Tale holdt under Norskehavskonferansen 8. mars

Jeg er glad for at årets Norskehavskonferanse tar for seg nettopp denne problemstillingen: Hvordan skal vi få flere unge – og ikke minst: hvordan skal vi få flere jenter – til å velge en yrkeskarriere innen energifeltet?

Samlet har Norge i dag et underskudd på mange tusen ingeniører og realister. Ifølge NAVs bedriftsundersøkelse fra 2011 mangler landet nå over 16 000 personer innen ingeniør- og IKT-fag.

Norge ligger videre dessverre på bunn i Europa hva gjelder andel av elever fra videregående skole som velger naturvitenskapelige teknologiske fag. Hvis Norge skal fortsette å være ledende energinasjon de neste tiårene må vi møte denne etterspørselen. Det betyr at vi må klare å få en stor andel av de unge til å velge matematikk, kjemi, fysikk og andre realfag og til å gå videre med dette på universitet eller høyskole.

Vi har et enormt behov for nye hoder innen energifeltet, enten vi snakker om petroleumsnæringen, vannkraft og nett eller ny teknologi som karbonfangst. Enkelte større selskaper i den norske energibransjen har hver for seg behov for å rekruttere flere hundre realister hvert år fremover.

Og det skal være sagt: Vi har et stort behov for nye ingeniører, men det trengs også folk med helt andre bakgrunner som ønsker å jobbe i disse næringene; alt fra kokker og renholdsarbeidere til platearbeidere, montører og elektrikere. Vi trenger først og fremst dyktige og motiverte mennesker. Jeg kan love rike muligheter. Norge trenger også mangfoldet. Ikke alle kan være ingeniører – det er hele verdikjeden som utgjør mye av suksessen.

Og vi trenger både gutter og jenter til å gjøre dette! Det er et økende behov for mer arbeidskraft og for mer kompetanse i energi- og petroleumsnæringene.

Dette er Norges viktigste næringer. Likevel er i dag er bare om lag én av fem som jobber i energi- og petroleumssektoren kvinner. Denne andelen har bare økt svakt de siste ti årene. Til sammenligning er kvinneandelen i resten av privat sektor på 48 prosent.

Denne problematikken gjenspeiler seg også i ingeniørutdanningen i Norge. I fjor var bare 17 prosent av de som søkte seg dit jenter.

Slik jeg ser det, er det ingen grunn til at det skal være slik. Å få jobbe med noe så viktig som energi er utrolig spennende, utrolig viktig og gir fantastiske muligheter – uansett kjønn. Så hvorfor er det da så få som velger denne typen utdanning? Hvorfor utdanner ikke flere norske ungdommer seg til godt betalte jobber med muligheter lokalt, nasjonalt og globalt?

Det er ingen tvil om at i etterkrigstiden så er likestillingen et av de hovedtrekkene som i størst grad har formet det norske samfunnet og som kanskje i størst grad skiller oss fra mange land. Det har ført til økt verdiskapning, det har ført til økt produktivitet og økt velstand. Hvis vi som land skal lykkes, må vi ta i bruk alle ressursene. Alle må være med. Det utløser energi og skaperkraft.

Så har jeg også et eget perspektiv, som far til to små. Det har gått mange diskusjoner om arv og miljø. Jeg er helt overbevist om at begge deler er der. Jeg lever i en rosa verden, og har foreløpig selv sluppet unna uten varige men. Men jeg er først og fremst takknemlig. Når man kikker rundt seg og ser hvilken virkelighet det er i verden for øvrig, er det naturlig å gjøre seg refleksjoner til de rike mulighetene som ligger, og de rike mulighetene som ligger framover.

Så for det første må vi få flere jenter – og gutter – til å interessere seg for fag og studieretninger som er relevante og petroleums- og energinæringene.

For det andre må disse næringene gjøre seg attraktive og interessante for unge arbeidstakere!

Og næringene må bli dyktigere til å rekruttere på alle nivåer.

Jeg tror vi har en stor jobb å gjøre med å fortelle hva energibransjen handler om, hvordan det er å jobbe i bransjen, og hvilke spennende muligheter som ligger her. Å jobbe i energibransjen handler om å finne løsninger. Løsninger på hva Norge skal leve av i fremtiden. Løsninger på verdens klima- og miljøproblemer. Løsninger på verdens skjevfordeling av energi- og andre ressurser.

Så hjelper det selvsagt å få se ting med egne øyne. Hvor mange av de som sitter med søknadspapirene til Samordna opptak har noen gang vært på en oljeplattform, besøkt en vindpark eller et vannkraftanlegg?

Dette er viktige problemstillinger, jeg tror vi alle må ta på alvor. Alle vi som jobber innen energisektoren må bli flinkere til å fortelle hva vi gjør og hva bransjen står for.

Og vi har alle muligheter til å starte med dette her i Trøndelag. Et av Norges viktigste og tyngste teknologimiljøer for energi- og petroleumsnæringene finnes nettopp her. Resten av verden ser mot Trøndelag og SINTEF, Statoil og NTNU når de skal finne nye løsninger. Vi må ta vare på denne kunnskapen og fortsette å bygge på den!

Selv reiser jeg straks videre til Ole Vig videregående skole, for å snakke om akkurat dette. Jeg skal også ta med meg noen jenter på helikoptertur, der vi skal besøke testsenteret for vindkraft i Bjugn før vi reiser ut til Åsgard B-plattformen.

Jeg kan ikke garantere at disse jentene ender opp som ingeniører hos Statoil eller TrønderEnergi når de er ferdigutdannet. Men jeg tror de i hvert fall vil vurdere energibransjen mer seriøst enn de ellers ville ha gjort.

Vi har alle behov for å være stolte av det vi gjør. Vite at det betyr noe, er viktig og drar verden i riktig retning. Derfor har det vært viktig for meg å presisere at en god og veldrevet petroleumsnæring er en del av løsningen, ikke problemet.

Som jeg har sagt mange ganger: Verden trenger mer energi – da er det viktig å produsere den så effektivt og miljø- og ressursvennlig som mulig. Det er det vår jobb handler om!

Denne næringens stolteste øyeblikk er også noen av Norges stolteste øyeblikk. Det som gjøres hver dag på sokkelen er så langt fra ”enkel råvareproduksjon” som det går an å komme! Som vi alle vet i denne salen – dette er heller ingen solnedgangsvirksomhet. Vi skal fortsette å skape store verdier framover!

Siden jeg ble statsråd har jeg brukt tid på å ta grep for å øke bevisstheten og stoltheten om næringen i opinionen. Tittelen på oljemeldingen – ”en næring for framtida” – er et eksempel. Det å sette navn på nye felt – som passer inn i en nasjonal kontekst og historieskriving, er et mer varig eksempel. Symbolbruk og navnsetting av felt skal ikke undervurderes som et middel for å skape entusiasme og stolthet av det næringen får til. Og å understreke betydningen.

Dette mener jeg har betydning når vi skal få ungdom – og ikke minst jenter – til å satse på å ta utdanning som kan gi en framtid i næringen.

Med petroleumsmeldingen som utgangspunkt håper jeg nå på et bredere engasjement i den offentlige debatten om viktigheten av næringen. Det vil være bra for landet.

Næringen må også selv i større grad forteller om sine resultater, sin teknologi, sin kompetanse, sine bidrag til samfunnet. Jeg vil gå så langt som å si at den ikke gjør sin samfunnsplikt hvis den ikke i langt større grad engasjerer seg på dette området framover.

Det er i dag 1 år og 4 dager siden jeg tiltrådte som olje- og energiminister. Dette året har vært fantastisk sett fra et petroleumsperspektiv.

Jeg hadde bare vært statsråd en snau måneds tid, da vi fikk nyheten om funn i undersøkelsesbrønnen på Skrugard nordvest for Hammerfest. Tidlig i år ble Havisprospektet i samme tillatelse bekreftet. Til sammen utgjør dette 400-600 millioner fat oljeekvivalenter.

Sverdrup er et stort funn og kan bli et av de største oljefunnene våre. Det ble til og med gjort på en del av norsk sokkel vi trodde vi kjente svært godt.

Det er stor aktivitet på sokkelen. Vi behandlet i fjor 10 utbyggingsplaner. Alt fra mindre og tidskritiske prosjekter til revitaliseringen av Ekofiskfeltet til 65 milliarder kroner. Samlede investeringer i prosjektene – over 100 milliarder.

Norge ble også større i 2011. Delelinjeavtalen med Russland ga oss 87.000 kvadratkilometer med ny sokkel.

Måtte 2012 – og årene deretter – bli like gode! Dette er nødvendig skal vi kunne levere på de høye ambisjonene vi alle har for Norges viktigste næring – som reflektert i petroleumsmeldingen.

Jeg mener regjering og Storting gjennom petroleumsmeldingen, og behandlingen av denne, har lagt et godt grunnlag for en slik utvikling. Den bekreftet at det er bred politisk enighet om de hovedlinjene i petroleumspolitikken jeg trakk opp i meldingen. Dette er svært viktig for en så langsiktig virksomhet som petroleumsvirksomheten er.

I petroleumsmeldingen slår vi fast at strategien for utviklingen av petroleumssektoren innebærer en offensiv og parallell satsing på:

• å øke utvinningen fra felt i produksjon,
• bygge ut drivverdige/lønnsomme funn,
• lete i areal som er åpnet og
• åpne nye områder

Jeg vil nå konsentrere meg om petroleumsvirksomheten i Norskehavet og vise hvordan myndighetene og industrien arbeider i tråd med denne strategien.

Norskehavet er et stort havområde hvor alle fasene av petroleumsvirksomheten er representert. Vi har modne områder på Haltenbanken som er en del av TFO-området, vi har mindre utforskede områder i Vøringbassenget og underutforskede dypvannsområder og sub-basalt områder hvor det ikke er boret letebrønner ennå. I tillegg har vi de uåpnede områdene nordøst i Norskehavet.

Norskehavet ble åpnet for leting i 1980 og det første feltet som kom i produksjon var Draugen i 1993. Gradvis har områdene på Haltenbanken blitt utviklet til det modne området vi kjenner i dag. Det er i dag 13 felt i produksjon og to til under utbygging i Norskehavet (Skarv og Marulk). Regjeringen godkjente tidlig i januar utbyggingen av Skuld-feltet som knyttes opp mot Norne, og prosjektet Åsgard undervannskompresjon er til behandling i Stortinget. Flere mindre felt rundt eksisterende infrastruktur er satt i produksjon i løpet av de siste årene. Det er også et høyt aktivitetsnivå knyttet til drift, vedlikehold og modifikasjoner på eksisterende infrastruktur.

Aktiviteten til havs har også gitt næringsutvikling og sysselsetting på land her i Stjørdal, men også i Kristiansund, Aure, Orkanger, Trondheim, Verdal, Sandnessjøen, Brønnøysund og alle de andre kommunene i Midt-Norge med innbyggere ansatt i petroleumsvirksomheten. Det er virksomhet på land i hele verdikjeden.

En viktig milepel i utviklingen av Norskehavet var byggingen av Åsgard Transport (2000) med stor kapasitet for gasstransport til Kårstø og videre til kontinentet. Denne rørledningen åpnet opp for utbygging og leting på Haltenbanken. Neste milepel i utviklingen av Norskehavet var utbyggingen av Ormen lange og gasseksportløsningen vestover til Storbritannia (2007).

En hovedutfordring for videre utvikling av petroleumsvirksomheten i Norskehavet er kapasiteten i gasstransportsystemet. Det er fullt i Åsgard Transport, og vil fortsette å være det frem til 2020. Dette legger begrensninger for når nye gassfelt i området kan bygges ut og det legger begrensninger på leteaktiviteten. Vi har en stor jobb å gjøre for å dekke transportbehovet for eksisterende felt, nye funn og uoppdagede ressurser.

Derfor er det svært gledelig at prosjektet Norwegian Sea Gas Infrastructure (NSGI) ser ut til å bevege seg fremover. NSGI omfatter en 500 km lang rørledning fra Luva-feltet i Vøringbassenget – gjennom det modne området på Haltenbanken – til Nyhamna. Utbyggingskonsept for rørledningen er valgt og det er fattet en beslutning om å starte prosjektering.

Vøringbassenget er et område i Norskehavet hvor det i dag ikke finnes infrastruktur. NSGI vil ikke bare bidra med gasstransport for feltene som er med i prosjektet, men for hele området. Områdeperspektivet blir ivaretatt i det foreslåtte utbyggingskonseptet ved at det investeres i betydelig overkapasitet i forhold til det umiddelbare behovet. Det lønner seg fordi skalaøkonomien i rørledninger er betydelig. Ved å øke investeringene med 15 prosent får vi en dobling av transportkapasiteten! Dette gjør at det få år etter oppstart vil være betydelig ledig kapasitet i røret. Det er en invitasjon til å lete etter gass i Norskehavet som jeg tror selskapene vil takke ja til.

I området rundt Luva er det mange prospekter som skal bores, og dersom vi finner gass i dette området kan den transporteres gjennom NSGI. Røret vil gå gjennom de modne områdene på Haltenbanken og legge til rette for utbygging av funn, bl.a. Linnorm og Zidane, og stimulere til økt letevirksomhet.

Det aller meste av leteaktiviteten på norsk sokkel foregår i TFO-områdene – så også i Norskehavet. I fjor ble det boret 11 letebrønner totalt i Norskehavet hvor hele 10 av disse var innenfor TFO-området. Det ble gjort tre funn. I år forventes det tilsvarende mange brønner i TFO-området. Jeg vil karakterisere aktivitetsnivået som høyt innenfor dette området.

Det er også stor interesse for nye utvinningstillatelser innenfor TFO-området. I TFO 2011 var 22 av 60 tildelte utvinningstillatelser i Norskehavet. TFO 2011 var både den største konsesjonsrunden noensinne på sokkelen, men også den største tildelingen i Norskehavet noensinne målt i antall utvinningstillatelser.

En ny TFO-runde er på trappene. Vi har hatt TFO 2012 på høring, og vi forslår å utvide TFO-området i Norskehavet med 13 blokker. Jeg jobber mot en utlysning i løpet av inneværende måned.

TFO-området og Luva-området representerer de mest modne delene av Norskehavet, og her er aktiviteten og interessen for videre leteaktivitet god. Det meste av arealet i Luva-området er allerede tildelt.

I dypvannsområdene har det imidlertid vært noen skuffende resultater, som Gro, Dalsnuten og nå sist Gullris. Ingen av disse viktige letebrønnene innfridde forventningene.

Nominasjonene i 22. runde reflekterer dette. Av de til sammen 228 blokkene som ble nominert, var 47 i Norskehavet og det var begrenset interesse for dypvannsområdene. Jeg kommer imidlertid naturligvis til å inkludere områder i Norskehavet i mitt forslag til utlysning i 22. runde.

Det siste området jeg nevnte tidligere var sub-basalt områdene. Her ligger det vulkanske bergarter som gjør seismisk avbildning svært krevende. Men fra myndighetenes side synes vi dette er et veldig spennende område. Store areal er tildelt i sub-basalt, men utforskningen her tar tid og vi venter ennå på den første viktige letebrønnen.

Jeg ønsker å understreke at de umodne delene av Norskehavet – kanskje særlig dypvannsområdene – er lite utforsket, med svært få brønner over et stort område. Vi som kjenner til denne næringen vet at leting etter olje- og gass ikke er en eksakt vitenskap, men en aktivitet med betydelig usikkerhet. Tidligere ”forlatte” områder har fått en ny giv ved at noen tenker nytt, slik vi så det med Sverdrup-funnet i Nordsjøen. Barentshavet har også hatt sine opp- og nedturer tidligere.

Det siste satsingsområdet i Norskehavet er de uåpnede områdene i nordøst. Som nyutnevnt statsråd med mindre enn en ukes fartstid var jeg med på legge fram den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten. Her klargjør regjeringen sin holdning til petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet.

I denne stortingsperioden vil det ikke bli satt i gang en konsekvensutredning etter petroleumsloven i de uåpnede områdene. Men vi tar grep for å etablere mer kunnskap om virkninger av petroleumsvirksomhet i dette området. Slik kunnskap vil i neste omgang kunne bli bruk i en konsekvensutredning og ved neste oppdatering av forvaltningsplanen.

La meg også si noen ord om en debatt som har blusset opp, knyttet til en todeling av norsk økonomi.

Siden oljealderen begynte har vi med jevne mellomrom hatt diskusjon om oljeindustriens virkning på fastlandsindustrien. Det er en viktig debatt, fordi mange er bekymret for mangfoldet i norsk industri og næringsliv.

Deler av norsk næringsliv merker nå virkningene av de økonomiske problemene ellers i Europa. Med rekordlav arbeidsledighet, stigende gjeldsvekst og boligpriser, er det særlig den eksportrettede industrien utenom olje som merker krisen. Siden finanskrisen brøt løs i 2008 har det oppstått et klarere skille mellom konkurranseutsatte og skjermede sektorer i norsk økonomi. Todelingen av norsk økonomi blir tydeligere. Dette er en utfordring vi må ta på alvor.

I vår petroleumspolitikk legger vi opp til mange tiår med høy aktivitet på sokkelen. For å dempe fallet i produksjonen vil det kreves høye investeringer, og leteaktivitet vil generere høy aktivitet langs hele kysten. På verdensbasis ser vi at investeringer i offshore petroleumsvirksomhet er i sterk vekst, og norsk leverandørindustri er ledende i dette markedet. Den høye aktiviteten i oljerelatert industri er således ingen boble. Vår oljeindustri er en godt fundamentert, konkurransedyktig og svært lønnsom industri – en næring for fremtiden.

La oss minne oss selv om det store bildet før vi graver oss ned i alle problemene knyttet til høy aktivitet, full sysselsetting, stor verdiskapning og en fremtid som er full av rike muligheter for hele nasjonen.

Utgangspunktet er at i OECD-landene har det gått relativt dårlig, med unntak av land som Norge, Australia og Canada. Ellers er det krise og høy arbeidsledighet. Ordet arbeidsledighet har ellers blitt nærmest et fremmedord i det norske vokabularet. I Spania er ledigheten på rundt 25 prosent, og ungdomsledigheten rundt 50 %.

Det som er i likt i disse landene er at det i stor grad er snakk om råvarebasert verdiskapning. Det er lurt å produsere varer som de fremvoksende økonomiene trenger. Det er med andre ord lurt at vi i Norge ikke lever at å levere elektronikk

Dernest er det mye bærekraft i råvareproduksjon. I Norge har vi en rekke slike ressurser, som olje og gass, mineraler, fisk, jord og skog. Dette har alltid vært viktig for landet, og vil også fortsette å være det. Norge er ikke alene om å ha ressurser. Nøkkelen er måten vi forvalter dem på.

Så er det slik at det alltid har vært omstilling i Norge. Det må fortsette. Alternativet er at vi taper. Mange av delene av norsk økonomi som i dag har problemer, ville hatt problemer uavhengig av om vi produserer olje og gass.

I stort vil jeg oppfordre til å slutte med dommedagsprofetier. Vi bør være litt mer takknemlige for den heldige situasjonen vi tross alt befinner oss i.

Når dette er sagt er det også viktig å erkjenne at vi som samfunn og som høykostland har utfordringer vi må takle. Vi ser en urovekkende kostnadsutvikling i petroleumssektoren, som gjør at vi må stille oss spørsmålet: Hvordan kan vi få gjennomført alle oppgavene vi står overfor på sokkelen i årene framover – uten at det ender opp i store kostnadsøkninger og forringet kvalitet? Reduserer vi ressursutnyttingen på grunn av et høyt kostnadsnivå, svekkes vi også vår egen konkurransekraft.

Generelt vil jeg oppfordre til forsiktighet og moderasjon i olje- og gassnæringen. Vi må ikke la situasjonen med høye oljepriser og høy og økende aktivitet svekke kvaliteten eller konkurransegrunnlaget. Dette er noe vi tar på stort alvor. Dette er blant annet bakgrunnen til at vi har nedsatt et eget riggutvalg.

Vi må fortsatt føre en politikk som gir arbeid til alle gjennom orden i økonomien og ved å legge til rette for verdiskapning.  Å redusere aktiviteten i petroleumsvirksomheten vil ikke være til hjelp, det vil snarere føre til tap av arbeidsplasser og store inntekter som i dag kommer hele samfunnet til gode.

Som nevnt innledningsvis er jeg svært opptatt av viktigheten av symbolbruk og navnsetting.

Som dere vet har jeg satt ned et utvalg som skal foreslå navn på våre fremtidige olje- og gassfelt.

Tidligere i år foreslo de navnet Johan Sverdrup på funnet som tidligere var kjent som Aldous/Avaldsnes.

På kvinnedagen 8. mars er det derfor en glede for meg å kunne kunngjøre at det nye navnet på Luva blir Aasta Hansteen-feltet.

Aasta Hansteen var en norsk kvinnesakspioner. Hun var opprinnelig utdannet som kunstmaler og fikk stor suksess som portrettmaler både nasjonalt og internasjonalt.

John Stuart Mills bok ” On the Subjection of Women” fikk enorm betydning for Hansteen. Hun ble sterkt engasjert i kvinnesaken, skrev en mengde avisinnlegg og holdt en rekke foredrag. I sitt hovedverk, ”Kvinden skabt i Guds billede” fra 1878, gikk hun hardt ut mot ”Hankjønnstyranniet”, som hun hevdet ble styrt av kirken. Dette førte til en hard strid med teologene, og resulterte til slutt i at hun meldte seg ut av statskirken.

På grunn av sitt engasjement i kvinnesaken ble hun offer for spott og latterliggjørelse. I 1880 reiste hun dypt skuffet til Amerika, hvor hun bodde i 9 år. Da hun returnerte, ble hun mottatt av den «nye» kvinnebevegelsen som en av kvinnesakens pionerer, og ble æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening.

Aasta Hansteen ble en myte i levende live. Hennes oppførsel og handlinger skapte historier og vakte oppsikt. Men for den senere kvinnebevegelsen er det først og fremst personen Aasta Hansteen som er blitt viktig. Hun fremstod som den nye kvinnen, sterk og kjempende. Hun gjorde og sa ting andre kanskje kunne tenke seg å gjøre, men ikke torde.

Lykke til med konferansen, og takk for oppmerksomheten!