Nasjonal transportplan: Penger er ikke alt

Å skaffe mer midler til norsk samferdsel er én ting. En like stor utfordring er det å bruke dem slik at vi får mest mulig veg og bane for pengene.
 
Vi er inne i sluttspurten i arbeidet med ny Nasjonal transportplan (NTP) – en tiårig plan for oppgraderingen av det norske transportsystemet. En ny plan legges fram for Stortinget denne våren og vil gjelde for perioden 2014-2023. Planen vil gi svar på hva, hvor og hvordan transportsystemet skal bygges og oppgraderes framover.

For mange er det viktigste suksesskriteriet i ny NTP størrelsen på den økonomiske rammen. Jo større, jo bedre. Jeg mener mer penger bare løser halve problemet. Bevilgningene er de senere år økt med 64 prosent. En videre opptrapping er avhengig av at vi lykkes med å fjerne det vi kan kalle propper i samferdselssystemet. 

Anleggsmarkedet

Anleggsmarkedet kan sies å være en slik propp. Med økte bevilgninger til samferdsel, stiger etterspørselen og man risikerer at prisene stiger. På det tidspunktet anleggsmarkedet ikke greier å vokse i takt med økningen i bevilgningene, vil vi ikke få mer veg og jernbane til tross for økte midler. Økte bevilgninger forsvinner i prisstigning. Det blir penger ut vinduet.

Anleggsmarkedet i 2005 var vesentlig mindre enn i dag. Det har – med noen unntak - utviklet seg i takt med bevilgningene. I dag sysselsetter ulike veg- og jernbaneanlegg rundt 20 000 mennesker. For å kunne gjennomføre nye løft, må markedet fortsette å utvikle seg. Skal vi utnytte hver eneste samferdselskrone optimalt, må vi ta grep som sikrer dette.

Forutsigbarhet er helt sentralt. Skal markedet tørre å satse, må det ha tillit til at transportplanen faktisk skal følges. Ser vi på oppfølgingen av de to NTP-ene den rødgrønne regjeringen har presentert så langt (planen rulleres hvert fjerde år) har markedet all grunn til det. Vi har lagt fram ambisiøse planer – og vi har fulgt dem opp. Det skal vi fortsette med.

Et annet viktig grep er smartere kontraktsstrategier. Størrelsene på kontraktene må tilpasses det norske markedet, som er preget av mange små og noen store aktører. Samtidig må vi hente inn flere utenlandske entreprenører. Vi ser nå en økende interesse fra utenlandske aktører for å etablere seg i det norske markedet. Dette må vi utnytte og legge enda bedre til rette for. Blant annet gjennom større kontrakter. Vi skal bygge mer sammenhengende!

Kompetansebehov

Et annet mulig hinder for økte bevilgninger og optimalt pengebruk, er mangel på planleggingskapasitet og kompetanse i samferdselsetatene, det vil si Jernbaneverket og Statens vegvesen. Når bevilgningene øker, må etatene sitte klar med planer dersom pengene skal kunne utnyttes godt. I dag stiller dette helt andre krav til planleggingskapasitet enn den gang bevilgningene var lave. Siden 2005 har tallet på planleggere i de to etatene økt betydelig. Men det er svært krevende å få ansatt nok kompetente folk.

Eksempelvis har det tatt Jernbaneverket mange år å rette opp mangelen på signalkompetanse. Dette har vært en propp i systemet for utbyggingen av jernbanen. Uavhengig av størrelsen på bevilgningene har noen prosjekter blitt utsatt fordi man har manglet kompetente folk til å utbedre signalsystemet. Da hjelper det lite å bevilge mye penger – de ville uansett ikke gitt de resultatene man ønsket.
Etatene jobber nå systematisk og langsiktig med kompetanseutvikling for å sikre seg kvalifisert arbeidskraft. Dette skjer blant annet gjennom et utstrakt samarbeid mellom etatene og utvalgte universiteter og høgskoler. Jernbaneverket har nylig utarbeidet en ny kompetansestrategi. I tillegg til samarbeid med andre, vil Jernbaneverket effektivisere egne utdanninger og satse videre på Norsk Jernbaneskole.

En annen løsning på manglende kompetanse er selvsagt å kjøpe konsulenttjenester. Det er imidlertid dyrt og gir mindre igjen for pengene.

Forutsigbar finansiering

Uforutsigbar finansiering er også et hinder for optimal bruk av samferdselskronene. Dersom anleggsmarkedet ikke har tillit til at prosjekter blir fulgt opp med bevilgninger til de er ferdige, vil entreprenørene kalkulere inn en risiko som gjør anleggene dyrere enn nødvendig. Slik vil vi ikke ha det. Når vi starter opp et stort veg- eller jernbaneanlegg, må entreprenørene være trygge på finansieringen. Framover skal det i større grad være framdriften i prosjektene som styrer bevilgningene, ikke bevilgningene som styrer framdriften i prosjektene.

Mer igjen for pengene

Det kan synes som en gjengs oppfatning at ethvert problem på samferdselsfeltet kan løses med mer penger. Slik er det ikke. Like viktig som å bevilge mer penger, er det å få mest mulig ut av hver krone som bevilges. Dette er problemstillinger som burde oppta flere enn samferdselsministeren.

Se også - Samferdselskartet