Innlegg for Norges Taxiforbund avdeling Nordland, Troms og Finnmark

Statssekretær Erik Lahnstein (Sp)
Innlegg for Norges Taxiforbund avdeling Nordland, Troms og Finnmark
Kielferja, 10. oktober 2008

Takk for invitasjonen til å komme hit i dag, for å snakke med dere om helsetransport.

I et land med krevende geografi og lange avstander, er det kostnadskrevende og ikke minst utfordrende å finne gode løsninger som kan sikre folk trygge og akseptable transporttilbud. Mange steder i distriktene gir alderssammensetningen høy gjennomsnittsalder, det blir stadig flere som bor alene, og tilgangen til eget kjøretøy blir mindre jo eldre man blir. Det har blitt vanskelig å opprettholde et rutegående busstilbud i grisgrendte strøk både av økonomiske og trafikale årsaker. Dette henger selvsagt sammen med en sterk vekst i tallet på privatbiler – samt at avstandene fra de mest avsidesliggende distriktene til samlingssteder med privat og offentlig tjenesteyting blir lengre og dyrere i takt med den generelle tendensen til sentralisering i samfunnet vårt. Alt dette gjør at drosjen spiller en viktig rolle for folk og næringsliv.

Noen steder spiller drosjene en helt avgjørende rolle. For å få et likeverdig samfunn, er det ta viktig at vi tar hensyn til forskjellene. Avstand og transporttilbud er sentrale faktorer når det gjelder deltagelse i samfunnet. Spesielt vil dette gjelde eldre eller andre som av ulike årsaker ikke selv kjører bil eller kan reise med kollektive transportmidler, for eksempel personer med funksjonshemming. Ca 20 % kan ikke reise med buss fordi bussen eller holdeplassen ikke er universelt utformet. Ca 20 % har ikke tilgang på noe kollektivt tilbud. Å ikke ha et tilfredsstillende transporttilbud gjør mulighetene til å delta i samfunnet små. Derfor må vi sørge for at også disse har et tilbud. For disse menneskene spiller drosjene en svært viktig, ja, helt avgjørende rolle. For mange av de eldste vil et fullverdig transporttilbud være det som avgjør om de vil kunne bo hjemme eller ei.

Drosjetjenestene i distriktene har i flere år vært et diskusjonstema – og jeg vet at dere, som naturlig er, har hatt og har sterke meninger om den omleggingen som er foretatt. 

Det offentlige – i hovedsak fylkeskommunene, lokale aktører og helseforetakene, bruker hvert år store summer til kjøp av transporttjenester til skoleskyss, TT-transport og pasienttransport m.m. Siden 2004 har helseforetakene hatt ansvaret for pasienttransporten, noe de overtok fra fylkeskommunene. Denne transporten utgjør en stod del av driftsgrunnlaget for drosjene i distriktene, og hvor mye av syketransporten drosjene får er derfor viktig for hvilke drosjetilbud det er mulig å opprettholde i disse områdene. Langt på vei kan man si at pasienttransporten har medvirket til at det har latt seg gjøre å opprettholde et drosjetilbud i distriktene.

Bakgrunnen for at helseforetakene fikk ansvar for pasienttransporten var todelt. For det første var det nødvendig å få kontroll med den svært sterke kostnadsveksten, og man ønsket å se kostnadene til pasientbehandling i sammenheng med kostnadene til pasienttransport. Det var med andre ord tunge helsepolitiske årsaker til omleggingen.

En konsekvens av omleggingen er at det i større grad enn tidligere tatt i bruk anbud ved kjøp av persontransporttjenester. Drosjene har tidligere hatt monopol på syketransport. Ettersom inntekter fra syketransport i enkelte distrikter kan utgjøre 80-90% av totalomsetningen for en drosje, kan et eventuelt tap medføre at drosjer slike steder forsvinner og at tilbudet til private blir dårligere.

Status
Jeg vet at drosjenæringen har reagert mot tap av anbud ved å nekte å inngå kontrakter med helseforetakene om syketransport der de ikke har hånd om alt. Resultatet blir da at pasientene må betale maksimaltakst kontant til drosjeeier og senere få dette refundert. Det slår meg ikke som en veldig hensiktsmessig og konstruktiv tilnærming.

Så vidt jeg skjønner hevder drosjenæringen at pasienttransporttilbudet ikke er forsvarlig i de tilfeller man bruker anbud, blant annet på grunn av samordning av pasienttransporter – noe som betyr flere i samme bil, lengre reiser etc. Jeg mener imidlertid at man må kunne forutsette at helseforetakene selv kan vurdere kvaliteten på tilbudet. Skal man som tidligere sende pasienter samme vei i hver sin drosje vil midler til selve behandlingen kunne bli redusert. Det er ikke god bruk av samfunnets penger.

Vi har dessuten erfart at dersom en drosjeeier taper anbudet om syketransport er veien kort til å si fra seg drosjeløyve. Dette har skjedd flere steder i landet, og det rammer ikke bare den som sier fra seg løyvet sitt, det rammer også innbyggerne i småkommuner og grisgrendte strøk. I de småsamfunnene som nå står uten egen drosje, er det ikke lenger noen som gir et tilbud om transport 24 timer i døgnet. Verst stilt blir selvsagt eldre og funksjonshemmede, eller andre som ikke har egen bil, og som blir avhengige av familie og venner for å komme noe sted.

Så langt jeg er kjent med, har drosjene etter konkurranseutsettingen fremdeles en helt vesentlig del av pasienttransporten, noe som blant annet skyldes at det i de fleste tilfeller er få alternativer til drosjenæringen for å få utført disse tjenestene. Det har faktisk vist seg vanskelig å oppnå virksom konkurranse om pasienttransporten.

Samtidig forstår jeg at i de tilfellene der det blir resultatet, betyr tap av pasienttransporttjenester for de fleste distriktsdrosjene tap av driftsgrunnlag – og dermed risiko for at drosjetilbudet kan bli svekket. Jeg forstår at dette kan skape frustrasjon og frykt både i næringen og blant brukerne, men jeg tror ikke bildet nødvendigvis er så entydig negativt for næringen som man kan få inntrykk av.

Samarbeid viktig
Det er flere grunner til at dette er et krevende tema. En grunn er at problemstillingene ligger i skjæringspunktet mellom regelverket for pasienttransport, lov om offentlige anskaffelser, yrkestransportloven, pristiltaksloven og konkurranseloven.

Å føre helsetransporten tilbake til fylkene er ikke et aktuelt alternativ, og det vil bli brukt konkurranse på offentlig transport, også drosje. Hvordan skal vi så gjøre dette mindre konfliktfylt og sørge for et enda bedre tilbud til brukerne? Jeg mener at et godt samarbeid mellom helseforetakene og fylkeskommunene vil være avgjørende for hvilke drosjetilbud det er mulig å holde oppe i distriktene Det er flere gode eksempel på samarbeid på disse områdene. Jeg har blant annet registrert at flere fylkeskommuner og helseforetak i den senere tid har begynt å samarbeide om kjøp av transporttjenester, for å bruke de samlede ressursene til slike kjøp best mulig. Vi må se ulike former for offentlig betalte transporter i sammenheng, for å sikre at transporttilbudet blir best mulig, og at de samlede ressursene benyttes på best mulig måte.

Veien videre
Jeg tror også det er viktig at dere som næring skaffer dere flere ben å så på. For å opprettholde et transporttilbud i distrikts-Norge, må drosjeløyve fremdeles være behovsprøvd.

I distriktsfylkene utgjør drosjenæringen en stor del av kollektivtransporten for funksjonshemmede og eldre, og en del steder – der de har ungdomstilbud – er det også viktig for de unge. Selv om man i noen tilfeller mister helseskyssen finnes det flere ben å så på, som skoleskyss, transport for eldre og annen spesialtransport. Noen steder kan kanskje prosjekt a la den så kalte Samfunnsbilen være en løsning. Man må rett og slett forholde seg til de nye tidene og tenke nytt. Taper man anbudskonkurransen, må man ha alternativ sysselsetting, som for eksempel Samfunnsbilen. Helseskyss er en ting, men lokalsamfunn har også andre behov enn bare syketransport.

Utviklingen gir også nye muligheter. Noen steder kan det kanskje bli aktuelt å erstatte en del dårlig belagte ruter med bestillingstransport. Andre steder, der det blir satt opp helsebusser, vil det være behov for tilførsel til og fra holdeplassene. En buss kan ikke gå over alt, og den kan ikke stoppe utenfor alle dører.

Oppfølging av utvalgets rapport / seminar i regi av SD
For et år siden nedsatte samferdselsministeren og helse- og omsorgsministeren et utvalg som skulle belyse ulike problemstillinger i skjæringspunktet mellom pasienttransport og transporttilbudet i distriktene. Utvalget skulle foreslå kompenserende tiltak og samarbeidsløsninger. Det ble gjennomført et halvdagsseminar med representanter fra de ulike helseforetakene, fylkeskommunene, Norges Taxiforbund og Konkurransetilsynet. Alle fikk komme med skriftlige innspill.

Gruppen anbefalte at SD og HOD oppfordrer helseforetak og fylkeskommuner om å samarbeide om transportopplegg og om kjøp av transporttjenester, og foreslo en rekke konkrete tiltak. Samferdselsdepartementet har i ettertid distribuert rapporten til samtlige fylkeskommuner. Et av spørsmålene utvalget reiste var om det kunne være aktuelt å oppheve behovsprøvingen. Til det vil jeg si at det ikke er aktuelt å ta spørsmålet om behovsprøving opp til vurdering med mindre det er mulig å komme frem til andre løsninger som på en tilfredsstillende måte kan bidra til å ivareta transporttilbudet i distriktene.

Som et ledd i oppfølgingen av denne rapporten og Veilederen om bedre kollektivtransport i distriktene vil Samferdselsdepartementet i høst invitere til et seminar om bedre samordning og samarbeid om pasienttransport og transporttilbud i distriktene. Seminaret vil bli holdt i november. Seminaret vil sette søkelys på de aspekter av rapporten som fokuserte på nettopp hvordan vil kan oppnå gode samarbeidsrelasjoner mellom helseforetak, fylkeskommuner og transportnæringen. I tillegg til at vi ønsker at folk skal få utveksle erfaringer, ønsker vi å legge til rette for et best mulig samarbeid mellom de ulike aktørene. Jeg ser frem til innspillene dere har å komme med, både her i dag, og på dette seminaret.

Takk for meg!