Fakta og fiksjon om energi

Fakta og fiksjon om energi

Av olje- og energiminister Ola Borten Moe

I kjølvannet av Jens Ulltveit Moes innlegg 28. august har flere tatt det internasjonale energibyrået (IEA) til inntekt for at Norge må kutte drastisk i olje- og gassproduksjonen dersom det såkalte togradersmålet skal nås. De hevder også at olje, gass og kull er fortidas energi, mens vind, sol og vann tilhører framtida. Det er ikke et enten eller, men et både og. Med mindre man har et hundreårsperspektiv er det lite støtte i IEA eller fagmiljøene for å hevde at olje og gass er fortidas energi. Verden trenger fossil energi i mange tiår framover.

IEA sine siste anslag tilsier at energibruken globalt vil øke med mer enn en tredjedel fram til 2035. Da har de tatt hensyn til all iverksatt og planlagt energi- og klimapolitikk. Etterspørselen i de rike landene antas knapt å øke. 60 prosent av den globale etterpørselsveksten vil skje i Kina, India og Midtøsten. Fossil energi vil fortsatt spille en hovedrolle fordi det ikke finnes realistiske alternativer. Fornybare energikilder vokser raskt, men fra et svært lavt nivå. Vi kan gjerne ønske oss vekk fra denne virkeligheten, men særlig konstruktivt er det ikke.

Andre sentrale budskap fra IEA er den positive utslippseffekten ved å erstatte kull med gass og at fangst og –lagring av CO2 (CCS) er en nøkkelteknologi for å begrense CO₂-utslippene og helt avgjørende for å nå togradersmålet. Regjeringen satser tungt på å utvikle CCS, i tråd med det tverrpolitiske klimaforliket i Stortinget.

En av de viktigste grunnene til at vi i Norge har lykkes så godt med å forvalte våre energiressurser er at politikken er og har vært kunnskaps- og faktabasert. Da er det forstemmende å se hvordan debatten om klimautfordringen blir forurenset av urealistiske, eller i beste fall svært diskutable, forenklinger. Verdens energi- og klimautfordring fortjener å bli tatt mer på alvor enn dette.

Noen forskere hevder at nedskalering av vår oljeutvinning kan være et godt klimatiltak fordi det vil føre til økt oljepris og dermed redusert forbruk. Deres konklusjoner henger på noen svært kontroversielle forutsetninger. De få studiene som er gjort tilsier at den langsiktige effekten på oljeprisen av lavere norsk produksjon knapt vil være merkbar. Dette skyldes blant annet at OPEC-landene – som er opptatt av å holde en stabil oljepris som sikrer deres langsiktige oljeinntekter, spiller en avgjørende rolle i oljemarkedet. Så lenge endringer i norsk oljeproduksjon ikke øker den langsiktige oljeprisen vil et slikt tiltak snarere øke enn redusere de globale utslipp. Det skyldes at produksjonen på norsk sokkel har lave utslipp. Det kan være tilfeldig at de forutsetningene som forskerne bruker er de som bekrefter deres hypotese. Men det fratar dem ikke ansvaret for å tydelig opplyse for hvor lite robuste konklusjonene er.  

Jens Ulltveit Moe vil la petroleumsressurser i Barentshavet ligge fordi han mener det ikke er vil være lønnsomt å utvinne dem. At han ikke ønsker å investere penger i Barentshavet er hans valg. Heldigvis opplever vi rekordhøy interesse for området fra både nasjonale og globale aktører. Det lover godt for Norge, og betyr at de fleste andre har andre vurderinger enn Ulltveit Moe.

Min regjeringskollega Bård Vegar Solhjell skriver i DN onsdag at 81 prosent av alt kull, 42 prosent av all olje og 46 prosent av all gass må bli liggende dersom togradersmålet skal nås.    Dette er ett scenario blant mange mulige, og en nøkkelforutsetning i en rapport han har bestilt fra analyseselskapet Rystad Energy. Scenarioet brukes til å ”beregne” den potensielle virkningen på verdens petroleumsproduksjon av en slik utvikling, uten at realismen i regneøvelsen drøftes. En slik øvelse krever at en gjør en rekke forutsetninger når det gjelder utviklingen på mange kompliserte områder tiår fram i tid. Endres noen av disse nøkkelforutsetningene blir konklusjonene raskt snudd på hodet. For eksempel: Hvis verden slutter å bruke kull, kan vi utnytte nesten alle de globale olje- og gassreserver selv innenfor togradersmålet også uten en teknologi som CCS. I USA har utslippene gått ned på grunn av økt bruk av gass, mens de har gått opp i Tyskland på grunn av økt bruk av kull.

At forskere deltar aktivt i samfunnsdebatten er bra, men ikke hvis de underbygger bestemte svar basert på høyst diskutable forutsetninger. Vi trenger en energi- og klimadebatt basert på kunnskap og fakta – ikke fiksjon.