Innlegg ved NTNU

Sjekkes mot framføringen

Takk for invitasjonen til å komme hit.

La meg starte med en tegneseriestripe. Den understreker et godt poeng, nemlig at energifeltet ofte er omstridt. Jeg har derfor sjelden eller aldri en kjedelig dag på jobb.

Tegneserien illustrerer også godt den verden jeg ofte ser til daglig, nemlig at alle vil ha strøm, alle vil ha bensin, alle vil ha dette til riktig pris og det skal være der når man trenger det.  Men konsekvensene og infrastrukturen bak – det dette betyr i form av naturressurser, i form av farer, i form av utslipp eller hva det nå skal være – det er ofte dette som preger det offentlige ordskiftet, den offentlige debatten.

Så er det heldigvis sånn at energifeltet er uhyre spennende.  Det opptar mange og jeg er sikker på at dere som har kommet hit i dag har gjort det nettopp fordi dere mener at det er viktig og fordi at det opptar dere. 

Dette er en figur som viser balansen mellom verdens økte energiforbruk og hvordan man skal klare å gjøre dette innenfor en bærekraftig ramme, hvor man ikke slipper ut så store mengder klimagasser at det ødelegger vårt felles globale miljø.  Dette er en svært ambisiøs kurve, og er en av flere scenarioer som Det Internasjonale Energibyrået (IEA) har laget.

Som man ser, er det fremdeles sånn at verdens samlede energiforbruk skal øke i årene fremover. Men utslippene skal ned. Å komme dit som denne kurven anslår, for å nå togradersmålet, kommer til å kreve voldsomme investeringer. Det kommer til å kreve felles handling fra verdens politiske ledere og det kommer til å kreve at verden er sammen i stand til å bevege seg mot dette felles målet.

Mitt utgangspunkt er at verden står ovenfor to utfordringer som vi er nødt til å adressere samtidig. Det ene er fattigdomsutfordringen. Det har aldri vært flere som har hatt det bedre i verden enn i dag. Det skal vi være uhyre glad for. Det vil si at det aldri før har vært flere som har hatt liv tilsvarende våre, med tilgang på elektrisitet, tilgang på mat, tilgang på energi, tilgang på utdanning og en fornuftig økonomisk og sosial utvikling.

Men fremdeles er det alt for mange som ikke har tilgang på disse godene. Det er mellom 1 og 1,5 milliard mennesker i verden som får for lite mat. Det er 1,5 milliarder mennesker som ikke har tilgang på elektrisitet. Og det er enda flere mennesker som ikke har tilgang på fornuftige og gode sosiale og økonomiske vilkår. Det mener jeg er en av de største, om ikke den største, etiske utfordringen i vår tid. Hvordan kan vi sikre alle mennesker rimelige vilkår for utfoldelse av eget liv.

Den andre utfordringen vi står ovenfor er klimautfordringen. Disse utfordringene henger sammen, og vi er nødt til å adressere dem samtidig. Vi vet også fra egen historie at økonomisk og sosial utvikling henger nøye sammen med energiforbruket. Hvis du spoler 150 år tilbake i tid, så tror jeg du kan kalle Norge for et nesten hundre prosent fornybart samfunn.

Men det er ikke det sammen som å si at noen av oss som sitter i denne salen hadde ønsket å gå tilbake til den situasjonen, hvor den eneste fossile energien man brant var lampeoljen og kanskje noe kull og koks til oppvarming i de større byene.

Etter hvert som Norge ble industrialisert, etter hvert som vi fikk tilgang på økonomiske og sosiale goder, så har energiforbruket gått betydelig opp. Det er et bilde man også ser andre steder i verden. Det er en nær sammenheng mellom den energimengden et samfunn forbruker og det nivået man er på når det gjelder økonomisk og sosial utvikling.

Det er ikke et én-til-én forhold. Noen er mer effektive enn andre. Men det er en nær sammenheng. Og det at verdens energiforbruk da går opp, det mener jeg er i stort er bra. Det er noe som vi skal være glad for. Det er noe vi skal støtte opp under. Rett og slett fordi det i neste omgang betyr at flere mennesker får et bedre liv. Det betyr bedre muligheter til utvikling. Det betyr at flere får tatt utdanning. Det betyr at man får lære seg å lese, at man får nok mat og at man kan komme inn på en bærekraftig utvikling også som samfunn.

Dette henger også nøye sammen med demografi. Det er mange som er bekymret for hvor mange mennesker det skal bli i verden en gang i fremtiden. Nå passerte vi 7 milliarder. Om 40 år 9 milliarder. Jeg tror det er plass til både 7 og 9 milliarder. Det har verden ressurser til, hvis vi gjør dette på riktig vis.

Men det er også viktig å vite at hvis vi holder demografi og samfunnsutvikling sammen, er det først i det øyeblikket du har en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling at du tar toppen av demografikurven. Vi kan bare spole tilbake til det norske samfunnet og våre egne familier. De fleste av våre besteforeldre og oldeforeldre var deler av søskenflokker som var kanskje fem, seks eller ti stykker. Nå er det nesten uvanlig å være mer enn to søsken. Snittet i Norge ligger på rundt 1,9. Og det har kommet som et resultat av den utviklingen.

Oppgaven vi står over for er formidabel. Men det er ikke et alternativ å ikke lykkes. Så viser denne kurven noe som er uhyre viktig, nemlig at det som monner mest er energieffektivisering. Den beste kilowattimen er den vi ikke bruker. Heldigvis så er det sånn at vi beveger oss framover hver eneste dag når det gjelder å bruke energi mer effektivt. Så er vi i tillegg nødt til å satse på fornybar energi. Vi er nødt til å satse på CO2-håndtering. Og IEA har også tatt med atomkraft. Det er vi motstandere av i Norge, men det er allikevel en del av løsingen globalt.

Poenget med denne grafen er å vise at mange ting må gjøres samtidig. Det er ikke sånn at man kan gjøre én ting, eller sette iverk ett tiltak. Det er summen av tiltak som er viktig.

Så det store spørsmålet. Hva med fossil energi? Hvordan kommer olje, gass og kull inn i denne likningen?

Mange mener at vi ikke – verken som nasjon eller verden – kan velge å ha fokus på fossil energi og samtidig bevege oss fremover mot en grønn og bergkraftig framtid. Altså, det er satt et motsetningsforhold mellom det fossile og det klimavennlige. Det har vært litt sånn at du kan ikke være for det fornybare uten å være mot det fossile, og motsatt. Det mener jeg er et spor i samfunnsdebatten som er meningsløst. Jeg mener det er feil. Jeg mener tvert i mot at vi må klare å se begge deler i sammenheng, og grafen bak meg viser hvorfor. Også hvis vi tar utgangspunktet i togradersmåtet skal verden i 2030 bruke omtrent like mye fossil energi som den gjorde i 2008.

Så det er altså ikke slik at togradersmålet utelukker bruk av fossil energi. Snarere tvert i mot. Vi forutsetter at vi skal bruke fossil energi, men vi forutsetter at veksten skal være mye mindre enn den ellers ville ha vært.

Da blir spørsmålet: Hvilke fossile energibærere bruker vi? Det er stor forskjell på kull, olje og gass. Europa har satt seg som mål å redusere sine CO2-utslipp med 20 prosent innen 2020. Hvis de hadde kastet ut kullkraftverkene sine, tatt inn gasskraftverk og fyrt med gass fra Norge, så ville det ene tiltaket vært nok til at de hadde nådd målene sine i 2020. Rett og slett fordi CO2-intensiteten er så mye mindre i gass enn i kull. Så jo mer gass og mindre kull, jo bedre.

I tillegg må utvinning og bruk av fossile energiressurser gjøres så effektivt som overhodet mulig. Hvordan kan vi få tak i de fossile energibærerne så miljøvennlig og effektiv som mulig? Og hvordan skal vi bruke dem så effektivt som mulig? Det er enorme forskjeller på teknologier og måter å gjøre dette på.

Vi i Norge mener – med hånda på hjertet tror jeg vi kan si – at vi har kommet absolutt lengst i verden med å gjøre dette på en god måte. Vi gjør det så sikkert som vi tror det er mulig. Og vi gjør det på en måte hvor det er høy effektivitet og relativt små utslipp.

Og hvorfor er det slik? Jo, det er en kombinasjon av miljøreguleringen, CO2-avgift, ressurshensyn og sterk myndighetskontroll. Og vi skal strekke oss for å bli enda bedre.

På 70-tallet innførte norske myndigheter et tiltak som alt for få har innført, nemlig faklingsforbud. Fakling er i utgangspunktet forbudt i Norge, og har vært det siden 70-tallet. Dette er bra. Fakling innebærer at gassen blir brent uten at den blir nyttegjort på noe vis.

Det interessante er at hvis resten av verden hadde implementert det samme tiltaket – altså brukt en teknologi som er 40 år gammel – så ville man ha redusert de årlige CO2-utslippene globalt med 400 millioner tonn CO2. Det er åtte ganger Norges samlede utslipp.

Dette er et godt eksempel på at ikke alt dreier seg om å finne opp kruttet. Det er også en del ting som dreier seg om å implementere fornuftige tiltak vi vet fungerer. En viktig forutsetning for å oppnå dette, er at det har en pris å forurense. Det må faktisk koste noe å slippe ut CO2. Dette er et av de viktigste argumentene for CO2-avgiften.

Vi må ikke må på norsk sokkel og våre egne fossile ressurser som en del av problemet. Det har vært noen tendenser til å framstille norsk sokkel som et problem. Det har vært pekt på at norsk sokkel slipper ut mye CO2 og at den stjeler mange av de gode arbeidstakerne.

Det mener jeg er en typisk norsk selvpisking. Vi gjør det altså til et problem at ting går bra. Vi gjør det til et problem at vi har en fornuftig ressursforvalting av noe som skaper enorme verdier og arbeidsplasser for det norske samfunnet, i tillegg til at det produserer en vare som verden trenger.

Vi skal fortsette å gå foran på norsk sokkel. Vi skal ha en bærekraftig, energieffektiv, miljøvennlig og sikker utvinning av våre olje- og gassressurser i fremtiden.

Samtidig skal vi vri vårt eget samfunn over i en mer fornybar retning. Vi skal utnytte vår egen energi stadig mer effektivt, og vi skal sørge for at det norske samfunnet slipper ut så lite som mulig.

Hva er så status for dette arbeidet? Jeg vil hevde at vi har kommet ganske langt. Vi har kommet mye lengre enn de fleste andre europeiske land.

La meg begynne med fornybar energi. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å bygge ut fornybar energi, og sørge for at den fortrenger fossile alternativer. Vi har brukt lang tid på å diskutere hvordan vi skal øke fornybarandelen, og hvordan vi skal få fornybar produksjon inn. Den diskusjonene er avsluttet i løpet av det siste året.

Vi har fått på plass en avtale med Sverige om grønne sertifikater, og vi jobber med å implementere EUS fornybardirektiv.

I korthet betyr dette at vi i løpet av det neste ti årene skal investere hundrevis av milliarder i fornybar energiproduksjon. Det kommer til å skje i form av vindmøller, det kommer til å skje i form av vannkraftverk, det kan komme til å skje i form av noe biokraft og det kommer til å skje i form av mer overføringsnett.

Det skal investeres mange titalls milliarder kroner hvert eneste år innenfor alle disse sektorene. Det er noe som vi i Norge vi har vært veldig enige om. Alle har ment at vi er nødt til å gjøre dette for å utløse mer fornybar energiproduksjon. Det er viktig for klimaet. Det er viktig for verdiskapingen. Og det er viktig for å gjøre Norge til å bli et bedre land å bo i, og et mer miljøvennlig samfunn i framtiden.

Nå har vi kommet dit at vi faktisk skal gjøre det. Og da blir det uhyre viktig å klare å fullføre dette.

Her har jeg en liten bekymring, for hvordan ser min verden ut når konsesjonene skal gis? Jo, det er mange som protesterer. Man er for vind, men man vil ikke se vindkraftverkene. Man vil ha strøm i stikkontakten, men høyspentmastene vil man gjerne slippe å se fordi de ødelegger natur. Jeg er enig i at det er inngrep. Selvsagt er det inngrep, men dette er en av de områdene der vi ikke nødvendigvis får både i pose og sekk.

Min jobb er å gjøre disse utbyggingene så skånsomme som mulig. Prosjektene skal passe best mulig i terrenget, og vi skal ikke påvirke naturens biomangfold mer enn nødvendig. Men jeg vil likevel hevde at det er naivt å tro at vi kan investere mange hundre milliarder for å øke energiproduksjonen betydelig uten at det blir synlig.

Det er ikke bare mitt valg. Det er også deres valg . Og da blir spørsmålet: Er vi nå villig til å gjennomføre det som vi i mange år har sagt at vi skal gjøre? Jeg vil hevde ja, det må vi gjøre. Det er viktig for Norge. Det er viktig for verden at vi gjør det, men det krever at vi tillater det i praksis.

Norge har forpliktet seg på en fornybarandel på 67,5%. Det betyr at 67,5% av all energi som vi bruker i Norge skal komme fra fornybare energikilder. I dag er andelen rundt 62 prosent.

Mange har gjort et poeng av og at et land som Storbritannia øker sin andel mye mer. Hvorfor klarer ikke vi i Norge å gjøre det sammen? Det er i og for seg riktig. England øker fra 1,3 til 15 prosent. Men vi må selvsagt ta utgangspunkt i nivået vi ligger på i dag. Ambisjonsnivået til EU er et gjennomsnitt på 20 prosent. Så hvis EU lykkes kommer vi fremdeles til å ligge 3,5 ganger så høyt som Europa.

Så litt om energieffektivisering. Det dreier seg om både små og store tiltak. Vi har sjekket opp tallene fra NTNU. Her på huset har man greid å redusere energiforbruket med 13,5 millioner GWh siden 2004. Det er strømforbruket til nesten 700 husstander.

Fjernvarme er et annet godt eksempel. Trondheim har et godt utbygd fjernvarmenett. Hvis det er noen av dere som bor rundt i studentboliger, så vil jeg anta at dere har tilgang på fjernvarme. Det står for 30 prosent av det samlede oppvarmingsbehovet i Trondheim.

Det betyr at vi kan ta i bruk bioenergi og andre energiformer enn strøm til oppvarming. Strøm bør du bruke til pc og til lys. Flis kan du bruke til å varme opp huset ditt. Og man kan gjenvinne energi som allerede er brukt.

Både på Stjørdal og Oslo har du gjenvinning av avløpsvann, det varmvannet som har passert dusjen eller vaskemaskinen. Jeg har for eksempel sjekket hva som skjer med spillvarmen eller avløpsvannet i den blokka jeg bor i i Oslo. Den ender opp i Sandvika, der det er en varmegjenvinningssentral. Produserer den lite varme? Nei, den produserer faktisk varmtvann tilsvarende behovet til 4300 leiligheter.

Poenget er at vi må ha en rekke forskjellige tiltak, og ta i bruk mange forskjellige teknologier.

Norge har kommet langt når det gjelder arbeidet med CO2-rensing. Vi er en av de landene som har hatt størst ambisjoner. Det materialiserer seg gjennom åpningen av Teknologisenter Mongstad (TCM) 7. mai. TCM er Norges største og definitivt dyreste laboratorium. Et laboratorium som koster  rundt 6 milliarder kroner. Det er av halvindustriell størrelse og skal fange 100.000 tonn CO2, som så skal slippes ut i atmosfæren igjen. Den såkalte ”catch and release”-metoden er uhyre viktig for å bevege teknologien fremover.

Ved TCM utvikler man ny teknologi, nye løsninger, som skal kunne implementeres i resten av verden. Det er det viktig å holde fast på. Noen har tatt til orde for at vi skal ha CO2-rensing på alle store punktutslipp i Norge. At vi skal rense CO2, og så pumpe den ned i havet.

Det kan vi gjøre, men det kommer til å bli veldig, veldig dyrt. Før vi har klart å gjøre dette til en pris som er fornuftig, så synes ikke jeg at vi skal gjøre det. Så er det noen som sier at prisen ikke spiller ingen rolle, fordi vi har så mye penger. Også riktig. Men Norges utslipp er mellom 55 og 60 millioner tonn CO2 i året. Verdens samlede utslipp er over tusen ganger så høyt.

Da tenker jeg at hvis det skal være noe poeng med dette, så må vi gjøre ting som man faktisk også kan gjøre i resten av verden.

Det er ingen fornuft i å implementere løsninger som ingen andre i hele verden har råd til. Skal vi lykkes med CO2-rensing – og det synes jeg vi skal jobbe hardt for – så må ambisjonsnivået være å få ned kostnaden. Fokuset må være å få teknologien fram, få prisen ned og få implementert dette i store deler av verden.

Et av de viktigste tiltakene i klimaarbeidet vil være å sette en pris på forurensning. Det tror jeg er den største enkeltutfordringen verden står overfor akkurat nå: Å få verdens ledere til å si det som egentlig er en selvfølge, og noe vi har praktisert i Norge i tiår – prinsippet om at forurenser betaler. Hvis du påfører resten av verden en ulempe, så har det en pris. Det må du betale for.

Det gjør at en eller annen form for global pris for CO2 – en eller annen mekanisme som gjør at det ikke er gratis å slippe ut CO2, enten det er på oljefelt eller i aluminiumsfabrikker – tror jeg er helt avgjørende viktig for at verden skal gå framover på dette feltet.

EUs kvotesystem er på plass. Det betyr at det koster noe å forurense i Europa, det koster noe i Norge. Men hvis det betyr at industri og produksjon legges ned i Europa og flyttes til Qatar, Brasil, Sør-Afrika eller Kina – fordi det er gratis å forurense der – så har du ikke redusert de globale klimagassutslippene. Du har bare flyttet dem og sannsynligvis har du økt dem, fordi produksjonen baseres på energiformer som er mer forurensende og mindre effektive. Så dette er en uhyre vanskelig balansegang.

Jeg tror det er hevet over enhver tvil at kunnskap, utvikling og ny teknologi vil være helt avgjørende for at vi skal kunne lykkes i tiden som kommer. Og det betyr også at de som besitter den kunnskapen kommer til å bli avgjørende viktig. Det vil si dere som sitter her, i tillegg til mange andre.

Jeg brukte litt av innlegget mitt til å beskrive hvilke muligheter som finnes innenfor energifeltet i Norge, både innen fornybar energi, bygging av infrastruktur og innenfor olje og gass. Det kommer til å være rike muligheter i generasjoner framover, og det hadde vært hyggelig – og viktig – om mange av dere hadde vært enige i dette, og derfor satset på en karriere innenfor bransjen.

La meg avslutte med et sitat av Oscar Wilde, som jeg tenkte passet her på NTNU:  ”En optimist vil si at et glass er halvfullt. En pessimist vil si at et glass er halvtomt. En ingeniør vil si at glasset er dobbelt så stort som det trenger å være”.

Takk for oppmerksomheten!