Innlegg på Barentshavskonferansen

Sjekkes mot framføringen

Kjære alle sammen.

Og takk for sist! Året som har gått siden sist jeg var her, har vært et fantastisk år for meg som statsråd, og for Norge som petroleumsnasjon – eksempler er den store interessen for tildeling av nytt areal, alle de nye utbyggingsplanene, funnene av Johan Sverdrup og det som fortsatt heter Skrugard/Havis.

 Det er med andre ord gode grunner til å være optimistisk. Og som dere sikkert har hørt: ”En optimist vil si at et glass er halvfullt. En pessimist vil si at et glass er halvtomt”. Så kan det legges til ”En ingeniør vil si at glasset er dobbelt så stort som det trenger å være”. Jeg er en optimist. Konklusjonen er altså at med optimisme og teknologi kommer vi langt.

Ut over dette har jeg to hovedbudskap i foredraget mitt i dag:

Det første er at vi kan fastslå at vi har etablert et solid for en langsiktig petroleumsaktivitet i Barentshavet, Det andre er viktigheten av landsdelens borgere, bedrifter og kommuners engasjement for deltakelse i virksomheten.

Det er bred politisk enighet i Norge om nordområdepolitikken. Det ble bekreftet før jul, gjennom Stortingets behandling av petroleumsmeldingen «En næring  for framtida». Det ble igjen bekreftet gjennom behandlingen av nordområdemeldingen etter påske. Dette er oppløftende, fordi nordområdene jo som kjent er blant regjeringens viktigste satsingsområder.

Regjeringen ønsker vekst i nord. Olje og gass er drivkraften i nordområdesatsingen – kunnskap er nøkkelen – og ivaretakelse av miljø- og klimahensyn er avgjørende også her.

Vekst i nord krever at vi har langsiktig, verdiskapende aktivitet som gir varige og gode arbeidsplasser, trygger vår velferd, gir styrket framtidstro og vekst, bidrar til sterke regionale sentra, og gir befolkningen gode lokalsamfunn å bo i.

Kort sagt: Legger grunnlaget for gode liv. Samlet sikrer dette nødvendig legitimitet for fortsatt ekspansjon av olje- og gassproduksjon.

Petroleumsvirksomheten har i tiår vært en svært viktig motor i norsk økonomi. Jeg tror – og det med god grunn – at vi kun har sett starten på hva denne næringen kan bety for vår nordligste landsdel framover. Store funn som Johan Sverdrup og Skrugard har endret måten folk tenker rundt olje og gass.

Jeg opplever i Norge en annen tilnærming til måte hvordan vi tenker på Norges rolle som stor olje- og gassprodusent. For det første er det åpenbart at norsk olje- og gassalder ikke nærmer seg slutten. Vi opererer fremdeles med et generasjonsperspektiv. Med de nye områdene som skal åpnes, mener jeg det ikke er å ta munnen for full, snarere tvert i mot.

Samtidig tror jeg det er åpenbart for stadig flere at verden trenger mer energi, og trenger den energien for å skape nødvendig økonomisk vekst og velstandsutvikling, også i den fattige delen av verden. Dette setter norsk olje- og gass produksjon i et nytt perspektiv. Dette skal vare i generasjoner, og Norge har et ansvar og forpliktelser knyttet til at vi er verdens femte største energieksportør. Valgene vi gjør er viktige. Det er viktig den måten vi forvalter våre ressurser på.

Så er det også slik at hvis vi leter etter eksempler på dette, er det bare å ta en kikk på byen vi nå er i. Etter mer enn 30 års olje- og gassvirksomhet i Barentshavet har vi nå kommet dit at det er aktivitet i hele olje- og gasskjeden. Vi er godt forbi den rene letefasen.

Vi har produksjon fra Snøhvit. Vi vet at Goliat er under utbygging, og snart kommer i produksjon. At det arbeides med en mulig videreutvikling av Melkøya. At Skrugard/Havis gir grunnlag for enda en utbygging. Det er høy leteaktivitet, rekordstor interesse i konsesjonsrundene, og gjennomføring av en åpningsprosess for Barentshavet sørøst. Kort fortalt: Det kunne vært verre!

Det er unødvendig her i Hammerfest å argumentere for de positive effektene fra Snøhvitutbyggingen. Disse positive effektene befester seg nå gjennom Goliat-utbyggingen. Jeg blir varm om hjertet når jeg opplever den optimismen, entusiasmen og positiviteten petroleumsvirksomheten har brakt til denne regionen. Dette virkelig gleder en Senterpartipolitiker! Og det gleder alle som har et hjerte som banker for hele landet, og som vil ta hele landet i bruk.

Og det kommer mer. Skrugard er neste ut. En ny utbygging i det tiåret vi er inne i. Nå venter jeg bare på neste oljetreff! Den interessen vi nå ser for Barentshavet fra selskapene – både gjennom høy leteaktivitet og den store interessen for nye tildelinger – sier meg at mange har tro på at det skal skje! Vi ser nå en utvikling som skaper positive ringvirkninger i norsk olje- og gassvirksomhet – positive sirkler.

Noen flere ord om interessen for nye tillatelser. Som dere vet har vi to likestilte konsesjonsrunder – TFO-rundene i modne områder og de nummerte rundene i umodne områder.

Barentshavet er det minst modne området på norsk sokkel, med om lag 90 av 1370 letebrønner. 21. runde – som jeg tildelte i fjor – viste en historisk høy interesse for området. Gjennom tildeling av 12 nye utvinningstillatelser ble dette den konsesjonsrunden med flest tildelinger i Barentshavet.

Og vi er nå i gang med 22. runde. Jeg har nylig sendt et forslag på høring om hvilke blokker som bør utlyses. Forslaget baserer seg på selskapenes nominasjoner og omfatter totalt 86 blokker – 72 i Barentshavet og 14 i Norskehavet. Dette blir altså en ”Barentshavrunde”, som stadfester interessen i nord.

Her legger jeg opp til utlysning til sommeren og nye tildelinger i løpet av første halvår i 2013.

Tidligere i år tildelte jeg også fire nye utvinningstillatelser i Barentshavet gjennom TFO 2011 – dette som del av vår største runde noensinne.

Og vi er nå godt i gang med årets runde – TFO 2012. I forbindelse med runden er det foretatt en betydelig utvidelse av det forhåndsdefinerte området, med totalt 48 blokker eller deler av blokker. De fleste av disse – 33 – er i Barentshavet. Tildeling her vil finne sted i begynnelsen av neste år.

Gitt den interessen det nå er for Barentshavet generelt, blir det spennende å se selskapenes vurdering av dette nye arealet. Dette er blant annet blokker i området rundt Snøhvit og Goliat, og blokker som inkluderer tidligere funn.

Sist gang Stortinget åpnet nytt areal for petroleumsvirksomhet var i 1994. Nå har regjeringen startet to åpningsprosesser med sikte på tildeling av utvinningstillatelser. Dette gjelder Barentshavet sørøst og havområdene ved Jan Mayen. Disse prosessene kjører jeg parallelt.

Det understreker etter mitt skjønn de enorme mulighetene som ligger foran oss.

La meg bruke litt av tiden her i dag på den pågående prosessen for Barentshavet.  

Etter ikrafttredelsen av delelinjeavtalen med Russland besluttet regjeringen å starte en åpningsprosess for petroleumsvirksomhet i de nye norske havområdene i Barentshavet sørøst.

Vi startet i fjor kartleggingen av potensialet for olje og gass i området. Arbeidet fortsetter nå i år. Mens vi sitter her er seismikkfartøyene for årets innsamling i ferd med å mobiliseres. Dette er spennende!

Samtidig gjennomfører vi en konsekvensutredning for området. Med mindre konsekvensutredningen skulle tilsi noe annet, planlegger jeg å legge frem en anbefaling om åpning av området for stortinget våren 2013.

Avtalen mellom Norge og Russland omfatter også områder nord for det arealet som er omfattet av åpningsprosessen. For å ivareta norske interesser etter delelinjeavtalen har vi besluttet å gjennomføre geologisk kartlegging også i Barentshavet nordøst. Slik kartlegging er planlagt i år og neste år.

Så til et tema som jeg vet opptar mange, nemlig hvordan kan vi utnytte gasspotensialet i Barentshavet? Og i denne konteksten – hva bør det neste skritt være når det gjelder økning av gassevakueringskapasiteten fra nord?

Med den troen jeg har på olje- og gasspotensialet i dette området, og nye funn, er det snarere snakk om når vi trenger mer transportkapasitet for gass – ikke om vi trenger det. I tillegg vil det være snakk om hvordan. Rør eller LNG? Størrelse på kapasitet? Utnyttelse av eksisterende anlegg og infrastruktur?

Vi skal – som alltid på norsk sokkel - velge løsning ut fra hva vi tror skaper mest verdier for fellesskapet. Løsninger som er gode i et langsiktig, helthetlig perspektiv.

Dette er med andre ord en beslutning som er større enn Snøhvit-lisensen, og som departementet kommer til å følge nøye med på.

Dette er strategiske valg som vi må ta under stor usikkerhet. Usikkerhet når det gjelder hvor store ressurser som vil bli påvist, usikkerhet knyttet til framtidens teknologi, knyttet til prisutvikling for gass i ulike markeder.

Et valg mellom transport av gass som LNG eller gjennom rør dreier seg i stor grad om et valg mellom oppstrømsfleksiblitet og markedsfleksibilitet: På den ene side vil vi gjerne ha høy fleksibilitet til å transportere gass fra nye felt. En rørløsning har fortrinn her. På den annen side vil vi gjerne ha fleksibilitet til å kunne sende gassen til de best betalende markedene. Det favoriserer en LNG-løsning. I de vurderinger vi må gjøre må disse i størst mulig grad tallfestes, slik at de kan veies opp mot hverandre.

Transportløsninger for gass medfører uansett løsning store investeringer – vi snakker om flere titalls milliarder kroner. Vi vet fra rene teknisk/økonomiske beregninger at det er billigere å transportere store gassvolum i rør enn som LNG. Det er derfor viktig at neste skritt tas ut fra en helhetlig, langsiktig tilnærming; et områdeperspektiv.

En eventuell rørtransport fra Barentshavet til kontinentet vil påvirke hele gassmaskinen vår, og derigjennom også framtidig aktivitet lenger sør på kontinentalsokkelen. Det er avgjørende for oss å forstå disse sammenhengene godt. Uansett løsning, så må det er være et økonomisk grunnlag for en økning i gassevakueringskapasiteten. Det må være selskaper som ser verdi i et slikt prosjekt og dermed vil ønske å finansiere det.

Hva betyr så valg av løsning for denne landsdelen? Det er det heller ikke noe enkelt svar på. Det er en tidsdimensjon i dette. Det er en aktivitetsdimensjon. Det vi vet er at begge løsninger vil gi nye anlegg på land i nord. Videre at det som gir størst utviklingsmuligheter for næringslivet på land er videre leting, funn, utbygging og produksjon i Barentshavet.

Perspektivet i debatten er derfor nødt til å være videre enn anlegget på Melkøya.

Jeg vil derfor argumentere for at det som best legger til rette for langsiktig aktivitet også på land, er den løsningen som er best ut fra et helhetlig, langsiktig områdeutviklingsperspektiv. Det er derfor viktig at man ser dette perspektivet i den lokale og regionale debatten.

Hva skjer konkret framover? Rettighetshaverne på Snøhvit utreder nå en LNG-utvidelse. De skal etter planen ta stilling før sommeren til om dette alternativet skal arbeides videre med. En eventuell rørløsning må ses i sammenheng med kapasitetssituasjonen i gasstransportsystemet fra Norskehavet.

Uansett er det viktig at utforskningen av området fortsetter, slik at det blir klargjort at min optimisme når det gjelder ressurser i Barentshavet er riktig – at det blir uomtvistelig at det er økonomisk grunnlag for ny eksportkapasitet ut fra Barentshavet.

Jeg håper jeg gjennom å trekke fram hele denne kjeden har overbevist dere alle om at mulighetene knyttet til petroleumsvirksomheten framover er store for landsdelen. Jeg har ved tidligere anledninger snakket om at det nå er Nord-Norges tur. Men jeg vil heller si det nå er Nord-Norges mulighet: Alle i nord må nå arbeide sammen for å mobilisere sine egne ressurser for dermed å utnytte det fulle potensialet i aktivitetsøkningen vi kommer til å oppleve framover.

Det er mitt andre hovedbudskap her i dag: Det er i stor grad opp til befolkningen, næringsliv og politikere her i landsdelen, hvor store lokale og regionale effekter som vil komme.

I går var jeg på Melkøya. Her traff jeg blant annet lærlingen Vilde Larsen. Hun representerer på mange måter både muligheter og utfordringene vi står overfor. Blant de sentrale problemstillingene er:

Hvordan tilpasse egen aktivitet til de vekstmuligheter olje- og gassvirksomheten utgjør? Hvordan få bedrifter til å etablere seg i landsdelen? Hvordan gjøre det attraktivt for flere personer å leve sine liv i denne attraktive delen av landet vårt?

En problemstilling som jeg er svært opptatt av er at vi får enkeltpersoner og enkeltbedrifter til å tilegne seg den kunnskap og kompetanse som kreves for å arbeide opp mot petroleumsvirksomheten.

Lykkes vi ikke med dette, blir ringvirkningene ikke så store som de kunne ha vært. Etterspurte varer og tjenester blir da i mindre grad levert fra bedrifter i landsdelen enn de burde. Det må vi alle sammen arbeide for å unngå!

Dette er et langsiktig arbeid. Men positive nyheter på dette området er ikke lenger en sjeldenhet. Det er bra!

Blant annet vet jeg at Høgskolen i Narvik og Universitetet i Tromsø har, i samarbeid med bransjeorganisasjoner og bedrifter innen petroleumssektoren, etablert et spesialtilpasset studieløp – yrkesvei (y-vei) til ingeniørgraden. Aker Solutions etablerer et stort kontor i Tromsø, med enorm interesse for de jobbene som da skapes. Statoil etablerer sin femte driftsenhet i Harstad. Dette er godt nytt, og ting som peker framover.

La meg utbrodere litt angående arbeidskraften. Dette forutsetter at landsdelens ungdom ser hvilke store fremtidsmuligheter petroleumsvirksomheten gir med hensyn til interessante arbeidsplasser. Dette igjen forutsetter at en større del av ungdommen er interessert i å velge relevant utdanning. Her har landsdelen og regionale og lokale politikere et ansvar.

En viktig erfaring angående ringvirkninger fra petroleumsvirksomheten, er betydningen av tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Tilgang på riktig kompetanse er nødvendig for at oljeselskapene og leverandørbedriftene skal kunne etablere seg. Jeg snakker da langt bredere enn ingeniører og doktorander – herunder også fagarbeidere og operatører. 

Jeg tror en av Norges store suksesser både innenfor industri og olje- og gassvirksomhet er at vi er til stede i hele verdikjeden. Vi gjør alt. Det må vi bestrebe oss på også i framtida. 

Under behandlingen av nordområdemeldingen påpekte stortingskomiteen at det er en sentral utfordring å motivere flere nordnorske ungdommer til å fullføre videregående skole og skaffe seg videre utdanning som er relevant for arbeid innen olje, og gass-, mineral-, fornybar energi-, fiskeri- eller reiselivsnæringen. Det er en utfordring vi alle sammen er nødt til å ta på alvor og arbeide videre med.

For hvordan skal vi få flere unge til å velge en yrkeskarriere som kan dekke framtidig behov knyttet til petroleumsaktivitet til havs og på land i Nord-Norge? 

Samlet har Norge i dag et underskudd på mange tusen ingeniører og realister. Som et eksempel er det verdt å nevne at bare tre fra videregående skoler i Vest-Finnmark som søkte seg til ingeniørutdannelse i 2011 13 var kvalifisert. Det har blitt meg fortalt at tallet på kvalifiserte er tredoblet i år. Det er veldig bra. Det viser at ting virker.

Det er også slik at tall fra Samordna opptak i år viser en økning i søkertallet på 19 prosent til Universitetet i Tromsø sammenliknet med i fjor – den største økningen i landet. Av søkerne vil de fleste til oljerelaterte fag. Det er en svært positiv utvikling. Men vi må videre.

Hvis Norge skal fortsette å være en ledende energinasjon de neste tiårene må vi møte etterspørselen som finnes i bransjen. Det betyr at en mye større andel av de unge må velge realfag og andre fagkombinasjoner som gjør det mulig både å gå videre på universitet og høyskole men også å ta relevant fagutdanning som gir gode kvalifikasjoner.

Vi trenger dyktige og motiverte mennesker. Og jeg kan love rike og langsiktige muligheter!

Jeg tror vi alle har en stor jobb å gjøre med å fortelle hva petroleumsbransjen handler om, hvordan det er å jobbe i bransjen, og hvilke spennende muligheter som ligger her. Å jobbe i petroleumsnæringen handler om å finne løsninger. Løsninger på hva Norge skal leve av i fremtiden. Løsninger på verdens klima- og miljøproblemer. Løsninger på verdens skjevfordeling av energi- og andre ressurser.

Jeg tror vi alle har behov for å føle at vi bidrar med noe som er riktig og viktig, enten man er olje- og energiminister eller lærling. Da er det viktig at norsk olje- og gassindustri makter å fortelle selv at de er en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Så hjelper det selvsagt å få se ting med egne øyne. Hvor mange av de som sitter med søknadspapirene til Samordna opptak har noen gang vært på en oljeplattform, sett et vindkraftverk eller et vannkraftanlegg?

Dette er viktige momenter som jeg tror vi alle må ta på alvor. Alle vi som jobber innen petroleumssektoren må bli flinkere til å fortelle hva vi gjør og hva bransjen står for.

Jeg har derfor en klar utfordring til dere som representerer næringen: Dere må selv gå mye mer aktivt ut og fortelle om resultatene deres, teknologien dere utvikler, kompetansen dere besitter og deres bidrag til samfunnet. Dette er en underkommunisert virkelighet!

Min erfaring er at disse tingene ikke er så godt kjent blant folk flest, mens de egentlig burde være allemannseie i Norge. Dette er en av våre aller største suksesshistorier!

Jeg utfordrer også regionale og lokale politikere til å ta målrettet og aktiv del i å fortelle ungdommen hvilke fremtidsmuligheter man har i regionen – at arbeidsplassene står og venter for dem som er kvalifisert.

Siden jeg ble Statsråd for et drøyt år siden har jeg, på enda nærmere hold enn tidligere, sett hvor viktig denne sektoren er og hvor veldrevet den er på så mange vis. Dette har ikke minst virket inspirerende. Vi som er involvert i denne næringen tar mange store beslutninger. Mange viktige beslutninger. Viktig, ikke bare for oss, men viktig for vekst, velferd og økonomisk handlefrihet for hele landet. Og det skal vi fortsette med i et generasjonsperspektiv.

Alle som er engasjert i denne virksomheten har grunn til å føle stolthet. Stolthet for at man har gitt viktige bidrag for å skape kvalitativt bedre liv for alle innbyggerne og bedre framtidsmuligheter for tidene som kommer.

Denne næringens stolteste øyeblikk er derfor også noen av Norges stolteste øyeblikk. Det som gjøres hver dag på sokkelen er så langt fra ”enkel råvareproduksjon” som det går an å komme!

Det er mange land som er rike på naturressurser, også rikere enn Norge. Norge har forvaltet naturressursene på en annen måte enn andre. Det mener jeg tjener oss til ære. Nå er det vår tur, vi som sitter i dette rommet, å sørge for at valgene vi gjør kommer samfunnet og framtida til gavn, og gjør at vi kan snu oss rundt om tjue år og peke tilbake på valgene som ble tatt i 2010, 2011 og 2012 og si: Jo, det var kloke valg. Man bygger Norge videre, på samme måte som vi nå kan snu oss tilbake å si at det ble gjort kloke valg for 20, 30 og 40 år siden.

Så har det dukket opp en debatt i Norge til og fra om at aktiviteten er for høy i norsk olje- og gassvirksomhet. Det er en debatt jeg finner noe underlig; både fordi det er lange ledetider, enorme investeringer og et enorm behov for politisk forutsigbarhet og stabilitet knyttet til at dette skal la seg realisere og at det dermed nesten er umulig å tenke seg at olje- og gassvirksomhet i Norge skal brukes som et slags konjunkturbarometer.

Jeg synes også det er viktig å minne oss selv på hvilken situasjon resten av Europa lever i. Mens vi i Norge nå håndterer pressproblematikk, så synes jeg det er relevant å minne om at resten av Europa håndterer enorm arbeidsledighet; 20 prosent i store økonomier som Spania; mellom 40 og 50 prosent ledighet blant unge. Det betyr at hele generasjoner går tapt.

La oss derfor ikke gjøre en av våre største muligheter til et problem. La oss derfor ikke gjøre til et problem at det går godt for viktige næringer, for viktige deler av norsk næringsliv.

I vår petroleumspolitikk legger vi opp til mange tiår med høy aktivitet på sokkelen. For å dempe fallet i produksjonen vil det kreves høye investeringer, og leteaktivitet vil generere høy aktivitet langs hele kysten. På verdensbasis ser vi at investeringer i offshore olje- og gassvirksomhet er i sterk vekst, og norsk leverandørindustri er ledende i dette markedet.

Den høye aktiviteten i oljerelatert industri er således ingen boble. Vår olje- og gassindustri er godt fundamentert, konkurransedyktig og en svært lønnsom industri – en næring for framtida. Det er vårt ansvar å sørge for at det fortsetter.

Det er den også i nord. Jeg har beskrevet regjeringens og departementets beslutninger og planer for å oppnå dette. Et helt sentralt element i gjennomføringen er å se en økt direkte deltakelse fra landsdelen i virksomheten.

Takk for oppmerksomheten!