Tale på Energirikekonferansen

   Sjekkes mot fremføring

• For å konkludere først: Jeg ser veldig lyst på framtiden. Vi har et stort handlingsrom. Vi får ligningen til å gå opp mellom miljø, verdiskapning og energi. Det er heller ikke noe alternativ å ikke gjøre det – vi er nødt til å klare det. 

 

• La meg starte med å takke for invitasjonen! Dette er en viktig konferanse som setter sentrale spørsmål på dagsorden. Jeg ser fram til å bruke noen minutter på å dele mine perspektiver med dere.

 

• Churchill sa en gang at det som karakteriserer pessimistene er at de velger å bare se problemer i det som egentlig er muligheter. I den offentlige debatten ser vi ofte nettopp dette – nemlig en tendens til å gjøre blant annet energiressursene våre til et problem.

 

• Enkelte gjør det til et problem at vi har store reserver av olje og gass på norsk kontinentalsokkel. En av de problemene er for høy verdiskapning – en todeling av norsk økonomi hvor oljerelatert virksomhet går bra, og mange andre sliter. Dette er en forestilling jeg bestrider.

 

• De land som gjør det godt over tid, er de som er gode til nyskaping, til omstilling og som har høy arbeidsdeltakelse. Jeg kan ikke se at norsk olje- og gassnæring er en trussel mot dette – snarere tvert imot. Denne sektoren er en drivkraft når det gjelder nyskapning og gir dessuten muligheter, ikke bare utfordringer, til andre deler av næringslivet.

 

• Nå ser at Stein Lier Hansen er her. Jeg hadde gleden av å være sammen med han 6.februar i år da Norsk Industri la fram sitt konkurransebarometer. Den viste muligheter for vekst, og vekst innenfor alle deler av norsk industri – ikke bare den som er relatert til norsk olje- og gassnæring, men også den tradisjonelle norske industrien. Det viser i alle fall at det ikke er noe motsetningsforhold mellom vekst innenfor olje- og gass og vekst innenfor tradisjonell industri.

 

• Det finnes en forestilling om olje- og gassproduksjon som jeg gjerne vil reflektere litt over. Dette er en forestilling om at det skjer en verditapping hvor det nesten bare er å skru på en kran i veggen og så renner penger og arbeidsplassene ut. Slik er det selvsagt ikke.

 

• Det er mange land i verden som er rike på ressurser, og vår suksess ligger i at disse er forvaltet på godt vis og at vi bygger kompetanse med utgangspunkt i disse ressursene.

 

• Dette har ført til at vår nest viktigste eksportindustri, vår nest viktigste eksportinntekt etter olje- og gass – fremdeles er olje- og gass, men da i form av kompetanse, i form at propeller og båter og seismikk. Leverandørindustrien er en av Norges aller største industrielle suksesser. Det skal vi være stolte av, det skal vi være glade for og det er ingen grunn til at dette ikke kan fortsette dersom vi er dyktige.

 

• Andre igjen mener våre fornybare energiressurser også gir oss problemer. Senest i begynnelsen juli så jeg en nyhetssak om at NVE mottok for mange konsesjonssøknader og at dette også var et problem.

 

• I mitt hode er det ikke noe problem at mange søker om konsesjoner. Det betyr at mange vil ha og at mange har ambisjoner. Det betyr rett og slett av vi har lyktes med det vi ønsket å få til – nemlig å skape et miljø i næringen hvor man ser fremover, investerer og ser muligheter.

 

• Mitt svar på dette er selvsagt å øke saksbehandlingskapasiteten og det har vi lyktes med.
• Vi kan reflektere litt over det - i et Norge som skiller seg veldig fra et Europa som sliter med arbeidsledighet og verdiskapning. Det vi diskuterer er det stikk motsatte. Nå kom tallene fra Sverige i forrige uke. Svensk økonomi er nå inne i en resesjon. Krisen er ikke langt fra oss. Den er snarere i ferd med å bli vår nærmeste nabo.

 

• Vi diskuterer utfordringer knyttet til vekst. Resten av Europa diskuterer utfordringer knyttet til det stikk motsatte. Det er vanskelig å hevde at en for stor tilgang på energi er et problem - at for mye verdiskapning er et problem. Det diskusjonen bør handle om er heller hvordan vi utnytter ressursene til beste for landet i et langsiktig perspektiv.

  

• Det bør være bærekraftig både i forhold til samfunnet, til økonomien, til miljøet og til klimaet.

 

• I går kunne vi lese i Aftenposten at Rystad hadde lagt fram en rapport om norsk oljeaktivitet sett opp mot klima. Jeg vil bruke anledningen til å gi noen kommentarer knyttet til den rapporten.

 

• For det første mener jeg den rapporten ikke gir noe grunnlag for å gjøre ting annerledes innenfor norsk olje- og gasspolitikk. Mange av de momentene som er tatt opp er en del av grunnlaget for Stortingets behandling av oljemeldingen i fjor.

 

• Men det er noen ting som fortjener en nærmere kommentar. For det første er det viktig å ikke snakke om fossil energi som en stor ryggsekk der det ikke spiller noen rolle hva som er det ene eller det andre. Er det kull, er det gass, er det olje? Poenget er at de er forskjellige.

 

• Det er åpenbart at når det gjelder Europa så er gass en del av løsningen. Det er gass som kan forsyne Europa med de mengdene av energi som kontinentet trenger for å opprettholde produksjon, levestandard og konkurransedyktighet.

 

• De trenger å bruke gass for å erstatte kullet. Det alene ville ført til at de ville nådd 2020-målene sine. De ville også ha nådd dem uten bruk av offentlige subsidier. Det er et tankekors.

 

• For det andre - vi kan slå fast at en internasjonal klimaavtale vil være utelukkende positivt. Det er noe hele regjeringen har jobbet hardt med sammen med stortingsflertallet i mange år.

 

• Jeg vil også nevne at en internasjonal klimaavtale går litt på tvers av det inntrykket man kan få i Aftenposten i går. Det vil være bra for norsk olje- og gassindustri.

 

• Vår sokkel produserer i stor grad et produkt som har lav CO2-intensitet. Gassen er selvsagt det fremste eksemplet på dette. Det hører også med til historien at vår olje- og gassindustri har vært eksponert for verdens høyeste CO2-avgifter, miljøkrav og HMS-krav i de siste 20-30 årene.

 

• Det betyr at dersom resten av verden blir eksponert ovenfor krav som ligner på de norske, så vil det være en fordel for Norge og det som skjer på norsk sokkel. Det vil gjøre oss mer konkurransedyktige, ikke mindre.

 

• Hvis russisk, kinesisk eller indisk industri hadde blitt utsatt for de samme miljøkravene som i Norge, så ville det åpenbart være en stor fordel for vår kraftdrevne industri. Her er det ikke et motsetningsforhold.

 

• Så har vi det grunnleggende spørsmålet – hvordan vil en klimaavtale påvirke prisen på olje, gass og kull? Det er fullt mulig å argumentere for at den vil øke prisen på gass og senke prisen på kull. Det er ikke slik at en klimaavtale er et vannskille som fører til at vi er nødt til å begynne å diskutere hva vi ikke skal gjøre – snarere tvert i mot. Det er å trekke opp et motsetningforhold som ikke eksisterer.

 

• Det er også viktig å slå fast at vi aldri kommer til å bygge ut felt som ikke lønner seg. Det er fordi vi skal skape verdier, vi skal skape arbeidsplasser – og ikke det motsatte.

 

• Dette har alltid vært utgangspunktet for norsk olje- og gasspolitikk. Det kommer til å være utgangspunktet for olje- og gasspolitikk, og jeg har fortsatt stor tro på lønnsomhets- og verdiskapningspotensialet på norsk sokkel.

 

• Videre har jeg lyst til å si at vi er verdens mest fornybare samfunn.  Det er ingen som slår det norske samfunnet og norsk økonomi i å bruke fornybar energi, og det er heller ingen som slår oss på ambisjonene knytet til økt bruk av fornybar energi.

 

• Nesten 2/3 av den energien vi bruker i dag er fornybar. Til sammenligning er tallet for England på fem prosent og i Europa ligger det på tolv-tretten-fjorten prosent. Målet for Europa er tjue prosent i 2020.

 

• Vel, vi skal opp på 67,5 prosent. Det er det høyeste fornybarmålet i verden. Dessuten er det selvsagt slik at det er vanskelig å bli mer fornybar etter hvert som de siste prosentene skal tas. Men vi skal likevel gjøre det, og vi er i ferd med å gjøre det.

 

• Dette er slett ikke det inntrykket man får når man følger det norske offentlige ordskiftet knyttet til hvordan det står til i miljø- og klimanasjonen Norge.

 

• Det gjør meg litt oppgitt. Vi snakker oss selv ned på et feil grunnlag.

 

• I følge en del meningsmålinger som kom før sommeren så har vår kollektive samvittighet nå blitt så dårlig at vi faktisk skal ha inn Miljøpartiet De Grønne på Stortinget for å fortelle oss hvor ille ting egentlig er i fedrelandet. Det tror jeg ikke på!

 

• Jeg mener tvert i mot at den veien Norge har valgt, den veien som vi gjennomfører – at den er et eksempel til etterfølgelse for andre. Det er en bærekraftig vekst.

 

• Så kan noen si at dette er mine påstander og at de er helt uenige. Vel, la meg bare underbygge med noen fakta: Vi har verdens høyeste fornybarandel allerede og den skal bli enda høyere i tiden som kommer. Hvordan skal vi gjøre dette?

 

• Vi gjennomfører nå i Norge enorme investeringer på produksjonssiden. Nå ser jeg at vi har folk her både fra Statnett og fra energibransjen. Mens vi snakker skjer det enorme investeringer i infrastruktur og i produksjonskapasitet på fornybar energi i Norge.

 

• Vi bygger ut på vann, vi har mange konsesjoner på vind og alle som følger med i nyhetsbildet vet at vi også bygger høyspentsledninger. Dette kan jeg love mye mer av – ikke mye mindre.

 

• Dette er viktig. Man kan gjerne være tilhenger av fornybar energi på et aggregert nivå, men fornybar energi betyr rør, det betyr vindmøller, det betyr ledninger. Det er ikke et enten eller. Du får det ene med det andre.

 

• Hvis man summerer de investeringsplanene som ligger foran oss fram mot 2020 så ligger Statnett på mellom 50 og 70 milliarder med nett. Det skal dessuten bygges ut 26,4 Twh. Det betyr at det investeres et sted mellom to og tre hundre milliarder i produksjon og infrastruktur i fornybar elektrisitet i Norge og Sverige i løpet av de neste syv-åtte årene.

 

• Jeg er tilbøyelig til å kalle dette et løft. Jeg er tilbøyelig til å mene at dette er noe som kommer til å gjøre en forskjell. Det er en investering som trekker Norge og det norske samfunnet langt i retning av fornybar energi og bærekraft. Vi opplever optimisme i næringen og det er mange som søker.

 

• I følge en rapport Menon har utarbeidet for INTPOW er det i dag nesten 11.000 arbeidsplasser i Norge knyttet til vannkraft og vannkraftrelatert teknologi og en brutto verdiskaping på 32 milliarder.

 

• Jeg opplever også en framtidstro og en optimisme innen kraftkrevende industri. I går besøkte jeg Tyssedal – en fantastisk bedrift som i likhet med mange andre tradisjonelle industribedrifter i Norge leverer resultater i verdensklasse.

 

• Det er ikke bare fordi de konkurrerer med billig arbeidskraft og slappe utslippsstandarder, men rett og slett fordi de er best. De driver ovnene best, de har den lengste åpentiden, den høyeste effektiviteten og forsvarer dermed investeringer og drift i Norge.

 

• Dette er selvsagt framtiden for norsk industri, for norske arbeidsplasser og for norsk verdiskapning.

 

• Så har jeg lyst til å si noe om det norske energisystemet og de norske energimulighetene og perspektivene som en del av Europa. Senere i kveld så drar jeg videre til Tyskland for å møte Rösler som har ansvaret for energi og infrastruktur i Tyskland.

 

• Det er for å snakke om energisektorens betydning for vekst og utvikling i Europa, og helt konkret om mulighetene for utveksling mellom Norge og Tyskland og hvordan vi skal få til dette.

 

• La meg komme med en kommentar til det første. Jeg tror energipolitikken er helt avgjørende for å få vår verdensdel på rett kjøl. Uten at man lykkes med energipolitikken ser ikke jeg hvordan Europa skal komme på fote igjen med å få ned arbeidsledighet samt få opp produksjon og verdiskapning. Det mangler ikke på utfordringer.

 

• Når jeg ser på andre siden av dammen så setter vi dette i et riktig perspektiv. Gjennom skifergassrevolusjonen i USA gjør amerikanerne nå to ting: De reduserer sine CO2-utslipp gjennom å fase ut kullet og de får inn gassen. Det er ingen andre industrialiserte nasjoner som har redusert utslippene sine så raskt som amerikanerne de siste årene.

 

• I tillegg øker de sysselsettingen og har dessuten hevet konkurransekraften. Det er mange bedrifter nå i Tyskland som har bestemt seg for å etablere seg i USA. Det er bra for USA, og selvsagt ikke bra for Europa.

 

• Hva har den europeiske trenden vært de siste årene og da framover mot 2020? Det har vært detaljregulering, enkeltmål og en massiv nasjonal energisubsidiering. Det har vært strategivalgene man har tatt både i Brussel og i de enkelte hovedstedene i Europa.

 

• Hva har det ført til? Jeg vil hevde at det får utslag både i makro og mikro som ikke er bra og som er kontraproduktive. De svekker konkurransekraften, øker utgiftene og øker faktisk også utslippene.

 

• Et tragikomisk eksempel er at Brussel har hatt et intenst ønske om å forby norske varmtvannsbeholdere fordi de bruker elektrisitet, og elektrisitet er i Europa per definisjon forurensning.

 

• Sånn er det ikke her. Vi produserer elektrisiteten vår fra vann og vind og dessuten er det slik at vi ikke har fjernvarme. Et Norge uten varmtvannsbeholdere hadde blitt et langt mindre hyggelig Norge enn det vi har i dag.

 

• Hvis man sitter i Brussel med de enorme utfordringene de har med verdiskapning, arbeidsledighet og et dysfunkjonelt energimarked – hvorfor bruker man da tid på å få kastet ut varmtvannsbeholdere i Norge? Det er ikke der jeg ville ha startet.

 

• La oss bruke Tyskland som eksempel. I Europas 28 medlemsland så finnes det også 28 forskjellige støttesystemer for fornybar energi. Det fører selvsagt til en dis - integrering av energimarkedene og langt høyere kostnader enn det man ellers ville ha hatt.

 

• Tyskland er et land som har fått masse skryt fra miljøbevegelsen for at de investerer så tungt i fornybar energi. Det er riktig at de investerer i fornybar energi, og Tyskland, som er et land med færre soltimer enn Alaska, har etablert verdens største marked for solcellepaneler.

 

• Hvis målet er at solcellebruken skal opp så har den tyske energipolitikken vært en enestående suksess. Men hvis målet er at utslippene skal ned – hvordan ser det da ut? Faktum er at tyske CO2-utslipp gikk opp i fjor.  

 

• Tyske CO2-utslipp gikk opp, og det gjorde det fordi de bruker mindre norsk gass. Videre bruker de det kullet som amerikanerne selv ikke lenger bruker.

 

• Svenske Vattenfall tjener nå pengene sine i Europa på å brenne brunkull i Europa. Samtidig går kostnadene for næringslivet opp fordi de må betale regningene for store fornybare subsidier og konkurransekraften går samtidig ned.

 

• Oppsummert tror jeg det at vi som politikere - og gjerne på europeisk nivå, må sette målene. Hvis jeg tør å foreslå mål for etter 2020 så vil det være reduserte CO2-utslipp og så bør det være økt konkurransekraft. Dessuten må markedet finne ut hvordan dette skal gjøres.

 

• Jeg er redd for at vi nå er i ferd med å gå alt for langt i retning av subsidiering, regulering og delmål på en måte som gjør at vi taper både mål og virkemiddel av syne.

 

• Hva har det med møtet med Rösler å gjøre? I fjor inngikk vi avtaler med både Tyskland og England om utvekslingskabler. Det er en av de største investeringene som Statnett skal gjøre de neste ti årene – i 2018 Tyskland og i 2020-21 England.

 

• Nå er situasjonen i begge de landene at de har subsidiert inn så mye fornybar energi ,som er umulig å kontrollere, og de kjørt prisene på gass så langt ned at de nå er nødt til å subsidiere gass også for at man skal klare å ha energireserver også når sola ikke skinner og når vinden ikke blåser.

 

• For det første - kanskje er de nødt til å tenke gjennom subsidiepolitikken sin når man er nødt til å subsidiere alt for å få maskinene til å gå videre. Kanskje er det like greit å ikke subsidiere noen ting. Det andre er at rasjonale for å bygge kablene til utlandet og utvekslingskapasiteten mellom Norge, Tyskland og England - det er jo nettopp disse markedene – å sende kraft året gjennom, frem og tilbake, ved bruk av disse kablene for at energisystemene skal utfylle hverandre.

 

• Hvis disse landene subsidierer inn effektkapasitet selv i sitt eget land, så betyr det at bruken av kablene går ned. Det betyr selvsagt også at inntektene fra kablene går ned. Hvor er vi da? Da ender vi med at det blir industrien og forbrukerne i Norge som må betale disse kablene i form av økte nett-tariffer. Det er ikke noen god ide.

 

• Det er et godt eksempel på at man driver det for langt og ikke lar markedet fungere. Da klarer vi ikke å ta ut den dynamikken som ligger i at land samarbeider, også mister vi også muligheten til å bygge de tingene vi alle sammen er enige om og som vi alle ønsker.

 

• Mitt budskap til Rösler blir klokkeklart: Lønner det seg ikke å bygge disse kablene, bygger vi dem ikke. Det må være god butikk for å gjøre det. Det er ikke slik at vi skal betale for å bygge kabler for å bli kvitt produksjonskapasitet.

 

• Da skal jeg avslutte med ei utfordring.

 

• Jeg vil si at norsk industri, både gjennom CO2-kompensasjonsordningen, gjennom rammevilkår for kraftkrevende kontrakter og gjennom den store energipolitikken – har langt på vei fått det dem har bedt om. Det har også norske kraftprodusenter.

 

• Jeg vil utfordre næringen til å ta i bruk de mange konsesjonene som er gitt. Det er lite fornuftig å bruke mye tid i NVE og i departementet på konsesjoner som ikke blir tatt i bruk.

 

• I tillegg vil jeg også utfordre industrien til å fatte nye investeringer knyttet til produksjon og utvikling i Norge. Det ville vært fantastisk hvis vi nå kan vise verden ,og vise oss selv i Norge, at vi også framover har rammevilkår for å drive med tradisjonell kraftkrevende industri, ikke fordi vi subsidierer, men rett og slett fordi vi er best.

 

• Takk for oppmerksomheten!