Frp prater - vi leverer

Fremskrittspartiet går på en lang rekke områder mye lengre enn de andre partiene. For de av oss som blant annet er brennende opptatt av å få gjort mer for å ruste opp samferdselsinfrastrukturen kan jo enkelte av partiets forslag i utgangspunktet virke forlokkende. Men spørsmålet man må stille seg er: Hva er viktigst? Evnen til å fremme flest mulig forslag, eller evnen til å søke makt og til å prioritere slik at resultatene faktisk kommer?

Det er interessant å se hvordan Fremskrittspartiet har opptrådt når det har hatt innflytelse. I forrige stortingsperiode var partiet i praksis støtteparti for regjeringen Bondevik II. I de tre budsjettene Frp enten var budsjettpartner eller ga subsidiær støtte til Bondevik II-regjeringens budsjetter (2002, 2003 og 2005), ble det plusset på 451 millioner kroner til samferdsel. Til sammenlikning har den rødgrønne regjeringen brukt om lag 10 milliarder kroner mer på veg og 5 milliarder kroner mer på bane enn den forrige regjeringen. Og dette har vi fått til innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

Under Høyre, KrF og Venstre var økonomien langt svakere, og tradisjonelt har det da vært langt enklere å få tilslutning til høyere samferdselsinvesteringer. Det virker derfor ikke troverdig at Frp skal ha presset veldig hardt på, men ha blitt stoppet av disse partiene.

Skjønt når vi vet at Høyre, KrF og Venstre i regjering for fire år siden la fram et forslag til nasjonal transportplan uten vekstambisjoner, kan man jo lure. Deres forslag var faktisk at staten skulle bruke litt mindre penger på veginvesteringer enn det man hadde gjort tidligere!

Denne regjeringen har gjennom handling vist en helt annen evne til å nå sine høye mål på transportområdet enn noen tidligere regjering. Derfor møtes vi også av store forventninger når vi har lagt fram en transportplan der vi tar til orde for å bruke ytterligere100 milliarder kroner mer de neste ti årene. Det er en økning på 45 prosent til å bygge veier, jernbane og havner over hele landet. Ser vi på Fremskrittspartiets manglende evne til å levere, er det spørsmål om det er grunnlag for å ha like høye forventninger når de nå vedtar sine mål.