Tale under Norweas årsmøte

Sjekkes mot framføringen

Takk for sist. Det er ganske nøyaktig et år siden jeg sist stod på denne talerstolen på Norweas forrige årsmøte. Det var faktisk noe av det første jeg gjorde etter at jeg tiltrådte som olje- og energiminister.

Det er artig å stå her et år etter, og kunne kvittere ut en del av de tingene vi da snakket om at skulle gjennomføres i fjor. Vi har fornybarmålet og fornybardirektivet på plass, vedtatt av et enstemmig storting. 67,5 prosent, den høyeste fornybarandelen i Europa, og 340 prosent over EUs fornybarandel hvis de når målene sine. Det er jeg ikke sikker på, tatt i betraktning de økonomiske problemene de står overfor. Men det ville selvsagt vært bra om de lyktes.

Det andre var det grønne sertifikatmarkedet med Sverige, som har hatt en lang fødsel i samarbeid mellom Norge og Sverige. Det har også kommet på plass. Også vedtatt av et enstemmig storting.

26,4 TWh med ny fornybar energi utbygd i Norge og Sverige innen 2020. Det er nå et faktum og ikke en framtidsvisjon – som det kanskje så ut som for et år siden. Det er jeg veldig glad for å kunne si at vi har levert på.

Jeg tenkte også å kvittere ut struktur. Det er et veldig enkelt tema. Det er nesten ingen som har meninger om hvordan strukturen skal være for kraftverk. Jeg tror norsk struktur både på produksjons- og nettsiden må svare på de utfordringene som samfunnet stiller. Det har vært en bransje som har vært inne i en utvikling frem til i dag. Det er ikke meg imot at den utviklingen fortsetter. Det er på mange måter en fortsettelse av en naturlig utvikling, kanskje i større grad på nett enn på produksjon.

Det er spesielt artig å snakke om vindkraft og fornybar energi i disse dager. Som dere vet har vi åpnet et nytt kapittel i norsk energihistorie når det gjelder fornybar energiproduksjon i Norge. Årsaken er introduksjonen av det nye elsertifikatsystemet.

I løpet av de neste 20 minuttene skal jeg gjøre tre ting:

• Jeg skal si litt om den nye ordningen, og hvorfor jeg mener den representerer et paradigmeskifte for Norge.
• Jeg skal fortelle hvordan vi som myndigheter jobber for å øke takten i konsesjonsbehandlingen, og hva vi gjør for utviklingen av strømnettet.
• Til slutt skal jeg si noe om hvilke utfordringer vi står overfor, og ikke minst hva jeg forventer av dere. Som myndigheter har vi levert på mye av det vi skal gjøre. Mye av det som nå gjenstår, er det dere som må gjøre i praksis.

Det felles elsertifikatmarkedet med Sverige hadde oppstart fra nyttår i år. Begivenheten er historisk. Dette er første gang to land etablerer et grenseoverskridende støttesystem for fornybar energi.

Sammen med Sverige har vi som mål å øke den fornybare elproduksjon med 26,4 TWh innen 2020. For å nå målet må begge land bygge ut betydelig fornybar produksjon.

Elsertifikatsystemet er et markedsbasert system. Politikerne har bestemt målet, mens markedet bestemmer prisen og hvilke prosjekter som vil bli realisert.

Elsertifikatordningen varer helt frem til 2036. Stortinget har stilt seg samlet bak ordningen. Dette sikrer stabile og forutsigbare rammer for en kapitalintensiv næring.

Støtteordningen er altså på plass. Nå er det opp til dere: Dere må kanskje evaluere prosjektene deres på nytt. Dere må overbevise bankene om potensialet i deres prosjekter. Kanskje må dere finne nye samarbeidspartnere for å realisere prosjektene.

Og som jeg sa til mange av dere sist vi møttes: Det eneste dere ikke må gjøre, er å komme til meg for å be om mer penger!

26,4 TWh er et ambisiøst mål. 26,4 TWh tilsvarer 10 prosent av total kraftproduksjonen i Norge og Sverige. Og det er bare 9 år til utgangen av 2020. Eller mer nøyaktig – 3199 dager fra dags dato.

Det betyr at vi må handle nå!

Som dette kartet illustrerer er det et betydelig antall prosjekter som er søkt, meldt og gitt konsesjon, men ikke ennå realisert. Kartet innholder noen mangler og inkluderer også prosjekter som vil få nei. Men det illustrerer likevel det store omfanget av mulige prosjekter.

Jeg mener altså at mye av initiativet nå må ligge i bransjens hender. To svært viktige jobber gjenstår imidlertid også for myndighetene:

• Vi må sørge for tilstrekkelig kapasitet i overføringsnettet. Det er en forutsetning for å få realisert de aktuelle fornybarprosjektene.
• Vi må også sørge for at tilstrekkelig mange og gode prosjekter får tillatelse i tide.

Jeg vil derfor bruke litt tid på å snakke om nettutvikling og om konsesjonsbehandling.

2. mars la jeg fram stortingsmeldingen ”Vi bygger Norge – om utbygging av strømnettet”. En god politisk forankring av rammene er nødvendig for å få gode beslutninger og fremdrift i nettprosjektene. Derfor er nettmeldingen viktig. I meldingen har vi lagt fram regjeringens politikk for utbygging av strømnettet.

Sima – Samnanger ble en lærepenge for mange. Hva var det som skjedde i innspurten av Sima – Samnanger? Jo, parallelt med at man diskuterte de siste klagerundene på hvor linjen skulle trekkes dukket det opp en debatt om hvorvidt det var behov for linjen i det hele tatt.

Og hvis behovet var til stede, hvorfor var det til stede? Var det for å forsyne oljesektoren? Var det for å tappe Vestlandet for strøm? Eller var det bare et prosjekt som var lurt på Norges befolkning av ingeniører?

Det er en helt ødeleggende debatt, når det vi egentlig diskuterer er om traseen skal gå langs punkt A eller punkt B, eller i ytterste konsekvens om den skal strekkes i kabel.

Derfor mener jeg at det nettmeldingen peker på, med en omlegging av konsesjonsprosessen og en tidlig avklaring av behovet, er uhyre viktig. Vi kan planlegge så mye vi vil. Men hvis det ikke er folkelig oppslutning og forankring i fylkene og regionene det gjelder, så vil prosessene gå svært trådt.

For å trekke resonnementet litt frem i tid. Vi ga i fjor konsesjon til Ørskog – Sogndal. Dette er en linje som er mye lenger og som strekker seg gjennom like flott natur. Men her var det i alle fall enighet om at det var behov for linjen.

Nå har vi hatt en debatt knyttet til hvor linjen skal gå. Det mener jeg er en helt legitim debatt. Disse tingene må vi diskutere så sent i prosessene, men ikke hvorvidt behovet er til stede eller ikke.

Derfor mener jeg at de endringene vi legger frem peker fremover, er viktige og vil redusere tidsbruken knyttet til nettutbygging betydelig.

Regjeringens mål er for det første å ha en sikker tilgang på strøm i hele landet. For det andre vil vi legge til rette for fornybar kraftproduksjon og næringsutvikling som krever økt krafttilgang. For det tredje vi vil ha tilstrekkelig overføringskapasitet, slik at det ikke blir langvarige store forskjeller i strømpris mellom områder.

Det er nødvendig med store investeringer for å modernisere nettet og sikre verdiskaping, miljøforbedringer og velferd i hele landet. Det er også en erkjennelse av at oppgraderingen av sentralnettet kommer for sent. Vi skulle gjerne ha kommet i gang tidligere. Men nå sier vi at konsekvensene av å investere for lite er større enn konsekvensene av å bygge for mye. Det er et viktig signal.

Jeg mener at utbygging av nettet som hovedregel skal planlegges ut fra at feil på én komponent normalt sett ikke skal gi avbrudd for forbrukere, det såkalte N-1 prinsippet.

Med nettmeldingen inviterer jeg Stortinget til å slå fast dette prinsippet. Det vil bety en sterkere forankring av fremtidige utbyggingsprosjekter, fordi man da aksepterer at nye linjer må bygges hvis forsyningssikkerheten er for dårlig.

Vi som konsesjonsmyndigheter tar på alvor vårt ansvar for å sørge for at tilstrekkelige mange prosjekter får tillatelse i tide, og at de prosjektene som får tillatelse har et nett å knytte seg til. Dette stiller høye krav til fremdriften i konsesjonsbehandlingen. Med nok prosjekter med konsesjon er det markedet som vil sørge for at de beste prosjektene blir bygget ut.

Jeg har lest i Europower at Norwea har utfordret regjeringen på følgende setning: ”Mitt mål er at regjeringen og et samlet storting vil overrisle Norge med kraftkonsesjoner, og la markedet bestemme hvilke som skal bygges ut”. Det er akkurat det vi skal gjøre.

I nettmeldingen la vi frem tiltak for å sikre fremdrift i konsesjonsbehandlingen av nett. På produksjonssiden er det allerede gjort mye de senere år for å få ned saksbehandlingstiden:

Saksbehandlingskapasiteten er styrket betydelig. Antall konsesjonsbehandlere i NVE er doblet siden 2005 og nå er også mitt departement i ferd med å bli styrket med flere stillinger.

Særlig innen klagesaker om små vannkraftverk har mitt departement hatt et gledelig oppsving i antall avgjørelser i det siste; hittil i år er det allerede avgjort 11 saker. I hele fjor kvitterte vi ut én.

Det er også blitt gjennomført en rekke andre tiltak, og som dere ser av søylediagrammene har det gitt resultater. I løpet av de siste 5 årene (2007-2011) har NVE og OED gitt endelige konsesjoner til:

Vindkraftverk tilsvarende nesten 3 TWh/år. Dette er over dobbelt så mye som det ble gitt tillatelse til i femårsperioden før (2002-2006)

Vi har også gitt endelige konsesjoner til vannkraftverk tilsvarende drøye 4 TWh/år. Dette er nesten 20 prosent mer enn i femårsperioden før (2002-2006)

Vi er altså på rett vei, og både NVE og mitt departement vil fortsette arbeidet med å øke framdriften i konsesjonsbehandlingen.

Når det gjelder konkrete saker, vet jeg at mange av dere venter på klagevedtak i Rogaland og Fosen. Mitt mål er å få sakene i Rogaland avgjort før sommeren, og å få Trøndelag i løpet av året.

Jeg er fullstendig klar over at dere har klare krav og høye forventninger til meg som olje- og energiminister. La meg derfor benytte anledningen til å si følgende: Jeg har også klare krav og høye forventninger til dere.

God fremdrift i konsesjonsbehandlingen er ikke bare myndighetenes ansvar, det er også deres. Hvis vi skal lykkes med de ambisiøse fornybarmålene, er det avgjørende at også dere i bransjen gjør deres del av jobben.

Vi trenger gode prosesser, med lokal og regional aksept og forståelse for det som skal gjøres. Godt forankrede prosjekter letter etterfølgende prosesser.

Og ikke minst, er det deres ansvar å utforme gode og skånsomme prosjekter. Det er mitt ansvar å si ja eller nei.

Dere må trekke eller la vær å fremme de prosjektene dere selv ikke har tro på at er realiserbare. Dårlige prosjekter vil uansett få nei!

Urealistisk store eller urealistisk mange prosjekter kan være uheldig av flere grunner. Det betyr at vi må bruke unødvendig tid på saksbehandling i NVE og OED, noe som igjen vil forsinke andre prosjekter og øke køen.

I tillegg kan det føre til økt motstand mot prosjektet og mot vindkraft generelt. Det er ingen grunn til å skremme skeptiske naboer og kommuner med at det kommer seks store vindparker i kommunen dersom det er mer realistisk å få gjennomslag for en eller to. I verste fall kan det også føre til mye negativ oppmerksomhet om vindkraft i mediene, noe som igjen kan påvirke offentlig opinion i negativ retning.

Videre må dere må samarbeide med hverandre og med nettselskapene. Dere må være aktive overfor eventuelle finansieringspartnere, og dere må sørge for at brorparten av de prosjektene som får tillatelse faktisk bygges ut.

Det er i dag en stor restanse på prosjekter som har fått konsesjon, men som ikke har blitt realisert.

Jeg vil oppfordre dere til å ha fokus på kostnader og kostnadsreduksjon. Er prosjektene for dyre til at elsertifikatene får dem til ”å fly”, så vil de heller ikke bli bygget.

Elsertifikatmarkedet legger opp til konkurranse mellom teknologier og mellom prosjekter. Jeg håper dere tar utfordringen! Dere må sikre at deres prosjekter kutter kostnadene tilstrekkelig til at de hevder seg i konkurransen, og blir realisert.

Nå er det selvsagt mange faktorer som påvirker prisutviklingen på det internasjonale markedet for turbiner, muttere og skruer til vindkraftutbygging.

Både i Norge og internasjonalt var prisene stigende i slutten av forrige tiår, men de siste årene har trenden vært mer positiv for utbyggerne. I følge Bloomberg New Energy Finance Wind Turbine Price Index falt turbinprisene med 4 % i fjor sammenliknet med 2010. Og trenden er forventet å fortsette. Men spørsmålet er om dette er nok.

Kanskje rimeligere turbiner er en av faktorene som får akkurat ditt prosjekt til å lønne seg? Kinesiske leverandører legger visstnok inn bud som er 20 % lavere enn andre aktører. Da må det i alle fall være lov å stille spørsmålet om ikke disse burde vært vurdert i Norge. Jeg vil i alle fall oppfordre dere til å sette dere godt inn i mulighetene, og vurdere disse.

Utviklingen fremover blir spennende. Jeg håper at mange av dere satser, og at brorparten av de prosjektene som får konsesjon blir bygget!

Oppsummert: Vi som myndigheter har gjort mye av jobben vi skal gjøre, og har fullt trykk på delene som gjenstår.

Hvis dere som bransje også gjør deres del av jobben, tror jeg vi går en spennende tid i møte.

Da er jeg også sikker på at vi innen utgangen av 2020 kan si at vi har nådd målene, og at vindkraft utgjør en god andel av den nye fornybarproduksjonen og verdiskapningen.

Det kan være passende å avslutte med et sitat fra Lars Saabye Christensens roman ”Halvbroren”, der ler alle av faren til Barnum fordi han vil selge vind:

”Hva skal du bli når du blir stor, Arnold? spør de, med latter mellom ordene. Arnold tenker seg om og sier: - Jeg skal selge vind! Han roper det en gang til, for han synes det er så forbasket godt sagt: - Jeg skal selge vind!”

Lykke til med vind-salget, og takk for oppmerksomheten!