Innlegg på Norsk olje og gass' årskonferanse

Sjekkes mot fremføringen

• Kjære alle sammen. Det gleder meg å være her på denne viktige årlige møteplassen for Norges viktigste næring. En konferanse jeg regner med at vi vil kjenne igjen – selv om både navnet på arrangøren og tidspunktet er nytt for året. Noe annet ville overraske meg hvis dette ikke er endringer i Edmund Burkes ånd – en forandring for å bevare.
  
  
• Det jeg har tenkt å gjøre er å gå nærmere inn på tre områder: Jeg vil ta opp et av mine viktigste budskap – at fisk og olje er både/og – ikke enten/eller. Jeg vil dele mine refleksjoner rundt todelingsdiskusjonen og konkurranseevnen til leverandørnæringen. Men aller først vil jeg fortelle et gladbudskap. Budskapet om en regjering som leverer på alle områder i petroleumspolitikken.

 

(1)      Regjeringen leverer

• Regjeringen har gode resultatet å vise til på olje- og gassiden. De gode prisene på olje og gass, som vi hatt i mange år nå, har gitt oss et petroleumspolitisk mulighetsrom vi har utnyttet. Om jeg skal si det selv – det er utnyttet på en god måte.

 

• Vi har tatt de første skritt for å levere på de høye ambisjonene vi presenterte i petroleumsmeldingen. Selv om vi sammen er i gang med å levere, gjenstår mye. Den aktive, parallelle innsatsen vi beskrev i meldingen er like nødvendig i dag. Enkeltfunn som Sverdrup og Skrugard/Havis har ikke endret på dette. De er en god start – men vi må gjøre flere slike funn – og det ganske raskt – for å holde verdiskapingen oppe utover på 2020-tallet. Samtidig må vi lykkes med å øke uttaket fra eksisterende felt.

 

• Regjeringen leverer på mange områder. La meg få illustrere dette ved hjelp av noen eksempler.

 

• Noe av det viktigste departementet gjør er å opprettholde et effektivt og godt rammeverk. Et regime som gjør at de lønnsomme ressursene blir hentet opp. En sentral brikke i vårt system er at verdiene skal tas ut på feltene – ikke i infrastrukturen. Dette er viktig fordi ingen vil lete hvis verdiene en skaper ikke kommer en selv til gode. God ressursforvaltning krever at kostnaden ved å utnytte eksisterende infrastruktur ikke er uhensiktsmessig høy.

 

• Departementet har derfor nylig fastsatt en ny forskrift som legger til rette for lavere kostnader ved bruk av annen parts infrastruktur. Vi har derfor også nylig sendt ut på høring et forslag til forskriftsendring som vil redusere kostnadene ved bruk av gasstransportssystemet vårt - Gassled. Tariffene for nye transportavtaler foreslås satt ned. Begge disse forskriftsendringene vil legge til rette for bedre ressursforvaltning. Til at flere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter blir gjennomført. Dette er viktige,  forutsigbare tiltak for å sikre en god, langsiktig ressursforvaltning i god norsk tradisjon.

 

• Det å redusere fallet i produksjonen fra eksisterende felt er svært viktig for verdiskapingen på kort og mellomlang sikt. Gjennom boring av flere brønner, bruk av ”smartere” brønner, bedre reservoarkartlegging, ulike injeksjonsteknikker og lavtrykksproduksjon kan mye gjøres. Det er viktig at det blir tenkt helhetlig på økt utvinning tidlig nok på de ulike feltene. Det skjer mye positivt på dette området – men det er mer å gå på. Som del av dette arbeidet er departementet i gang med å etablere et eget senter for økt utvinning. Dette håper jeg skal bli et viktig bidrag til at vi sammen med industrien skal få framsynte løsninger på bordet og at de deretter blir tatt i bruk av selskapene.

 

• Vi har godkjent en rekke utbygginger de siste årene. De fleste er småfunn som knyttes til eksisterende felt. Gjort lønnsomme som følge av standardisering, raskere prosjektgjennomføring og gode produktpriser. Dette er veldig positivt og noe vi ønsker å se enda mer av. Dette er tidskritiske prosjekter, som må hentes ut mens infrastrukturen er på plass. Det er ikke olje og gass som vi kan velge å hente opp på et senere tidspunkt.

 

• De siste par årene har vi også sett flere nye, selvstendige utbygginger. Dette skjer kun få år etter mange mente at Goliat ville være den siste, selvstendige utbyggingen på norsk sokkel. Det illustrerer hvor raskt utsiktene kan endre seg.

 

• Går alt etter planen vil jeg – etter stortingsbehandling – godkjenne utbyggingsplanene for Dagny og Aasen. Med dette vil de to siste, større gamle funnene – som det er jobbet med i tiår for å få lønnsomhet i – bli utbygd. Denne ”prosjektbanken” er da tom.

 

• Samme tidsplan er for den spesielt spennende utbyggingen av Hansteen/Polarled. Gjennom den utbyggingen vil vi få infrastruktur til en ny del nord i Norskehavet. Dette er svært godt nytt for landet. Det er godt nytt for landsdelen. Jeg har stor tro på at utbyggingen vil bidra til å utløse mer aktivitet og verdiskaping i Norskehavet. Det er bra.

 

• Utbyggingen styrker også ringvirkningene i Nord-Norge. Statoils etablering av et eget driftsområde i Nord-Norge er svært gledelig – men også en naturlig utvikling når en vet at aktivitet til havs også medfører aktivitet på land. Konseptvalget for Skrugard/Havis med en fremtidsrettet ilandføringsløsning er et annet positivt skritt i nord. Dette er en investeringsbeslutning på flere milliarder kroner, som medfører flere hundre arbeidsplasser i prosjektfasen og 30-40 varige arbeidsplasser. Det understreker hvilke muligheter som åpner seg knyttet til fornuftig ressursforvaltning i nord.

 

• I går var vi også vitne til en aldri så liten verdensnyhet. Da la Oljedirektoratet for første gang fram ressursstall for Barentshavet sørøst og våre havområder ved Jan Mayen.

 

• Tallene er oppløftende. Vi øker de uoppdagede anslagene i Barentshavet med 30 prosent. For hele norsk sokkel er estimatet økt med 15 prosent. Men usikkerheten er betydelig og oppsiden er stor.

 

• Dette er en gledelig nyhet for Norge. Disse økte ressursene representerer enorme verdier for det norske samfunnet. Spesielt gledelig er det for Nord-Norge som nå for alvor får posisjonert seg som Norges neste petroleumsprovins.

 

• Men ringvirkninger og arbeidsplasser kommer ikke av seg selv. Det er avhengig av at lokalt næringsliv viser omstillingsevne, og kan levere varer og tjenester som petroleumsindustrien etterspør.

 

• Og det er avhengig av at ungdom velger en utdanning som gjør dem aktuelle for energibransjen. Her har vi mye å gå på. Vi må få langt flere til å velge realfag, og få øynene opp for mulighetene innen energibransjen.

 

• Aktiviteten på sokkelen er høy, ikke minst når det gjelder letevirksomhet. I 2005 var antallet letebrønner 12. Et nivå som ikke vil kunne levere tilstrekkelig med funn. De siste årene har vi hatt mellom 40 og 65 letebrønner i året. Dette mener jeg er en tilfredsstillende leteaktivitet. Viktigheten av dette for å oppnå en god, langsiktig ressursforvaltning, kan ikke overvurderes. Letingen gir også gode resultater. Mange funn er gjort.

 

• Bak utviklingen ligger en aktiv konsesjonspolitikk. Dette har vi ført. Opplegget med årlige TFO-runder i de modne områdene og nummererte runder hvert andre år i de mindre modne områdene, er svært vellykket. TFO-ordningen har vært en stor suksess. Vi arbeider nå for fullt med 22. konsesjonsrunde. Jeg planlegger å tildele nye utvinningstillatelser under denne runden før sommeren.

 

• Tilgang på prospektivt areal er en forutsetning for å opprettholde lønnsom aktivitet over tid. Det tar tid å utvikle et nytt område. Åpner en et nytt område i dag kan det først gi viktige produksjonsbidrag når vi nærmer oss 2030.

 

• Målet mitt er derfor å invitere Stortinget til å beslutte åpning av Barentshavet sørøst og havområdene ved Jan Mayen for petroleumsvirksomhet før sommerferien.

 

• Åpning av nytt areal har ikke skjedd på lenge – faktisk ikke siden statsministeren var energiminister tilbake i 1994. Jeg ser fram til at han også kan åpne nye områder som statsminister!

 

(2) Olje/fisk

 

• Norge er velsignet med rike naturressurser. Med fisk i havet. Olje og gass under havbunnen. Vi har sterke maritime tradisjoner og har en slagkraftig maritim næring. En stor leverandørindustri er bygd opp rundt olje- og gassaktivitetene.

 

• Ressursene i og under havet skaper store verdier og mange arbeidsplasser. Næringsveier med havet som utgangspunkt bidrar til levedyktige lokalsamfunn langs kysten. Vi har grepet naturgitte muligheter og vi har forvaltet dem godt. Slik har det vært. Slik er det. Og slik skal det også være framover.

 

• Etter mer enn 50 år med olje og gass. Etter år med leting og produksjon i alle norske havområder er petroleum vår klart viktigste eksportartikler. Samtidig er fangstnivå på et høyt nivå. Disse to viktige næringene kan altså leve godt side om side. Det er for meg et svært viktig overordnet budskap, som ikke må drukne i ”daglig støy”.

 

• Men det er interessemotsetninger, vil noen hevde. Med rette. Derfor har vi etablert et system som legger til rette for faktabaserte løsninger som er akseptable for både fiskeri- og petroleumsnæringen. Dette er fullt ut mulig. Erfaringen fra sokkelen viser nettopp det.

 

• Gjennom en rekke tiltak overfor petroleumsvirksomheten har vi lagt til rette for god sameksistens. Dette innbefatter et bredt spekter av tiltak. Eksempler er nedgraving av rørledninger, over-trålbarhet på undervannsutstyr, begrensninger på når aktivitet som leteboring og seismikk kan foregå, krav om fiskerikyndige om bord på seismikkskip, at seismikk aktivitet skal vike for pågående fiske, og streng regulering av hva som kan slippes ut til sjø.

 

• Det er også lett å glemme i en opphetet diskusjon at oljeaktivitet også har positive virkninger for fiskeriene. Bedre mobildekning og værvarsling. Bedre beredskap. Vi skal ikke langt tilbake i historien før vi finner et ”oljehelikopter” som berget fiskere i havsnød utenfor Finnmarkskysten.

 

• I det store og hele opplever jeg konfliktnivået mellom de to næringene som moderat eller lavt i dag. Men det betyr ikke at det ikke er enkeltsaker som diskuteres. Når de dukker opp forsøker vi å finne gode løsninger. La meg bruke behandlingen av én problemstilling – nemlig dorgefiske etter makrell i Nordsjøen – som eksempel på hvordan vi arbeider.

 

• Dorgefiske er spesielt fiske. Det er sesongbasert og utøves av omkring 150 mindre fartøyer med begrenset aksjonsradius. Skal disse fiskerne ta sine makrellkvoter må de ta fisken når den dukker opp på sensommeren. Hvis de ikke tar sine kvoter så overføres disse til andre fartøytyper.

 

• I fjor var det planlagt innsamling av seismikk på oljefelt i makrellområder i Nordsjøen. Etter en grundig vurdering kom myndighetene til at det ikke var grunn til å nekte innsamlingen. Samtidig ble både olje- og fiskerinæringen oppfordret til å finne praktiske løsninger som ivaretok begges hensyn. I dag vil jeg gi honnør til Fiskarlaget og de involverte oljeselskapene for at de fant konstruktive løsninger. Fiskerne fikk makrell og feltene fikk samlet inn seismikk.

 

• I november la jeg fram resultatene fra kunnskapsinnhentingen om petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet. I denne er olje og fisk et viktig tema. Det er derfor synd at store deler av det offentlige ordskiftet om temaet ikke er basert på den kunnskap og de fakta vi faktisk har.

 

• Havområdet er svært rikt. Det er mer enn 200 arter av fisk, tusenvis av arter av bunndyr og andre viktige naturverdier. Den store biologiske produksjonen gir grunnlag for svært viktige fiskerier. Noen er blant de største i verden – som fisket etter skrei. Så langt deler jeg faktabeskrivelsen. Men så hevdes det fra flere hold at petroleumsvirksomhet kan føre til et akuttutslipp som vil ødelegge disse verdiene. ”Russisk rullet” og ”hasardspill” er ord som er brukt i debatten. Fargerike ord. Men de gir et fortegnet bilde av virkeligheten.

 

• Jeg har gjentatte ganger sett henvisninger til ulykken med Macondo i 2010 og hvilke følger en slik hendelse kan gi utenfor Lofoten. Våre beste fagmiljøer i Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet har gjort det klart at en hendelse med så høye utblåsningsrate rett og slett ikke kan inntreffe i dette området. Dette skyldes de naturgitte, geologiske forholdene. Trykket i eventuelle reservoarer utenfor Lofoten vil blant annet være mye lavere. Dette er godt dokumentert og lett tilgjengelig for den som ønsker innsikt. Men feilaktige påstander blir stadig gjentatt. De blir ikke riktigere av den grunn.

 

• I kunnskapsinnhentingen er det sett nøye på effekter av et mulig akuttutslipp av olje. Virkninger på fisk er særlig studert. I studiene vurderes konsekvenser uten å ta hensyn til tiltak som vil begrense skadeeffekten. Selv om vi vet at tiltak som boretidsbegrensninger vil komme i dette området. Resultatene er derfor konservative. Sentrale resultater er at:

 

• Voksen fisk berøres ikke da den vil svømme unna.
• Torskeegg og -larver kan gå tapt, men det er kun kombinasjoner med en langvarig utblåsning og en høy utblåsningsrate som gir kvantifiserbare tap.
• En oljeutblåsning har svært lav sannsynlighet og varer som oftest kun få dager. En gassutblåsning vil i liten grad påvirke naturmiljøet.
• Sist – og kanskje opplagt. Voksen fisk/torskeegg/ torskelarver kan kun påvirkes ved et oljeutslipp hvis det skjer den tiden på året de er i havområdet.

 

 

• Det er altså kun worst-case-betingelser som gir målbare negative resultater for torsk. Sannsynligheten for at det skal inntreffe er svært, svært lav. Det er usannsynlig at neste års gyting vil påvirkes i vesentlig grad.

 

• Dette har blitt utfordret fra enkelte hold. Hva så om en tar worst case-betingelser og samtidig tenker seg verst tenkelig konsekvens for neste års gyting av torsk? Dette er altså et ekstremt usannsynlig utfall. Selv i et slikt tilfelle vil fiskebestanden være tilbake gjennom noe redusert fiske i en kortere periode.

 

• Basert på fakta har ikke torsken grunn til å bekymre seg for petroleumsvirksomhet. Olje og torsk er ingen motsetning. Og når torsken kan leve med olje, da må det være mulig å finne løsninger også for de som lever av fiske. Det har vi fått til andre steder, men jeg vet godt at motstanden er stor.

 

• Jeg velger å tro at det er mulig å spille hverandre gode, og få til gode rutiner for sameksistens også i denne regionen. Jeg vil utfordre oljeselskapene til aktivt å ta initiativ for å få til god sameksistens med fiskerinæringen, samtidig som fiskerinæringen også må bidra konstruktivt. Norge er ikke i en posisjon der vi noen gang må velge bort fisken. De fornybare matressursene må alltid ligge i bunn. Så er det opp til næringen og oss som myndigheter å ha gode systemer som gjør sameksistens mulig.

 

• Så skal vi ikke bagatellisere konsekvensene av et eventuelt akuttutslipp. Ved et akuttutslipp vil konsekvensene være store her, som på andre deler av norsk sokkel. Dette er imidlertid en risiko vi har jobbet aktivt med å redusere i 50 år.

 

 

(3) Todeling/konkurranseevnen

 

 

• Diskusjonen om petroleumsaktivitetens effekt på norsk økonomi er viktig. Derfor er det gledelig at den engasjerer mange ulike miljøer til å delta i det offentlige ordskiftet. Dette er bra for demokratiet.

 

• Som sentralbanksjefen mener jeg at det ikke er en farbar vei å begrense aktiviteten på sokkelen for å styre norsk økonomi. Vi trenger et høyt aktivitetsnivå over tid for å hente ut de store verdiene som ligger i olje- og gassressursene. Til glede for hele det norske folk. Samtidig må vi kontrollere risikoen som en større eksponering mot prisene på olje og gass gir. Dette gjør vi best ved å holde orden på utviklingen i norsk økonomi, slik som regjeringen gjør blant annet gjennom å følge handlingsregelen.

 

• I følge Norsk Industris siste konjunkturrapport forventer både bedrifter innenfor og utenfor oljerelatert virksomhet vekst i 2013. Den ventede veksten er dog vesentlig sterkere for de oljerelaterte bedriftene. Samtidig leverer mange til både oljevirksomheten og annen industri.  Mange bedrifter har unngått produksjonsfall ved å vri seg mot olje- og gassindustrien. For denne type bedrifter kan en si at aktiviteten på sokkelen gjør at mangfoldet innen norsk industri opprettholdes.

 

• Figuren bak meg underbygger dette poenget. Petroleumsvirksomheten går ikke på bekostning av annen industri. Annen norsk industri har klart seg siden finanskrisen på nivå med resten av OECD. Det som er særnorskt er at vi har en petroleumsindustri hvor det går godt.

 

• Bedrifter som leverer til markeder som har sviktet er mer sårbare. De opplever den samme utfordrende situasjon som tilsvarende bedrifter i andre europeiske land.

 

• Treforedling er eksempel på en industrigren som sliter. Det er bygd ned kapasitet i Norge de siste årene. Det er synd. Det er også bygd ned kapasitet i de øvrige nordiske landene. Vi må ta med i likningen at mange opplever krevende markeder internasjonalt. Det er ikke et ansvar som man kan legge på norsk olje- og gassindustri.

 

• Svaret på dette er tilpasning til markedsutviklingen og kostnadskontroll. Det krever kontinuerlig omstilling – i retning av sterkere spesialisering, mer automatisering og økt FoU-satsing. For å kunne opprettholde lønnsom aktivitet må bedriftene lykkes på disse områdene. 

 

• Det er liten tvil om at aktiviteten er høy og at det går godt på norsk sokkel i dag. Norske bedrifter har store leveranser til norsk sokkel. Eksempelvis kjøpte Statoil ”norsk” for over 110 milliarder i fjor. Dette tilsvarer en norskandel på 77 prosent. Dette viser at norsk leverandørindustri er konkurransedyktig. Det blir mye å gjøre for både oljeselskaper og leverandører i årene framover. Aktivitetsnivået på sokkelen må være høyt framover hvis vi skal makte å utnytte det fulle verdipotensialet i våre olje- og gassressurser.

 

• Hovedbildet er at det går godt for leverandørindustrien i Norge. Men enkelte, viktige segmenter sliter. Det er det også viktig å reflektere over.

 

• Samtidig blir det unyansert når det framstilles som at kontrakter på 35 milliarder kroner nå har gått til utlandet. Dette tallet er en bruttoverdi. Jeg forventer å se en betydelig norskandel innenfor disse kontraktene. Det kommer ikke av seg selv, men så gjør vi da også en innsats sammen med industrien for å sikre at konkurransedyktige, norske løsninger blir valgt. Departementet har derfor allerede tatt initiativ overfor Statoil og INTSOK for å arbeide for dette. Jeg forventer at partene gir dette arbeidet høy prioritet.

 

• Jeg er opptatt av at vi opprettholder den kunnskap og kompetanse nasjonalt som vi trenger for å løse de store oppgaver vi står overfor på norsk sokkel. Dette er i alle aktørers interesse. I et ”vugge-til-grav” perspektiv så utgjør nybyggingen anslagsvis en tredel av det totale arbeidsomfang/de totale kostnadene knyttet til et felt. Den største kostnadskomponenten er knyttet til boring og drift/vedlikehold/modifikasjon. Her er det store behov framover. Det er viktig at leverandørene har tilstrekkelig kapasitet til å dekke dette behovet. Dette betyr ikke at jeg mener tiden for å bygge topsides og jacket’er i Norge er over. Her er det opp til de aktuelle bedriftene å slipe knivene fram og finne modeller som gjør de konkurransedyktige fram mot neste runde av utbygginger på norsk sokkel – som Sverdrup og Skrugard/Havis.

 

• Med dette for øyet har jeg i løpet av de siste uker hatt møter med både enkeltbedrifter og næringsorganisasjoner der vi har drøftet utfordringene som leverandørnæringen generelt og verftene spesielt står overfor. I disse møtene har enkeltbedrifter, som i dag har godt belegg, uttrykt stor bekymring for ordretilgangen framover. De har varslet at omstilling og nytenkning er nødvendig. Dette skyldes kombinasjonen av nylig tapte kontrakter og at det ikke ligger an til er flere nye, større selvstendige utbygginger på norsk sokkel i nær framtid.

 

• KonKraft har tidligere vist seg å være en velegnet arena for å skape en felles virkelighetsforståelse for bransjen. Det diskuteres nå i KonKraft hvordan de best kan bidra i arbeidet med å legge til rette for en fortsatt konkurransedyktig norsk leverandørindustri. Jeg har god tro på at deres arbeid vil bidra positivt til dette.

 

• Den internasjonale konkurransen er ikke noe vi kan eller bør skjerme oss mot. Velferd skapes på lang sikt ved å ha konkurransedyktige betingelser og konkurransedyktige bedrifter. Kontinuerlige forbedringer er nødvendig for å nå opp i internasjonal konkurranse. Sunn konkurranse og et mangfold av aktører er et gode.

 

• I Norge er det bedriftene selv som må finne løsninger på de utfordringene de møter. Det betyr også å finne en strategi som fungerer i den stadig mer globaliserte økonomien. Det vi som myndigheter kan gjøre er å legge til rette overordnede rammer for næringslivet samt føre en fornuftig økonomisk politikk.

 

• La meg da kort oppsummere til slutt. Ikke ved å tre ganger tre hurra – men gjennom tre ja:

 

• Ja til regjeringens petroleumspolitikk
• Ja til både fisk og petroleum
• Ja til en fortsatt konkurransedyktig norskbasert leverandørindustri.

 

• Takk for oppmerksomheten!