Innlegg på konferansen Skog og tre 2012

Sjekkes mot framføringen

 

Jeg skal begynne med noe så misvisende som å si takk for invitasjonen. Grunnen til at det er misvisende, er at jeg har invitert meg selv hit.

Så takk for at dere vil ha meg her. Og takk også for muligheten til å snakke om viktige temaer i tiden. Viktige ting og en evighetsnæring med et stort fremtidsperspektiv.

For å starte med et sitat av forfatteren Jørgen Nordheim: ”Den som er glad i skogen, vil aldri mangle gleder i dette landet”.

Skog er et tema som opptar meg av mange årsaker: Jeg er selv skogeier. Som olje- og energiminister har jeg blant annet ansvaret for bioenergi, fjernvarme og lokale varmesentraler – hvor pellets, ved og flis er viktige råvarer.

 

Norsk vedforbruk

Jeg er også en personlig tilhenger av ved. Derfor er jeg glad for å se at forfatter Lars Mytting står på programmet senere i dag. Boka hans ”Hel Ved” har solgt i godt over 100.000 eksemplarer.

Jeg vil her fra talerstolen få avkrefte påstanden om at dette er en bok som ikke havner på statsrådens bord. Det gjorde den, og jeg har lest den!

Det enkleste er ofte det beste. Dette er kanskje en av forklaringene på vedens popularitet. Tallene viser en økning i vedforbruket de senere årene, samtidig som ovnene blir mer effektive. I fjor ble det brent i overkant av 1,2 millioner tonn ved i norske boliger. Året før – da vinteren var betydelig kaldere – gikk det med over 1,5 millioner tonn. Dette er ikke bare ny energi, det er også en betydelig effektreserve. Det er viktig for Norge. Dette er innfyrt effekt når det er som kaldest og vi trenger det som mest.

Ved er derfor ikke bare bra for folkehelsa, og for sinn, kropp og sjel. Det er en viktig del av det norske energiforsyningssystemet.

Så synes jeg også at det er interessant å legge merke til at vedens popularitet øker – uten noen form for politisk involvering i form av støtte og markedsinnblanding. Dette ordner folk opp i selv uten tilskudd, uten at vi regulerer det. Veden er statsfri sone. Det er kanskje noe av det jeg setter mest pris på med min egen vedproduksjon og mitt eget vedforbruk. Det er ikke noe søknadsskjema som skal fylles ut. Det er ingen som skal spørres om lov. Det er ingen ordninger og ingen rapportering. Det er rett og slett bare å hugge og fyre. Og det virker!

Det er i tillegg et betydelig element av landskapspleie dette her. Man skal ikke undervurdere det.

 

Skog og klima

I en tid der klimaspørsmålet står høyt på dagsorden, vil jeg mene at vi har ekstra god grunn til å være glad i skogen vår. Klimasaken er global, det gjelder også forvaltningen av skog. Et tre i Norge er like mye verdt som et tre i Amazonas.

Globalt tilsvarer avskoging og skogforringelse 1/6 av de årlige utslippene av klimagasser. En reduksjon av dette er derfor et viktig og helt nødvendig tiltak i innsatsen mot global oppvarming.

Skog har også en viktig rolle i klimasystemet ved at landarealene på kloden tar opp 1/4 av de samlede CO2-utslippene.

Norge arbeider derfor internasjonalt for at et nytt helhetlig regelverk for skog skal inkludere alle utslipp og opptak i skog og andre landarealer. Dette innebærer at skogsatsing både ute og hjemme skal telle med.

I Norge dekker skogen omtrent 30 prosent av landarealet. Skogen tar opp en CO2-mengde som tilsvarer rundt halvparten av våre samlede årlige utslipp av klimagasser.

Netto CO2-opptak i skog har de siste årene vært på 27–36 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig. Til sammenligning var de norske klimagassutslippene på snaut 54 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010. Dette skyldes målrettet skogkultur og lav avvirkning i forhold til tilveksten.

Det betyr altså av i får halvparten nærmest gratis bare i opptatt i norske skoger hvert eneste år. Det er det klart største, viktigste og billigste klimatiltaket det er mulig å forestille seg. Til sammenlikning: Jeg har ansvar for et prosjekt på Mongstad der vi skal rense 1 million tonn CO2 i året hvis og når vi lykkes. Det koster kanskje mellom 20 og 25 milliarder kroner i investeringskostnader, og vi er litt usikre på hva det vil koste i driftskostnader.

Jobben vi gjør på Mongstad er viktig. Men til sammenlikning tar altså de norske skoger netto opp 27 ganger så mye hvert eneste år, uten at vi betaler et rødt øre for det.

Årlig nettoopptak vil fortsatt være høyt, men forventes å bli redusert noe i tiårene som kommer. Dette som følge av at vi legger bak oss en periode med lave investeringer i skogproduksjon.

For 50 år siden hadde Norge en svært aktiv skogpolitikk og det er den vi høster ”klimafruktene” av i dag. Det ble plantet over 100 millioner planter i året på 1960-tallet. Plantetallet i dag er rundt 20 millioner planter i året.

Det betyr at det opptaket vi nyter godt av i dag er et resultat av den jobben som ble gjort på 50-, 60- og 70-tallet. Og de opptakene vi skal nyte godt av om en generasjon, det er den jobben som vi gjør i dag.

Jeg tror en av utfordringene med den norske klimadebatten er perspektivet på det vi driver på med. Vi diskuterer hele tiden 2020 og 2030, men det er ikke sånn at klimaproblemene er ferdige i 2020 eller ferdig i 2030. Dette her er ting som må ha perspektiver som trekker seg over generasjoner, og det betyr altså at de tingene som virker i 2020 – les: ikke bruk skogen aktivt – det er ting som er kontraproduktivt i 2040.

Regjeringen vil øke det produktive skogarealet. Vi vil redusere avskogingen og skogforringelser både internasjonalt og nasjonalt. Vi kommer til å presentere en strategi for økt skogplanting.

Det finnes ledig areal i Norge for skog og skogkultur. Det er et potensiale for mer effektiv bruk av arealene som allerede eksisterer, og det er også mye gjengroingsareal som ellers vil bli uproduktiv krattskog.

Dermed vil vi kunne ikke bare opprettholde med også øke CO2-opptaket i skogen gjennom en aktiv og bærekraftig skogpolitikk. Man vil kunne legge grunnlaget for økt verdiskapning, flere arbeidsplasser og lengre verdikjeder.

Desto mer aktiv og bærekraftig bruk, desto bedre er det i et klimaperspektiv. Vi må øke den stående massen antall kubikkmeter og vi må bruke ressursen til å erstatte fossile energibærere og fossile byggeelementer.

Dette er en utfordring og en virkelighetsbeskrivelse som jeg ikke er helt overbevist om at alle deler av norsk miljøbevegelse har tatt innover seg. Det høres i hvert fall ikke sånn ut i det offentlige ordskiftet. Her har vi alle en jobb å gjøre med å presentere skogen som en del av løsningen og ikke som en del av utfordringen.

 

Skog, bioenergi og fjernvarme

Så noen ord om bioenergi. Her skjer det mye. Senest i går så ble det åpnet et nærmiljøanlegg på Leinstrand, som fyrer skolen og sykehjemmet i bygda der jeg bor.

Bioenergi er viktig av mange årsaker. Det er en fornybar ressurs, og er derfor viktig i klimasammenheng. Det vil ofte erstatte fossile energibærere som olje eller gass. Og i energisammenheng bidrar det til økt forsyningssikkerhet.

Det er ikke bestandig vi har nok strøm. Tilsiget i norske vassdrag varierer med mellom 90 og 150 terrawatt timer i året. Da er det viktig at man har energikilder som er uavhengig av regnet. Bioenergi er en slik energikilde.

Jeg tror det er viktig å bedre insentivene for uttak av råstoff fra skogen i bred forstand, også når det gjelder bioenergi og med særlig vekt på skogavfall. Vi må skape lengre verdikjeder og større verdiskapning knyttet til skogressursen.

Fra Regjeringens side har vi et omfattende virkemiddelapparat for å få til dette. Det viktigste er selvsagt Enova, men vi har også andre virkemidler som avgifter på fossile bredsler og elektrisitet. Vi styrker innsatsen innenfor forskning og utvikling av nye fornybare energikilder og teknologier. Vi har el-sertifikatmarkedet og vi har Plan- og bygningsloven – som blant annet har fastsatt krav som at den vesentlige delen av varmebehovet må dekkes på annet vis enn elektrisitet og fossile bredsler.

Nøkkelen for å lykkes er at bioenergi fremstår som like lettvint og like tilgjengelig som elektrisitet. Jeg er overbevist om at man trenger å levere bioenergi i form av varmt vann, i form av radiatorer som gjør at det er tilgjengelig og gir høy komfort. Her er utbygging av infrastruktur helt nødvendig.

Vi peker ofte på Sverige og sammenlikner oss med dem. Den store forskjellen på Norge og Sverige er at vi har hatt stor tilgang på rimelig elektrisitet. Det har gjort at vi har bygget ut el-nettet vårt. Svenskene har i større grad bygd ut en infrastruktur på vannbåren varme, og det har gjort at man har en helt annen fleksibilitet i energiforsyningen enn det vi har i Norge.

Nå har vi begynt å ta tak i dette. Investeringene har økt voldsomt. For 10 år siden ble det investert mellom 200 og 300 millioner i fjernvarmenett årlig. Nå ligger investeringsnivået på 3 milliarder i 2009, 3,6 milliarder i 2010 og det er på tur oppover.

Det har gitt seg utslag i mer enn en dobling av produksjonen. I 2010 ble det levert 4,3 terrawatt timer med fjernvarme.

Det er gitt konsesjon til fjernvarmeanlegg i de aller fleste norske byene. Av omkring 100 norske byer har 55 fått støtte fra Enova til å bygge ut fjernvarme. De aller fleste av disse er godt i gang med utbyggingen. Noen er fortsatt på planleggingsstadiet.

Poenget er at det snart ikke finnes et tettsted i Norge uten en eller annen form for vannbåren infrastruktur. Det muliggjør en satsning på bioenergi.

Jeg tror at utfordringen for skognæringen er å skape effektive verdikjeder knyttet til leveranse av energi. For å oppnå større volumer, trenger man store industrielle og effektive verdikjeder.

Det har både Skogeiersamvirket og norsk skogbruk lange tradisjoner for – både gjennom satsningen på papirindustrien og annen næringsutvikling. Det er interessant å legge merke til at man ikke har klart å ta den samme posisjonen innefor produksjon og leveranse av varme. Det burde ha vært et selvstendig poeng å være med helt frem til radiatoren.

 

Tiltakspakke for skog/kraftsituasjonen

Så noen ord om treforedlingsindustrien. Det er liten tvil om at treforedlingsindustrien har vært gjennom en tøff periode de siste årene. Dette påvirker også lønnsomheten i skogbruket.

Dette var bakgrunnen på tiltakspakken på 100 millioner kroner, som kom i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg vet at foredragsholderen fra Landbruksdepartementet, som kommer etter meg, vil gå nærmere inn på dette. La meg likevel bare si at noe av det viktigste med pakken, er at regjeringen viser at vi mener alvor med vår støtte til næringen.

Skogbruk og treindustri er en stor og viktig verdikjede, som bidrar med verdiskapning og viktige arbeidsplasser.

Når det gjelder treforedlingsindustrien, vil jeg spesielt nevne en av de viktigste rammebetingelsene som jeg har ansvaret for – nemlig tilgangen til energi.

For en industri som bruker mye kraft som innsatsfaktor i produksjonen, er krafttilgangen avgjørende.

Vi står nå overfor en storsatsning på fornybar energi i Norge. Jeg har ved flere anledninger omtalt dette som et ”paradigmeskifte” for fornybar energi her til lands.

Et viktig element i satsningen er elsertifikatordningen med Sverige, som trådte i kraft i år. Ordningen vil gi 26,4 TWh ny produksjon i Norge og Sverige innen 2020. 26,4 TWh er et svært ambisiøst mål. Det tilsvarer 10 prosent av total kraftproduksjonen i Norge og Sverige.

Elsertifikatene – eller grønne sertifikater – er i praksis en økonomisk støtteordning som stimulerer til økte investeringer i fornybar energiproduksjon.

Kraftverk som inngår i ordningen får sertifikater som kan selges i det norsk-svenske sertifikatmarkedet. Kraftleverandører og visse strømbrukere pålegges å kjøpe sertifikater for en andel av strømmen de selger eller bruker.

For ikke å svekke bedriftenes konkurransekraft er treforedling og annen industri med høyt kraftforbruk unntatt fra sertifikatplikten. Treforedlingsindustrien vil dermed nyte godt av den økte kraftproduksjonen uten å måtte betale for sertifikatene.

Treforedlingsindustrien vil nyte godt av et kraftmarked i bedre balanse, der store forbrukere selvsagt er mye bedre posisjonert til å ta gode kontrakter og få gode priser.

Målet må være å bygge videre på det som er en lang norsk tradisjon – en videreforedling av norske naturressurser i form av aluminium, i form av tre, i form av papir, høyteknologi, forskning og utvikling eller hva det nå skulle være.

For noen uker siden la regjeringen fram klimameldingen. Der lanserte vi klimafondet. Det er 25 milliarder kroner frem mot 2020 som skal gå blant annet til pilotering innenfor industrien.

Det er ingen grunn til at gode prosjekter innenfor treforedlingsbransjen ikke skal kunne ta del i den muligheten fondet representerer. Men dette er også opp til industrien selv. Man er nødt til å komme opp med gode prosjekter og man er nødt til å få fart på innovasjonen. Jeg håper at dette kan være med og utløse det som inntil nå ser ut til å være en forholdsvis nøktern FoU-grad i næringen.

 

Utenlandske treslag

La meg til slutt si noen ord om et tema som har opprørt mange i det siste – og det handler om sitkagran.

Artsdatabanken presenterte nylig rapporten ”Fremmede arter i Norge” – med norsk svarteliste 2012. Over 1.300 fremmede arter er risikovurdert, både ut fra sin evne til å spre seg og hvilke effekter de kan ha for stedegne arter. Sitkagran står på denne lista.

Samtidig er det også slik at utenlandske treslag er viktige både i skogbruket og som juletrær og pyntegrønt. Det er også en kjensgjerning at utenlandske treslag – som sitka – tåler klimaforholdene langs kysten bedre enn norske treslag. Det er kanskje i denne type treslag man finner klimatrærne fremfor noen.

Sitka er at er hardfør, hurtigvoksende og robust. Nyplanting av sitkagran er derfor et effektivt klimatiltak. Sitkagran ser ut til å være svartlistet først og fremst fordi den har evne til å spre seg inn i kystlynghei.

Det er en utfordring vi skal ta på alvor. Jeg mener det er mulig å håndtere den. Kanskje først og fremst gjennom mer sau i Norge. Kystlynghei er en naturtype som trenger aktivt bruk og aktiv beiting.

Den 25. mai så ble forskrift om utsetting av utenlandske treslag for skogbruksformål vedtatt. Formålet med forskriften er å hindre at utsetting av denne type treslag kan medføre uheldige følger for naturmangfoldet. Derfor har det blitt innført søknadsplikt for Sitkagranen.

Så er det viktig å si det at svartelisten ikke gjør vurderinger i områder der man driver med matproduksjon eller næringsvirksomhet, eller i plantefelt og kulturskog. Og det er viktig å slå fast at skog er en av landets viktigste ressurser. Det er derfor også selvsagt viktig at vi har optimale treslag, optimale muligheter for å utnytte og maksimere den verdiskapningen som skjer i skogen – på samme måte som en gårdbruker ville tenkt det samme innenfor avl og gode kornsorter.

Det er derfor ikke slik at sitka nå er forbudt i Norge. Det er etter mitt skjønn ingenting i veien for at sitagran også kan brukes i framtiden, men da innenfor de rammene som jeg her har redegjort for.

Så er det heller ikke slik at det er Artsdatabanken som bestemmer hva som er tillatt eller ikke tillat i Norge. Det er det Regjeringen og Stortinget som bestemmer.

Takk for oppmerksomheten!