad påvirke naturmiljøet.

Erfaringsdata tilsier at om lag hver 6500. letebrønn ender i en utblåsning. Eller sagt på en annen måte – sannsynligheten for en utblåsning er på 0,0143 prosent.

Da kan det være enklere å forholde seg til miljørisikoen ved eventuell petroleumsvirksomheten gjennom å sammenligne den med noe vi kjenner godt. En relevant sammenligning er miljørisikoen ved skipsfart.

Dette er vurdert som en del av kunnskapsinnhentingen og miljørisikoen knyttet til dagens og framtidens skipstrafikk i området er generelt høyere enn den som forventes ved petroleumsvirksomhet.

Resultatene som Odd Willy Brude fra Veritas la fram i formiddag kjenner vi igjen fra tidligere. En oljeutblåsning har svært lav sannsynlighet og varer som oftest kun få dager.

Men et utslipp kan ha alvorlig konsekvens for sjøfugl, moderat forventet konsekvens for marine pattedyr som sel og små forventede konsekvenser for strandmiljøet. Når det gjelder fisk er potensialet for negativ påvirkning begrenset. Og sterkt avgrenset i tid. Disse resultatene er på linje med tidligere studier. Vår kunnskap har blitt bekreftet.

Det samme gjelder de vesentlige sesongmessige variasjoner i konsekvenspotensialene. Dette gjør det mulig å redusere miljørisikoen ved å sette inn samme type tiltak som vi gjør andre steder på norsk sokkel. Vi kan begrense perioden for leteboring i oljeførende lag og stille strenge krav til oljevernberedskap. Dette er vanlig praksis, i tråd med det vi har gjort og gjør mange andre steder.

Det aller viktigste er imidlertid å fortsette det målrettede arbeidet hver dag hos selskaper og myndigheter for å unngå at uhell skjer. Dette er uten sammenligning det aller viktigste vi kan gjøre. Sikker leting, utbygging og drift er – og skal være – jobb nummer én. Det er viktig for liv og helse. Det er viktig for å unngå akuttutslipp. Vi må ikke hvile på laurbærene – selv om vi etter snart 50 år med petroleumsvirksomhet verken har hatt oljepåslag på land eller utslipp i sektoren som har medført målbare konsekvenser. Dette er resultater som er ferskvare. De må gjentas hver time, hver dag, hvert år på hele kontinentalsokkelen.

All aktivitet medfører risiko. Håndtering og styring av risiko er en svært viktig del av vår ansvarlige ressursforvaltning. Det er det i dag – og må være det framover. Resultatene fra kunnskapsinnhentingen – med begrenset miljørisiko – gjør at jeg har konkludert med at ut fra naturmessige forhold er det fullt ut forsvarlig å ha olje- og gassvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet.

Hva så med fisk og fiskeriene? Fiske er den enkeltnæring og bruker av havet som har størst betydning for Lofoten, Vesterålen og Senja i dag. I dette området er det 1800 mennesker med fiske som hovedyrke. Mange arbeider i tillegg på fiskemottakene.

Men det var flere tidligere. Antallet fiskere er nærmere halvert i løpet av de siste 20 år. Svært få unge er aktive fiskere. Gjennomsnittsalderen for de aktive i yrket har økt i samtlige kommuner. Samtidig er fangsten høyere. Det har altså skjedd en rasjonalisering og sterk produktivitetsøkning i sektoren. Det påvirker naturlig nok lokalsamfunnene. Dette skjer ikke bare innenfor fiskeri. Det skjer i alle primærnæringer, i alle sekundærnæringer. Man øker produktiviteten og reduserer antall sysselsatte. Det betyr også at behovet for alternativ næring, alternativet bein å stå på, går opp. Det er ikke et alternativ å bare støtte seg på det som har vært. Vi må også som land videre.

Havet rett utenfor vinduene her inneholder – som dere her vet bedre enn noen andre – svært produktive og store fiskebestander. Disse bestandene står ikke i fare om en åpner for petroleumsvirksomhet i området. Hvordan kan jeg begrunne dette? Jo, selv under de verste utslippsbetingelsene er det ikke målt potensial for alvorlig skade på fiskebestanden. Dette selv om en i disse analysene ikke har tatt hensyn til at en gjennom styring av aktiviteten – som tidsbegrensning på leteboring i oljeførende lag – kan og vil redusere mulig negativ virkning ytterligere.

At petroleumsvirksomheten ikke er en trussel for fisken i området er ett av mine hovedbudskap her i dag. Så lenge petroleumsvirksomhet ikke er en trussel for fisken bør den heller ikke være det for fiskeriene.

Som senterpartist er jeg opptatt av å legge til rette for livskraftige lokalsamfunn. For kvalitativt bedre liv i hele landet. Så også i denne regionen. Befolkningsutviklingen her har hatt en negativ utvikling i løpet av de siste 20 årene. Norges befolkning har i samme periode vokst mer - både absolutt og relativt - enn på noe annet tidspunkt i norgeshistorien. Vi passerte fem millioner mennesker i mars. Vi kommer til å passere seks millioner i 2027. Samtidig opplever vi en nedgang i denne regionen. En slik utvikling gjør det i alle fall ikke enklere å opprettholde levekraftige lokalsamfunn.

Så hvordan kan vi få folk til å flytte til regionen – ikke fra den? Jo, ved å legge til rette for at det blir attraktivt å bosette seg her. Gjennom positive tiltak fra lokale ildsjeler og foregangsmenn og -kvinner. Hva kan det være? Jeg tenker da på to naturlige svar.

For det første ved å gi den lokale ungdommen tro på ei framtid i regionen. Tro på at det er interessante og gode arbeidsplasser for dem her. For det andre, investere tid og energi i å skape kvalitativt bedre liv for innbyggerne, livskraftige lokalsamfunn, fritidstilbud, kulturtilbud, og å utnytte naturen.

Olje- og gassvirksomheten står åpenbart fram som et mulig ekstra ben å stå på for regionen. Det viser alle studier som er gjort – inklusive de som er gjennomført som del av kunnskapsinnhentingen. Men det trengs i grunnen ikke studier. Det holder med et besøk til Sandnessjøen eller Hammerfest. Gitt at vi finner det vi tror, kan olje og gass by på arbeidsplasser, verdiskaping, kompetanse og skatteinntekter både lokalt og nasjonalt.

Det er bare å sette seg i bilen og kjøre fra Stavanger til Sandnessjøen. Sørg for å kjøre såpass forsiktig og sakte at man får med seg det som foregår langs hele kyststripa. Så vil man se hvilken enorm innvirkning og aktivitetsvekst norsk olje- og gassnæring medfører for Norge. Det er Norges klart viktigste næring. Og dette ser vi i Norge, samtidig som vi opplever et Eurpoa i dyp krise. Dette er et resultat av en villet politikk. Jeg ønsker, og kommer til å legge til rette for, at lønnsom aktivitet til havs gir grunnlag for ringvirkninger på fastlandet. At det gir ringvirkninger på land når ny aktivitet etableres til havs, er også avgjøreden viktig for støtten til virksomheten i befolkningen.

Vi er nå i den fasen der framtidens olje-Nord-Norge blir etablert. Dette gir flere ben å stå på for lokalsamfunn som griper sjansen. Dette gir rike muligheter også for lokal ungdom. Jeg var i går på besøk hos Norlense på Fiskebøl. Der så jeg akkurat det jeg ønsker å se mer av. Et lokalsamfunn og en bedrift som har grepet muligheten. Brukt sin kreativitet. Sett muligheter. Laget nye produkter basert på erfaring og kompetanse fra fiskeriene. Norlense feirer nå 35-års jubileum for sin første oljelensekontrakt. De har vokst til 70 ansatte og 200 millioner i omsetning. En suksesshistorie jeg ønsker å se flere av! Det er ingen grunn til at den ikke kan gjentas, også i denne regionen.

Hvor store lokale og regionale effekter en vil kunne få av petroleumsaktivitet i nærområdet er naturlig nok avhengig av hvor store ressurser en eventuelt finner. I tillegg til  og ikke minst hvor dyktige dere lokalt er til å utnytte de muligheter – den etterspørsel – som petroleumsvirksomheten vil føre med seg.

At det er betydelige muligheter for regionen om vi åpner for olje- og gasssvirksomhet – og vi lykkes i å gjøre store funn er uomtvistelig. Også dette bekreftes i kunnskapsinnhentingen.

For meg er det derfor ikke et spørsmål om om vi skal ha aktivitet – men når og på hvilke betingelser. Det gjelder også for nærområdene her.

I mange år var Norne en ensom svale i det nordlige Norskehavet. Jeg har nå store forventninger til at næringen tar et nytt, langt skritt nordover. Nordover til Aasta Hansteen. Jeg håper å motta en utbyggingsplan for funnet før jul. Utbyggingen vil bringe med seg et nytt gassrør til Nyhamna. I tillegg til å medføre nødvendige tilleggsinvesteringer på Ormen langeanlegget.

Dette passer som hånd i hanske med regjeringens langsiktige strategi for næringen. Infrastruktur i dette området gjør leting mer attraktivt for selskapene. Vi har tildelt mye areal nord i Norskehavet de siste årene. Jeg foreslår ytterligere utvidelse av TFO-området rundt Aasta Hansteen før neste års runde.

Videre mener jeg vi skal gå videre med aktivitet i den åpnede del av Nordland VI. Får vi infrastruktur på plass vil mer leting – både etter olje og gass – bli mer attraktivt.

Vi vet også at det kommer flere spennende letebrønner i området i månedene framover. Til sammen håper jeg dette skal bidra til å få petroleumsvirksomheten virkelig i gang også nord i Norskehavet. Dette vil være godt nytt for regionen. Og uavhengig av hva som skjer rett utenfor her, er det alle grunner til å komme i gang. Det skapes nå rikelige muligheter i havområdene rett utenfor landsdelen. Det er viktig at landsdelen og regionen melder seg på, utnytter de mulighetene som er her og skaper vekst og fremgang i regionen. 

Jeg mener vi har mye godt å vise til når det gjelder å finne løsninger på nye utfordringer. Vi åpner nå for å starte tidligere med seismikksesongen i Nordsjøen for å redusere behovet for tokt når makrellfisket er i gang. Vi klargjør regelverket gjennom å lage en seismikkveileder. Vi vil gjennom dette bidra til gode arbeidsprosesser og informasjonsflyt mellom de ulike involverte partene.

Jeg godtar ikke at det skal være umulig å finne gode, helhetlige, faktabaserte sameksistensløsninger også i det nordøstlige Norskehavet. Da lurer dere kanskje på hvorfor jeg da ikke anbefaler at det også igangsettes en åpning nå. Som sagt – dette skyldes at jeg tar signalene fra lokalt fiskerhold på alvor.

Derfor anbefaler jeg det jeg vil kalle en forsiktig utvikling. En tilnærming som vi kjenner godt fra norsk sokkel. La oss få mer aktivitet i allerede åpnet areal i det nordøstlige Norskehavet nå, inklusive åpnet del av Nordland VI.

På denne måten kan de to næringene få vise i praksis at de kan leve sammen. Spille hverandre gode. Også i denne regionen. Jeg forventer at oljeselskapene tar utfordringen på alvor, og tar aktive grep for å få til god sameksistens. Samtidig forventer jeg at fiskerinæringen vil bidra konstruktivt.

Vi må heller ikke glemme at det er positive sider for fiskerne og regionen av helårig petroleumsvirksomhet, som økt trygghet på havet, bedre mobildekning, bedre værvarsling, bedre helikopterkapasitet, styrket privat beredskap og økt verdiskaping og styrket bosetting i regionen.

Avslutningsvis noen ord om hvordan denne anbefalingen passer petroleumspolitisk. Det er ingen tvil om at målsettingen og oppgaven vi ga oss selv gjennom fjorårets oljemelding ligger fast. Vi trenger full innsats i hele kjeden hvis vi realistisk skal legge til rette for et langsiktig, jevnt aktivitetsnivå. Økt utvinning fra eksisterende felt, må gå hånd i hånd med utbygging av lønnsomme funn, fortsatt aktiv leting i åpnet areal og åpning av nye områder for leting. Vi må ha fullt trykk på alle områder for å nå våre ambisjoner.

Enkelte synes tro at de gledelige funnene av Johan Sverdrup og Havis/Skrugard gjør at ambisjonene fra oljemeldingen er nådd. Det er dessverre ikke så enkelt. Selv om Sverdrup var verdens største oljefunn i fjor – så tilsvarer de utvinnbare ressursene kun om lag et og et halvt års produksjon fra norsk sokkel. Det sier seg da selv at vi må gjøre flere store funn for å dekke opp for naturlig fall i produksjonen fra eksisterende felt. For å opprettholde vår produksjon utover på 2020-tallet, for å tilføre staten inntekter og for å opprettholde etterspørselen rettet mot leverandørene på fastlandet.

Vi trenger et varig høyt investeringsnivå for at vi skal kunne hente ut det fulle potensialet som ligger i petroleumsressursene våre. Økt utvinningen fra våre gamle felt. Bygge ut og høste tidskritiske ressurser. Finne nye ressurser. Opprettholde kompetanse i bredde og dybde. Legge til rette for et jevnt aktivitetsnivå. Og som dere ser av grafen er det behov for å fylle på med nye prosjekter fra om lag ti år. Inne i kurvene på figuren ligger funnene både fra Johan Sverdrup og Skrugard/Havis.

Viktigheten av å gjøre nye funn for å legge til rette for en langsiktig, god ressursforvaltning fra norsk sokkel kan knapt nok overvurderes.

Når jeg likevel mener vi kan tillate oss å avvente en åpningsprosess i det nordøstlige Norskehavet nå, skyldes det at jeg har godt håp om at Stortinget før valget vil åpne Barentshavet sørøst og havområdene ved Jan Mayen for olje- og gasssvirksomhet. Og at vi så fortsetter utviklingen av Nordland VI. Til sammen mener jeg dette blir en god pakke.

Takk for oppmerksomheten!