Sikkerhet på sokkelen

Etter Macondoulykken i Mexicogolfen i april 2010 la Europakommisjonen i oktober 2011 fram et forslag til forordning om sikkerhet for offshore olje- og gassaktiviteter. Norsk oljeindustri, fagbevegelsen og et samlet norsk myndighetsapparat har stilt seg kritiske til Kommisjonens forslag. Vår kritikk går ut på at vi mener at gjennomføring av EU-kommisjonens forslag vil kunne redusere sikkerhetsnivået på norsk sokkel.

Allerede 7. mai 2010 – kort tid etter at Macondoulykken var et faktum og lenge før EUs energikommissær uttalte interesse for saken – nedsatte Petroleumstilsynet en egen gruppe for å følge ulykken og granske rapportene om hendelsesforløp og lærdommer. Norske sikkerhetsmyndigheter konkluderte med at kjente risikofaktorer forårsaket ulykken. Vurderingen av risikonivået på norsk sokkel har altså ikke blitt endret som følge av ulykken i Mexicogolfen. Kommisjonen har siden berømmet Petroleumstilsynets arbeid som den mest grundige gjennomgangen de har kjennskap til.

I halvannet år vi samarbeidet med Kommisjonen for å informere om sikkerhetsregimet på norsk sokkel og våre tanker rundt forslagene Kommisjonen har arbeidet med. Norske myndigheter har trukket fram det norske trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter, og videre den dialog- og tillitsbaserte styringsmodellen for sikkerhet i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel som ble innført i 1986. Vi har framholdt at sikkerhet i petroleumsvirksomheten ikke egner seg for regulering på et så overordnet plan som EU-lovgivning nødvendigvis må være, men må tuftes på nasjonale forhold, erfaringer og behov.. Vi har samtidig notert oss Kommisjonens vurdering om at andre europeiske land kan trenge bedre regelverk for sikkerhet i petroleumsvirksomheten. Vi har gjort det klart at vi vil tilby en fortsatt dialog om relevante norske erfaringer, dersom det er ønskelig.

Kommisjonen har uttalt at regelverket for sikkerhet i Nordsjøen har vært en modell ved utformingen av forslaget til forordning. Likevel innebærer Kommisjonens forslag et system som fundamentalt skiller seg fra det vi har her i landet. I Norge er krav til helse, miljø og sikkerhet (HMS) i petroleumsvirksomheten utformet som såkalte funksjonskrav – det vil si at reglene gir anvisning på hva som skal oppnås, men uten å angi hvordan dette skal skje. Videre er det grunnleggende at det er operatør/rettighetshaver alene som har det overordnede HMS-ansvaret gjennom en plikt til å påse at alle gjeldende sikkerhetskrav er etterlevd (internkontroll). Sist, men ikke minst, har operatøren objektivt ansvar for forurensningsskade som følge av ulykker i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel.

Etter forslaget spres også ansvaret for ivaretakelse av sikkerheten på flere parter som skal beskrive hvordan de gjeldende sikkerhetskrav etterleves i en såkalt storulykkerapport. En uavhengig tredjepart skal verifisere rapporten. Storulykkerapporten skal så sendes til kompetent myndighet for ”aksept”. Dette kan innebære en uakseptabel pulverisering av operatør/rettighetshavers ansvar.

Kommisjonens forslag innebærer at kravene i mye større grad beskriver hva som skal oppnås og hvordan dette skal skje (kalt spesifikasjonskrav). Norge forlot et system med spesifikasjonskrav allerede i 1986, for å tydeliggjøre operatørens ansvar. Erfaringene siden den gang med hensyn til dødsfall, hendelser og utslipp viser at det var en god beslutning. Vi har ikke til hensikt å gå tilbake til et system og en regelverksfilosofi vi forlot for 25 år siden. Vi har fortsatt utfordringer i HMS-arbeidet på norsk sokkel, og disse skal det jobbes kontinuerlig med for å oppnå maksimal grad av sikkerhet. Vi deler fagbevegelsens, industriens og sikkerhetsmyndighetenes syn på at disse utfordringene best håndteres innenfor vårt gjeldende regelverk og regelverksfilosofi.

Samlet vil Kommisjonens forslag kunne innebære en svekkelse av sikkerhetsnivået på norsk sokkel, et nivå basert på 40 års erfaring. Norske myndigheter har derfor uttalt at forslaget til forordning ikke er en god vei framover for Norge. Vi vil ta fortsatt ansvar for sikkerheten i egen petroleumsvirksomhet basert på nasjonale forhold som trepartssamarbeidet, egne erfaringer og behov. Dette ansvaret skal norske myndigheter ivareta også i framtida.