Tale ved fremleggelsen av TNS Gallups klimabarometer

Sjekkes mot framføringen

 

Takk for at jeg ble invitert til å holde de innledende kommentarene på lanseringen av resultatene av TNS årlige Klimabarometer.

Som olje- og energiminister forholder jeg meg til klimautfordringen hver dag. Det er en nær sammenheng mellom energibruk og klimagassutslipp. Denne undersøkelsen viser at dette er en virkelighetsforståelse store deler av befolkningen deler.

Hvis vi skal gjøre noe med klimautslippene, må vi gjøre noe med energisektoren. For meg er det klart at vi må gjøre noe med måten vi produserer og bruker energi – både i Norge og i resten av verden:

• Energien vi bruker må bli mindre CO2-intensiv.
• Vi må bruke energien smartere, og gjerne mindre.
• Vi må bruke mer fornybar energi.

Overordnet vil jeg hevde at Norge er på rett vei. Det skjer veldig mye bra. Vi står nå overfor et paradigmeskifte innenfor satsning og utbygging av fornybar energi. Vi har lyktes med å senke CO2-intensiteten i vår egen økonomi. Det er ikke slik i Norge at økonomisk vekst er lik klimagassutslipp.  Den utviklingen må selvsagt forsterkes.

I tillegg mener jeg vi har gjort viktige skritt fremover på teknologiutvikling, og implementering av ulike måter å bygge smartere og bedre på. Det må selvsagt fortsette. Etter min mening skjer det veldig mye positivt, og det er gode grunner til å se relativt lyst på fremtiden.

Det er også slik at offensiv klimapolitikk er nødt til å bli god næringspolitikk. Jeg tror det er en forutsetning for at vi skal greie å nå felles mål om globale utslippsreduksjoner.

Vi skal fortsette å produsere olje og gass til en verden som trenger mer energi. Men vi skal bestrebe oss på å gjøre produksjonen så ren som mulig. Vi må utvikle og bruke nye og mer effektive teknologier for petroleumsutvinning og energibruk. Og vi må fortsette satsningen vår på CO2-fangst og -lagring.

Det er mange som har hatt det moro med mine påstander om at utvikling og energibruk henger nøye sammen, og at velfungerende globale energimarkeder, tilgang på energi for hele verdens befolkning, er uhyre viktig. Jeg mener likevel at det står som faktum.

Vår egen historie er et godt eksempel på dette. De siste 150 årene i Norge har det vært en nær sammenheng mellom vår tilgang på energi og måten vi har greid å utvikle eget samfunn på. Det er akkurat de samme utfordringene som mange millioner mennesker står oppe i i dag, og som er nødt til å løses. En bærekraftig sosial utvikling er en forutsetning for også å gå videre med klimasaken.

Med dette som bakteppe er det svært interessant å lese resultatene fra TNS Gallups klimabarometer. Den bekrefter langt på vei det jeg selv føler – at jeg har folks støtte når vi nå satser stort på utbygging av fornybar energi, energieffektivisering og energiomlegging – samtidig som vi videreutvikler olje- og gassnæringen.

Den viser nemlig at 8 av 10 er utålmodige med satsningen på fornybar energi. Utålmodigheten går på tvers av politisk tilhørighet.

Undersøkelsen viser at folk er svært positive til vindkraft og vannkraft. Vindkraft styrker sin posisjon – både på lands og til vanns. Flere mener også at klimamålene krever ny vannkraftutbygging.

Som trønder, er det spesielt interessant å observere at 99 % av de spurte i Trøndelag har et positivt eller svært positivt inntrykk av vannkraft!

Barometeret tydeliggjør den nære sammenhengen mellom klimautfordringene og energibruk. Dersom vi oppnår resultater innen utbyggingen av fornybar energi, oppnår vi samtidig en klimaeffekt.

For meg som olje- og energiminister viser dette en konkretisering av klimautfordringene vi alle må ta inn over oss. Når vi nå står foran en storstilt utbygging av vind- og vann i Norge gjennom ordningen med elsertifikater, leser jeg ut av barometeret en økende forståelse hos folk for dette i lys av klimautfordringen.

Som de fleste her er klar over, har Norge påtatt seg ambisiøse mål for utbyggingen av fornybar energi, både gjennom avtalen om elsertifikater med Sverige, og med Norges andel fornybar energi på 67,5 prosent etter fornybardirektivet. Det gjør oss til det mest ambisiøse landet i Europa. Når vi lykkes, og det kommer vi til å gjøre, så kommer vi til å ha en fornybarandel som er 340 prosent høyere enn snittet i Europa. Norge går foran og viser vei.

Så er det også klart at en så sterk satsnings på fornybar energiproduksjon i årene som kommer, vil synes rundt om i landet. Det vil bety flere vindmøller, flere småkraftverk og flere kraftledninger for å transportere den fornybare strømmen dit den trengs. Uten at vi gjør disse investeringene vil vi heller ikke nå målene våre.

Det interessant å se at folk også er oppmerksom på dette. Undersøkelsen viser at hensynet til klima nå står sterkere enn hensynet til lokal natur.

Jeg er derfor ikke i tvil om at vi vil se mye debatt knyttet til dette i tiden fremover. Nå er rammeverket på plass, og diskusjonene vil i større grad være knyttet til klassiske avveiningsdebatter.

Klimabarometeret tar også for seg olje og gassektoren, og viser at folk i stor grad er positivt innstilt til denne. 7 av 10 vil bygge ut nye oljefelt i Nordsjøen, selv om det medfører noe høyere utslipp og kanskje naturinngrep.

Petroleumsvirksomheten er en av de viktigste næringene i Norge og den sysselsetter om lag 50.000, og over 200.000 arbeidsplasser kan direkte eller indirekte knyttes til etterspørselen fra næringen. At folk er positivt innstilt til næringen også i denne konteksten synes jeg er gledelig.

Jeg mener det er svært positivt at det gjøres nye store olje- og gass funn på norsk sokkel, slik vi har sett det siste året. Samtidig vil jeg understreke at slike funn ikke påvirker vår satsing på fornybar energi eller teknologiutvikling. Det er ikke snakk om enten – eller ,det er både – og.

Alle analyser viser at verden i svært lang tid vil være avhengige av fossile energikilder. Det gjelder også innenfor togradersscenarioet.

Innenfor togradersscenarioet vil forbruket av fossil energi være omtrent like høyt som i dag. Derfor bør vi produsere fossil energi så effektivt og rent som mulig. Vi bør også bruke mer gass og mindre kull. Det betyr at debatten ikke bør dreie seg om ja eller nei til norsk olje og gassnæring, men hvordan vi kan gjøre denne næringen enda bedre, enda mer effektiv og enda mer miljøvennlig.

Til slutt vil jeg også kommentere en annen slående konklusjon i undersøkelsen, nemlig at interessen for klima synes å ha nådd et bunnivå i befolkningen. Spesielt synlig er dette blant de unge. I 2009 ble klima oppgitt som den nest viktigste saken blant unge mellom 15-29 år, høsten 2011 har klimasaken falt til 11.plass.

Noe kan dreie seg om manglende oppmerksomhet i norske medier, og at de som er yngst som legger mest vekt på det som er aktuelt i det offentlige ordskiftet. Men det er også verdt å legge merke til at hvis man ser på befolkningen som sådan er interessen rimelig stabil. Som i 2010 mener vi fremdeles som folk at dette er den 6. viktigste saken i Norge.

Jeg synes det er tankevekkende at interessen går ned blant ungdom.

Vi trenger en pågående, engasjert og faktabasert rundt klimautfordringene, og at vi politikere har et spesielt ansvar i så henseende.

Jeg synes for egen del at klimadebatten har en tendens til å bli abstrakt. Vi har en tendens til å diskutere tall, brøker og formler. Det er ikke selvsagt at dette er noe som går rett inn i hjerteroten til norsk ungdom og at man må tenke på hvordan dette kan gjøres mindre teknisk og abstrakt.

Det er tydeligere for de fleste at dette er et globalt spørsmål som krever globale løsninger.

København ble ingen suksess, det ble heller ikke Durban. Jeg tror det er både forståelse og forventning til at hele verden er med og tar ansvar. Da Kyoto ble skrevet stod signaturlandene for 50 prosent av utslippene. De som nå videreførte Kyoto står for 15 prosent av utslippene. Da er det 85 prosent som ikke er med. Uten at disse er med blir det vanskelig å komme videre.

Så tror jeg at det også handler om å ansvarliggjøre individet. Hvis vi skal engasjere oss og ta ut det potensialet som er mulig, tror jeg det er viktig at vi føler at det vi selv gjør er viktig. At det ikke blir abstrakte systemer og diskusjoner, men at det er noe som angår oss i hverdagen.

Så tror jeg alle kan bli flinkere til å snakke teknologioptimisme og implementere ting på en god måte. Og at det ikke nødvendigvis slik at gode klimatiltak er jevnstilt med det som er vondt og vanskelig, og at det egentlig ikke nytter hvis det ikke gjør at vi fryser litt ekstra om kveldene når vi sitter i stua.

Vi står overfor en storstilt utbygging av fornybar energiproduksjon i årene som kommer. I den forbindelse er resultatene fra klimabarometeret oppløftende, når man ser den store støtten dette har i befolkningen. Da er det viktig at vi bygger videre på det positive inntrykket folk har fått av fornybarsatsningen.

Det finnes ingen enkle løsninger for å løse klimaproblemet, og vi er nødt til å ha flere tanker i hodet samtidig. Det mener jeg Klimabarometeret underbygger at vi har. Det gir grunn til optimisme.

Takk for oppmerksomheten!