Innlegg ved Det Norske Videnskaps-Akademi

Sjekkes mot framføringen

Deres majestet, preses, mine damer og herrer.

Jeg er glad for å ha fått anledningen til å delta her i kveld. Jeg vil takke Det Norske Videnskaps Akademi for et meget godt initiativ. Hensikten med disse seminarene er å skape et forum for dialog mellom forskere og politikere. En slik dialog har jeg stor tro på, det trengs det mer av!

Jeg er glad for en anledning til å resonnere rundt viktige tema for Norge, Europa og verden. Da passer det godt å samles akkurat her. Hans Rasmus Astrup hadde ideer for huset som jeg støtter varmt.

"I de godt og vel ti år fra innflyttingen i 1887 til Astrups død i begynnelsen av 1898 gjorde han og hans hustru Akademiets hus til et festlig samlingssted, og han arbeidet bevisst på at toleranse og gjensidig forståelse kunne komme til å avløse det blinde partihat. Det hadde forferdet ham dypt å merke at mange høyre- og venstremenn i Norge var ytterst uvillige til å ha noe som helst selskapelig omgang med hverandre, ja nesten ikke engang ville snakke sammen."

Selv om det normalt ikke går så hardt for seg i politikken i dag, er det likevel et behov for å kunne diskutere samfunnsspørsmål på en konstruktiv og fordomsfri måte.

Selv er jeg svært opptatt av å være i kontakt med akademia, som jeg synes godt kan bli mer synlige i den offentlige debatten. I fjor holdt jeg derfor selv en forelesningsserie, der jeg var innom Universitetene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Jeg brukte også anledningen til å utfordre akademia. Som samfunn har vi ofte blitt så praktisk anlagt og løsningsorienterte at jeg har en følelse av at vi undervurderer betydningen av debatt og ordskifte. Akademia har et spesielt ansvar til å bidra her. Og min mening er at det i stort er for taust fra den kanten. Og det er jo et paradoks at deltakelsen i samfunnsdebatten ser ut til å være omvendt proporsjonal med antall akademikere. Utfordringen er herved gjentatt. Måtte akademia bli en sterkere drivkraft og kilde til debatt i ordskiftet i fremtiden.

Kveldens tema er ”Norsk energipolitikk i lys av den globale energisituasjonen”. Temaet er svært aktuelt, og opptar mye – for ikke å si hele – min arbeidshverdag.

For å begynne med det store bildet. Mitt utgangspunkt er at verden står overfor to store utfordringer: Klimautfordringen og fattigdomsutfordringen.

Verden vil ha et enormt behov for mer energi i årene framover. Skal verden begrense den globale oppvarmingen til maks to grader innen 2050, vil det kreve en betydelig omlegging. Men også innen dette scenarioet vil økningen i energiforbruket være på over 20 % i 2035.

La meg trekke fram Kina som et eksempel på hvilken vekst i energiforsyning og forbruk som skjer i dag. Det er nå tjue år siden Kina ble en importør av olje. I dag er Kina verdens nest største importør av olje, med et forbruk på 10 millioner fat per dag  i 2011, hvilket er nesten 10% mer enn i fjor og en vekst som utgjør nærmere 40% av den globale veksten i oljeforbruk.  10 millioner fat per dag er om lag 5 ganger Norges produksjon.

Kinas installerte kapasitet for elektrisitetsproduksjon økte med 80 GW fra 2007 til 2008, sammenliknet med installert kapasitet i Norge på 31 GW. Kina bruker altså fem måneder på å bygge opp det samme som vi brukte 120 år på. Mesteparten av Kinas kraftproduksjon skjer i kullkraftverk, og Kina forbruker mest kull av alle land og står for nesten 50% av verdens kullforbruk . Det er 3 år siden Kina ble nettoimportør av kull og er i dag nest største importør og dominerer utviklingen i kullpriser globalt.

En viktig grunn til at energietterspørselen øker, er at verdens befolkning øker og at mange løftes ut av fattigdom. Det er en nær sammenheng mellom energibruk og velstandsutvikling. Norge er kanskje det fremst eksempel på dette. Helt fra middelalderen har vår velstandsutvikling vært et resultat av at vi har lært oss å kontrollere naturen og utvikle energi. Det har vært en forutsetning for utvikling. Men det er også en nær sammenheng mellom energibruk og klimagassutslipp. Skal vi håndtere fattigdomsproblemet og klimautfordringen parallelt må vi få til økonomisk vekst uten samme vekst i energiforbruk.

Verden passerte i fjor 7 milliarder mennesker. Aldri før har så mange, verken relativt eller absolutt, hatt så gode muligheter for gode og rike liv – liv som til en viss grad kan ligne våre. Det er positivt og viktig å glede seg over. Likevel er det omtrent 1,5 milliarder mennesker uten strøm i verden og vel 1 milliard uten nok mat. Dette utgjør en av verdens absolutt store utfordringer – ikke minst etisk og moralsk.

I Norge og i Vesten kom en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling som en konsekvens av at vi eliminerte slike forhold. Det tror jeg er en forutsetning også i resten av verden – og følgelig en forutsetning for å få kontroll med menneskeskapte klimaendringer. Uten tilgang på mat, lys, varme og hus tror jeg få bekymrer seg for klimaet. Det er derfor utelukkende positivt at verdens energiforbruk går opp – nå må vi sammen sørge for at økningen blir bærekraftig.

Historisk har økonomisk vekst og energiforbruk gått parallelt, men IEA rapporterer at for perioden fra 1985 til 2009 så har det vært en litt over 1 % reduksjon i energibruken per enhet vekst. I World Energy Outlook tilsier alle scenario at verden vil gjøre det bedre enn dette framover, og at vi må gjøre det minst dobbelt så bra om vi skal nå togradersmålet. Dette bør være mulig.

Det som har skjedd i Norge er et godt eksempel. I Norge har vi i perioden 1990 til 2010 økt vårt energiforbruk med om lag 20 %, mens vi i samme periode har hatt en økonomisk vekst på 67%. Tall fra SSB viser at utslippsintensiteten for klimagasser sett i forhold til produksjon er nær halvert i perioden. Dette er en betydelig fremgang, og historien er ikke over.

Oppgaven verden står overfor er formidabel. Men vi har et moralsk ansvar for å lykkes, og selv velger jeg å være optimistisk. Våre besteforeldre og våre foreldre klarte å sende folk til månen og gjennomføre en fredelig slutt på den kalde krigen og en umiddelbar atomtrussel. Innenfor en slik ramme blir ikke utfordringene uoverkommelige.

Et viktig skritt vil være en bindende internasjonal klimaavtale, og en global CO2-pris. En global pris på klimagassutslipp vil være det mest effektive virkemiddelet vi kan innføre. Det kan tilrettelegge for at en offensiv klimapolitikk også blir god næringspolitikk, og at globale utslippsreduksjoner kan realiseres. Ikke minst ville utviklingen av karbonfangst og –lagring få et helt annet driv med en global pris på CO2. Utviklingen vi ser nå skyldes i stor grad manglende signaler fra verdenssamfunnet om at det kommer en global CO2-pris.

I tillegg til å sette en ”riktig pris” både på energi og utslipp, er vi nødt til å fjerne subsidiering av fossil energi. Ifølge IEA ble det brukt over 400 milliarder dollar på å subsidiere fossilt energiforbruk i 2010. Dette var mer enn sju ganger mer enn det som ble brukt til å subsidiere fornybar energiproduksjon samme år.

Samtidig må vi være realistiske i forhold til utfordringene land står overfor når omlegginger gjøres. Når en kutter dieselsubsidier i Nigeria betyr det dyrere transport og dyrere varer for befolkningen. Et eksempel på et land der en har lykkes med et program for å omfordele penger fra subsidier til fossil energi til direkte utbetalinger til den fattigste delen av befolkningen, er Indonesia. I Nigeria er det i liten grad en samfunnsstruktur og institusjoner som kan sørge for en effektiv omfordeling og distribusjon av pengene til de fattigste.

Vi må erkjenne at det er et godt stykke igjen før verden står overfor en global pris på CO2. Det er derfor viktig at enkeltland og regioner går i front og innfører virkemidler og tiltak som fører til globale utslippsreduksjoner. Durban ble utilstrekkelig. Vi får håpe og jobbe for at fremtidige prosesser fører oss langt nok i riktig retning.

Når det gjelder energisektoren, er det klart at vi må gjøre noe med måten vi produserer og bruker energi – både i Norge og ellers i verden. Vi må:

• Bruke energi mer effektivt og smartere.
• Vi må ta i bruk mer av de fornybare energiressursene.
• Vi må også produsere fossil energi mest mulig klimavennlig og energieffektivt.

For Norges del betyr dette flere ting: Vi skal fortsette å produsere olje og gass til en energihungrig verden. Som verdens nest største gasseksportør og verdens 6. største oljeeksportør har vi et stort ansvar i de internasjonale energimarkedene. Vi skal bestrebe oss på å gjøre produksjonen så ren som mulig. Vi må utvikle nye og mer energieffektive teknologier for petroleumsutvinning. Og vi må fortsette satsningen vår på CO2-fangst og –lagring.

Mange har spådd norsk kontinentalsokkels død. Det er en for tidlig spådd avgang. Mitt utgangspunkt er at vi må forvalte olje- og gassressursene i et generasjonsperspektiv. Jeg er optimist med tanke på denne næringen.

Verdens energimarkeder er essensielle for økonomisk utvikling. Endringene de siste år har vært utfordrende både for produsenter og kjøpere. Store svingninger i pris skaper usikkerhet som svekker forutsetningene for nødvendige investeringer i alle ledd av verdikjeden. Vi ser også en spent markedssituasjon i dag. Norge spiller en viktig rolle som stor, forutsigbar og transparent leverandør. Det er viktig å huske på at store prisstigninger har størst konsekvenser for dem som har minst her i verden.

Analysene fra IEA og FNs klimapanel viser også hvor viktig det er at vi satser på fornybar energi. Vi er nødt til å øke produksjonen av fornybar energi betraktelig i årene fremover.

I den norske debatten er det en tendens til å lage et motsetningsforhold mellom fossile og fornybare energikilder. Jeg mener dette er en kunstig motsetning. Vi må greie å ha flere tanker i hodet på en gang. Vi skal produsere våre petroleumsressurser effektivt og miljøvennlig til verden, samtidig som vi skal omstille vårt eget samfunn i en stadig mer klimavennlig og fornybar retning.

Derfor har vi ambisiøse målsetninger knyttet til energieffektivisering, energiomlegging, fornybar energi og mer klima- og miljøvennlig petroleumsproduksjon. Vi satser også stort på teknologiutvikling, både innen fossile og fornybare kilder, og på teknologi som kan gjøre energibruken mer effektiv.

La meg utdype disse punktene litt mer i detalj, og begynne med fornybar energi. Den som hevder at vi ikke satser på fornybar energi, kan ikke ha fulgt med i timen. Jeg har hevdet – og hevder – at vi står overfor et paradigmeskifte når det gjelder fornybar energi i Norge. Årsaken er den nye elsertifikatordningen med Sverige.

Fornybardirektivet gir Norge et fornybarmål på 67,5 prosent innen 2020. Dette innebærer en økning på rundt 9,5 prosentpoeng fra 2005. Norges fornybarandel vil dermed tilsvare 2/3 av energiforbruket i 2020. Dette er langt høyere enn i noe EU-land.

Det viktigste virkemiddelet for å nå et så ambisiøst mål er det felles elsertifikatmarkedet med Sverige. Dette trådte i kraft fra nyttår, og er i praksis en effektiv støtteordning for fornybar strøm. Målet er satt: Norge og Sverige skal ha 26,4 TWh ny produksjon innen 2020.

Og la det være sagt: Målene er svært ambisiøse. 26,4 TWh tilsvarer om lag 1/5 av dagens årsproduksjon i Norge.

Vi som myndigheter har lagt rammeverket på plass, nå er det opp til bransjen å komme i gang med prosjektene. Dette vil også være hovedbudskapet mitt når jeg møter vindkraftbransjen i morgen.

Parallelt jobber vi med å styrke strømnettet. Det er en kjensgjerning av mange av de nye utbyggingene kommer i områder som ligger langt fra forbrukerne. Og det hjelper lite å bygge ut mer fornybar strøm hvis vi ikke får transportert den dit den trengs.

En så sterk satsning på fornybar energi, vil selvsagt synes rundt om i landet. Vi vil få flere vindmøller, flere småkraftverk og flere strømlinjer. Det vil være naivt å tro at dette ikke blir en viktig del av debatten framover.

Jeg tror vi nå vil oppleve at fokuset i ordskiftet endrer seg fremover, fra et fokus på rammevilkår til fokus på konsesjonspolitikken. Avveining mellom vern og bruk av natur har i generasjoner vært blant de sterkeste konfliktlinjene i norsk politikk. Det tror jeg vil fortsette – og det er legitimt.

Like før jul fikk vi på plass det endelige vedtaket for den nye kraftledningen mellom Ørskog og Sogndal. Ledningen var avgjørende for å kunne realisere en rekke småkraftprosjekter på Vestlandet. Det samme gjelder flere andre kraftledninger, som Statnett nå jobber med.

I sum betyr det at det foregår svært mye på fornybarområdet, som vil være helt avgjørende for arbeidet med å gjøre det norske samfunnet enda grønnere.

Et annet viktig element, er arbeidet med å bruke energien mer effektivt og smartere. Her foregår det også mye, og akademias og forskningens rolle er selvsagt helt sentral for å utvikle ny teknologi.

Vi trenger ikke å reise langt for å finne gode eksempler på dette. Oslo kommune bygger for tiden et biogassanlegg i Nes på Romerike. Anlegget vil bruke kildesortert matavfall til blant annet å produsere biogass.

Et annet eksempel er Haraldsrud varmesentral i Oslo, som jeg selv besøkte før jul i fjor. Her er Hafslund fjernvarme i full gang med å utvide produksjonskapasiteten med mer klimavennlig energi. Den som er opptatt av potensialet i pellets, bør ta seg en tur hit for å se på den nye pelletskjelen. 56 megawatt (MW) innført effekt er mye. Forbruket i denne pelletskjelen alene anslås til å utgjøre over en tredjedel av det totale pelletsforbruket i Norge! Et tømmerforbruk på 100.000 kubikkmeter.

Vi har en rekke eksempler av denne typen, og en viktig brikke i arbeidet er Enova.  Det gjør meg glad å se at interessen og entusiasmen i markedet har vært – og er – så stor. Enova har i dag en prosjektportefølje på over 4 000 små og store prosjekter innen fornybar energi og energieffektivisering. I sum bidrar de til at Norges energiforsyning blir mer miljøvennlig og mer fleksibel.

I fjor fylte Enova 10 år. Jeg tror at en viktig årsak til Enovas suksess er styringsmodellen. Det er Enova, og ikke vi politikere, som velger ut prosjektene.

Som nevnt innledningsvis, er det en kjensgjerning at verden trenger mer energi i årene framover – alle scenarioer viser at fossile energibærere også vil fortsette å spille en viktig rolle. Det er dermed ikke likegyldig hvordan denne energien produseres.

Norges rolle som stor petroleumsprodusent og -eksportør skal vi forene med ambisjonen om å være ledende i miljø- og klimapolitikken.  Norge har vært et foregangsland innen blant annet CO2-prising. At norsk petroleumsvirksomhet står overfor en pris på CO2, som følge av kvoteplikt og CO2-avgift, gir næringen en egeninteresse av stadig å bli bedre. Dette er bra. Vi produserer våre petroleumsressurser på en energieffektiv måte. Norsk petroleumssektor er i verdensklasse når det gjelder miljøvennlig petroleumsproduksjon til havs.

Vi skal fortsette å stille strenge krav til bransjen, og videreutvikle norsk petroleumsindustri – slik vi har beskrevet det i petroleumsmeldingen. Stortinget behandlet meldingen før jul. Debatten viste at det – i motsetning til hva man ofte får inntrykk av i mediene – er relativt stor politisk enighet i petroleumspolitikken.

Jeg mener det er viktig å se norsk olje- og gassvirksomhet i en større sammenheng. Spesielt gassproduksjonen er viktig for Europa, både på grunn av god forsyningssikkerhet – men potensielt også i forbindelse med de store fornybarambisjonene.

EU skal øke sin fornybaradel til 20 % innen 2020. Målene er juridisk bindende, og innebærer en massiv satsning på fornybar energi i årene som kommer. En av utfordringene man da møter på, er det økte behovet for balansekraft. Hvis man skal utnytte sol og vind, trenger man en backup for dager med lite sol og lite vind.

Det er i denne sammenheng man snakker om at norsk vannkraft kan fungere som et ”grønt batteri” for resten av Europa. Til en viss grad har Norge denne funksjonen allerede, og jeg tror det kan bli enda større enn i dag. Danmarks satsning på vindmøller har i stor grad blitt mulig fordi norsk vannkraft fungerer som balansekraft.

Men det er viktig å være klar over proporsjonene. Selv om Norge har mye vannkraft, er det dessverre langt fra nok til å være balansekraft for hele Europa. Gass, derimot, har dette potensialet. I klimasammenheng er det også relevant at gass er den reneste av de fossile energikildene. Hvis resten av Europa byttet ut kull med gass, ville de nå målet om å kutte klimagassutslippene med 20% med dette tiltaket alene.

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å få frem teknologi. Jeg vil gå så langt som å mene at Norge har et særskilt ansvar på dette feltet. Men det er viktig at vi ikke gjør ting bare fordi vi har råd til det. Vi må kunne tenke at løsningene vi jobber frem må kunne benyttes også i andre land og i andre deler av verden. Det må ikke bli slik at vi bare gjennomfører tiltak fordi vi kan – det kan faktisk være kontraproduktivt.

Det foregår et omfattende arbeid på teknologiutvikling, både for å gjøre fornybar og fossil energiproduksjon mindre dyr og mer effektiv. I tillegg jobbes det med å gjøre bruken av fossil energi mer klimavennlig. Jeg vil spesielt nevne arbeidet med CO2-fangst og –lagring, CCS.

CCS må levere opp mot 20 prosent av de nødvendige utslippsreduksjonene i 2050. Norge er en av pionerene på dette området. Vi bygger på våre erfaringer fra 15 år med CO2 lagring på Sleipner og lagringen på Snøhvit.

Ved Teknologisenter Mongstad – TCM – er målet å skape en arena for utvikling, testing og kvalifisering av teknologi for CO2-fangst. Arbeidet på Mongstad er komplisert, og har vist seg mer komplisert enn vi først trodde. Men nå ser vi snart resultater av en langsiktig og offensiv satsning. Teknologisenteret er snart ferdigstilt og jeg ser frem til åpningen i mai i år.

For å oppsummere, er hovedbudskapet mitt at vi er nødt til å ha ikke bare én eller to – men flere tanker i hodet samtidig. Som nevnt: Vi skal fortsette å produsere olje og gass til en verden som trenger stadig mer energi. Men vi skal bestrebe oss på å gjøre produksjonen så ren som mulig. Vi må utvikle og ta i bruk nye og mer miljø- og klimavennlige teknologier for petroleumsutvinning og energibruk. Og vi må fortsette satsningen vår på CO2-fangst og –lagring. Samtidig skal vi vri Norge i en grønnere retning ved å satse på energieffektivisering og fornybar energi.

Her i huset til Hans Rasmus Astrup og Vitenskapsakademiet er det samlet en imponerende kompetanse. Jeg er sikker på at vi greier å håndtere flere tanker i hodet samtidig, og ser frem til en interessant debatt.

Takk for oppmerksomheten!