Norge og Antarktis

Norge i Antarktis
Norge gjør som ett av syv land krav på store landområder i Antarktis. Dronning Maud Land dekker en seksdel av det antarktiske kontinent og er sju ganger så stort som norsk fastland (ca 2,1 mill km2). Peter I Øy er relativt liten (156 km2). Bouvetøya (49 km2) er ubestridt norsk og ligger sør i Atlanterhavet. Øya omfattes ikke av Antarktis-traktaten og er fredet som natur-reservat. Biland er områder som er underlagt norsk suverenitet, men som ikke er del av riket i forhold til Grunnlovens § 1.

De norske krav ble framsatt i 1939 midt i en periode med internasjonale anneksjoner i Antarktis. Storbritannia hadde i 1908 som første land gjort krav på deler av kontinentet, og framsatte krav på New Zealands vegne i 1923, og på Australias vegne i 1933. Frankrike i 1924, Chile i 1940 og Argentina i 1942 fulgte det britiske eksempelet.

Norsk virksomhet historisk
Mennesker så antagelig for første gang Antarktis i 1820 med skipet til russeren Fabian von Bellinghausen. Første menneske i land på den antarktiske halvøy var den amerikanske selfangeren John Davies i 1821.

Kaptein Carl Anton Larsen ledet første norske ekspedisjon til Antarktis i 1892 og ble senere en sentral person i norsk oppdager- og hvalfangst¬virksomhet i Sørishavet. En ekspedisjon av H.J. Bull var den første som med sikkerhet steg i land på det antarktiske fastland 24.1.1895, mens Carsten Borchgrevinks ekspedisjon 1898-1900 var første ekspedisjon som overvintret på land i Antarktis. Borchgrevinks ekspedisjon var norsk ledet og sju av ti deltagere var norske, men var britisk finansiert og førte britisk flagg. Ekspedisjonens bygg – to ferdighus fra Strømmen Trevare – står fremdeles som et helt unikt kulturminne, og er det eneste første hus på et kontinent som fremdeles står.

Roald Amundsen deltok første gang i Antarktis på en belgisk ekspedisjon 1897-99 sammen med flere andre nordmenn. Ekspedisjonen til Sydpolen i 1911 er vel kjent.

De tidlige ekspedisjonene plasserte Norge i teten for utviklingen av fangstvirksomheten i Antarktis. I 1904 opprettet C.A. Larsen den første stasjonen for hvalfangst i Grytviken på Sør-Georgia. øya er under britisk suverenitet og utenfor Antarktistraktat-området. Næringen bygget hele samfunn rundt landstasjonene på Sør-Georgia og Deception Island. Utviklingen av fabrikkskip og flytende hvalkokerier skaffet Norge et sterkt konkurransefortrinn og en dominerende posisjon på fangstfeltene fram mot 1930-årene. I 1930-31 var 27 av 41 fangstekspedisjoner norske, og i tillegg var mannskapene på andre nasjoners ekspedisjoner i all hovedsak nordmenn. I årene fram mot andre verdenskrig tok andre land en stadig større del av fangstvolumet. Etter 1967 har det ikke vært norske hvalfangstekspedisjoner i Sørishavet.

De tre norske bilandene i Antarktis ble annektert av hensyn til hvalfangsten, Bouvetøya og Peter I Øy i henholdsvis 1927 og 1929 for mulige landstasjoner og Dronning Maud Land i 1939 for å komme Tyskland i forkjøpet og hindre mulig utestengning fra viktige fangstfelt. 

De første norske ekspedisjonene til Antarktis hadde både hvalfangst og forskning på programmet. Dette omfattet bl.a. undersøkelser av fangstmuligheter, oppdagelse og kartlegging. Etter krigen overtok Norsk Polarinstitutt og ledet bl.a. den norsk-britisk-svenske Maudheim-ekspedisjonen som overvintret i Dronning Maud land i 1950-51. Dette var en foregangsekspedisjon og forløper for det internasjonale forsknings-samarbeidet i Antarktis. Ny norsk overvintringsekspedisjon ble gjennomført under Det internasjonale geofysiske (IGY) år 1957-58.

Fram til 1960 hadde Norge forholdsvis stor forsknings- og overvintringsaktivitet i Antarktis. I en periode fra midt 60-tallet til midt 70-tallet ble det ikke gjennomført egne ekspedisjoner selv om norske forskere deltok på andre lands ekspedisjoner. De såkalte NARE-ekspedisjonene (Norwegian Antarctic Research Expeditions) ga ny giv til arbeidet og førte til etableringen av en permanent ekspedisjon – Troll – i Dronning Maud Land i 1989.

Mer om innholdet i forskningen og om andre norske aktiviteter i avsnittene under.

Bakgrunnen for Antarktistraktaten
Foruten Norge har Storbritannia, Australia, Frankrike, New Zealand, Norge, Chile og Argentina fremmet suverenitetskrav i Antarktis. Storbritannias, Chiles og Argentinas krav dekker delvis hverandre. Ett område er ikke krevd av noen stat (Marie Byrd Land).

Tanken om en internasjonal løsning av suverenitetsproblemene i Antarktis ble fremmet ved flere anledninger etter krigen, uten å vinne gjenklang. Hverken forslag om samstyre for Antarktis eller om å bringe saken inn for FN, fikk tilslutning. I lys av de åpenbare konfliktmuligheter som forelå med motstridende syn på suverenitet måtte det imidlertid finnes en løsning som alle kunne gå med på.

Forskningssamarbeidet ga nøkkelen til løsningen. Det vellykkede internasjonale forskningssamarbeidet som ble gjennomført i Antarktis under det internasjonale geofysiske år i 1957-58 førte til at Den vitenskapelige komité for Antarktis forskning (SCAR) ble opprettet i 1958 og til at Antarktistraktaten ble inngått i 1959 med ikrafttredelse 23. juni 1961. Den ble fremforhandlet av de syv kravshaverlandene samt USA, Sovjetunionen, Japan, Sør-Afrika og Belgia.

Antarktistraktaten
Antarktistraktaten er bygget opp rundt en enighet om å være uenig om hovedspørsmålet – de fremsatte territoriale krav. Disse kravene er låst slik at ingen kan anses for å ha oppgitt sine rettigheter, mens heller ingen nye krav skal kunne fremmes på grunnlag av virksomhet som drives mens traktaten er i kraft. Denne balanseringen av tilnærmingen til suverenitetsspørsmålene har vært grunnleggende for det rettslige og politiske system som Antarktistraktaten har lagt grunnlaget for.

Stater som er medlem av FN kan tiltre Antarktistraktaten, som skiller mellom konsultative og ikke-konsultative parter. Ikke konsultative parter kan få status som konsultative dersom de etter å ha sluttet seg til traktaten demonstrerer sin interesse for Antarktis gjennom å utføre vitenskapelig aktivitet. Denne differensieringen ble innført for å sikre at avgjørelser med vidtrekkende implikasjoner for fremtiden blir tatt av stater som har interesse for og direkte kunnskap om Antarktis.

I tillegg til de opprinnelige 12 signaturstater har 16 stater fått status som konsultative parter og 21 som ikke-konsultative parter i traktatsystemet, dvs 49 medlemsstater.

Antarktistraktaten sikrer Antarktis som et område som utelukkende skal brukes til fredelige formål, fritt for virksomhet av militær art, kjernefysiske prøver og lagring av kjernefysisk avfall. Traktaten er imidlertid ikke til hinder for bruk av militært utstyr og personell for fredelige formål, f. eks. transportoppdrag. Hovedvekten legges på fredelige formål og internasjonalt forskningssamarbeid.

For å påse at traktatens bestemmelser blir overholdt, er det innført en inspeksjons-mulighet som gir alle traktatland anledning til å inspisere hverandres virksomhet.

Antarktistraktatsystemet – særlig om Miljøprotokollen
Antarktistraktaten danner grunnlaget for regelverket for miljø- og ressursforvaltning i Antarktis, selv om traktaten i seg selv ikke inneholder konkrete miljøbestemmelser. En egen miljøprotokoll til traktaten ble fremforhandlet og endelig undertegnet 4. oktober 1991. Protokollen trådte i kraft 14. januar 1998. Den er gjennomført i norsk rett ved en egen forskrift (”Forskrift om vern av miljøet i Antarktis” av 5. mai 1995).

Miljøprotokollens overordnede målsetning er at partene forplikter seg til et omfattende vern av miljøet i Antarktis. Den utpeker Antarktis til et område viet fred og vitenskap og knesetter flere viktige miljøprinsipper. Miljøprotokollen setter også forbud mot all kommersiell mineralaktivitet i 50 år fremover.

Antarktistraktaten med øvrige tilhørende avtaler kalles samlet for Antarktistraktat-systemet (ATS). ATS regulerer internasjonale forhold med tilknytning til Antarktis. I tillegg til Antarktistraktaten og Miljøprotokollen omfatter ATS bla “The Convention of the Conservation of Antarctic Seals” (1972), “The Convention for the Conservation of Antarctic Living Resources” (1980), “The Convention of the Regulation of Antarctic Mineral Resources” (1998) (har ikke trådt i kraft).

Det øvrige avtaleverket i ATS utgjør til sammen flere hundre anbefalinger vedtatt under de årlige møtene i Antarktistraktatsamarbeidet. I 2004 ble det opprettet et fast sekretariat for traktaten i Buenos Aires.

Samarbeidet under Antarktistraktatsystemet
Antarktistraktaten innførte et samarbeidssystem som innebærer at partene møtes til drøftelser hvert år. Ansvaret for gjennomføringen av møtene går på omgang i alfabetisk rekkefølge. Norge har arrangert ATCM i Oslo i 1975 og i Tromsø i 1998. Neste år er det Australias tur til å arrangere (ATCM XXXV, juni 2012 i Hobart).

Samarbeidet innenfor rammene av traktaten har vært meget vellykket og bidratt til fred og stabilitet i Antarktis. Det har også banet vei for et enestående internasjonalt vitenskapelig samarbeid og har lagt grunnlaget for samarbeid om vern og bærekraftig bruk av det enestående miljøet i Antarktis.

Bilandene og lovgivning
Dronning Maud Land, Peter Is Øy og Bouvetøya er underlagt norsk statshøyhet (suverenitet) som biland. Dette følger av ”bilandsloven” av 27. februar 1930 nr 3. Bilandsloven bestemmer videre at norsk privatrett, strafferett og prosessrett gjelder for områdene. Annen lovgivning (offentlig rett) må fastsettes særskilt. Spørsmålet om anvendelse vil først og fremst være styrt av hvorvidt det foreligger behov for den konkrete loven. Det vil også være adgang til å tilpasse slik lovgivning til de spesielle forholdene i Antarktis og Sydatlanteren.

Virksomhet i Antarktis
Det relativt uberørte miljøet i Antarktis er i dag under press fra flere interne og eksterne påvirkningsfaktorer, bl.a. økt antall forskningsstasjoner, økning i turisme, skipsfart, høsting, klimaendringer, forurensning, ozonnedbryting og havforsuring.
 
Samtidig gir Antarktis enestående muligheter for forskning, og det er nå en økende oppmerksomhet om Antarktis og Sydishavet på grunn av den viktige rollen disse områdene har blant annet knyttet til klimaendringer og globale miljøsystemer.

Forskning
Det er en voksende forskningsaktivitet i Antarktis, både i form av ekspedisjoner og bygging av faste sommer- og/eller helårsstasjoner. I dag er det om lag 70 forsknings-stasjoner i drift på kontinentet hvorav 40 er registrert som helårsstasjoner og 30 er registrert som rene sommerstasjoner. Det er meldt inn planer om bygging av ytterligere stasjoner. I tillegg er det opparbeidet 30 flystriper med varierende lengde. Ni land har forskningsstasjoner i Dronning Maud Land.

Norge er verdens femte største polarforskningsnasjon basert på publiseringsvolum etter USA, Canada, Storbritannia og Tyskland.

Norge har drevet utforskning/forskning i Antarktis siden 1890-årene. Vår forskning i Antarktis er i dag særlig knyttet til forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land. Troll ble etablert som sommerstasjon i 1989/90 og åpnet som helårsstasjon i 2005 av Dronning Sonja.

Troll fungerer både som en klimastasjon for Meteorologisk institutt, en luftmålestasjon for måling av en rekke parametre (kvikksølv, bakkenær ozon, aerosoler, UV stråling, organiske miljøgifter (POPs), klimagasser, mm) og en feltstasjon for glasiologiske, biologiske og fysiske feltprogram. Sammen med tilgangen til flystripe like ved stasjonen har Troll stadig blitt mer attraktiv for utenlandske Antarktisprogram. De siste årene har det vært aktivitet og interesse for etablering fra Sverige, Danmark, Finland og Storbritannia, en tendens som antas å fortsette. Troll har etter Norsk Polarinstitutts vurdering potensial for å bli Antarktis sitt motstykke til Ny-Ålesund i nord.

Et viktig forskningsfelt er ornitologiske undersøkelser ved Svarthammaren, der en million antarktispetrell – som er verdens største koloni av denne arten - hekker. Her har forskerne konsentrert seg om fuglenes tilpasninger til det ekstreme miljøet de lever i, og hvilke hekkestrategier de har utviklet for å kunne overleve. Det gjennomføres også langsiktig overvåking av sjøfuglbestandene i Svarthammaren for å øke kunnskapen om hvordan de påvirkes av endringer i miljøet. Slike lange tidsserier er også viktige for å kunne forstå og forutsi effekter av klimaendringer.
Overvåking av ringpingvin, gulltoppingvin og pelssel på Bouvetøya er del av et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR).

Videre studeres hvordan kyststrømmen i Dronning Maud Land (DML) strømmer inn under Fimbulisen. Smelting av undersiden av isbremmen har stor betydning både for isbremmens massebalanse, men også for egenskapene til havstrømmen. Denne forskningen inngår i en stor internasjonal satsing. Norsk Polarinstitutt deltar i EPICA, som er et program for iskjerneboring hvor man har hentet inn verdens lengste klimahistorie fra iskjerner (sannsynligvis over 900.000 år).
Havforskningsinstituttet startet i 2007 et forskningsprogram om krill og økosystemene i Antarktis med tokt til Sørishavet med forskningsfartøyet G.O.Sars, senere fulgt opp ved årlige tokt med innlånte skip. Den totale mengden av krill i Sørishavet er beregnet til å ligge mellom 80 til 1000 millioner tonn og de forekommer som regel i store stimer med svært høy tetthet. Det er imidlertid lite sikker viten om dette enorme økosystemet da datagrunnlaget er spinkelt og systemet endrer seg. Forskningstokt i disse områdene er ressurskrevende og sjeldne. Den norske innsatsen blir derfor tatt vel imot i det internasjonale forskningsmiljøet.
 
Fiskeri
Etter at hvalfangsten ble avsluttet på 1960-tallet har Norge inntil siste tiår ikke høstet av de marine ressurser ved Antarktis. Siden 2003 har norskregistrerte fartøyer deltatt i fisket etter tannfisk, som er en kommersielt verdifull art, og i fisket etter krill, som har et betydelig økonomisk vekstpotensial. Fisket skjer innenfor anvendelsesområdet til CCAMLR (Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources) der Norge er medlem. CCAMLR forvalter de marine ressursene (ekskl. sjøpattedyr) i Antarktis, og setter kvoter og stopper fisket når kvotene er tatt.

Det norske selskapet Aker Marine Resources startet krillfiske med ett fartøy i CCAMLR-området i sesongen 2005/2006 og har fisket krill hvert år etter dette. I tillegg har to norske fartøy (eid av Ervik Havfiske og Krill SeaProducts) fisket krill fra sesongen 2009/2010.  Dette gjør Norge til største fiskerinasjon i CCAMLR.

Satellittvirksomhet
I tilknytning til forskningsstasjonen Troll etablerte Kongsberg Satellite Services AS (KSAT) og Norsk Romsenter i 2006 satellittstasjonen TrollSat for betjening av satellitter i polarbane. Sammen med satellittstasjonen SvalSat på Svalbard kan KSAT lese ned data to ganger på hver runde satellitten tar rundt jorda og dermed levere data oftere og nærmere sanntid enn andre nedlesingsstasjoner.

TrollSat gir viktige klima-, miljø- og værdata for bl.a. forskning og annen miljøover¬våk-ning. Polarinstituttet bruker data hentet ned av TrollSat i sine forskningsprosjekter i Antarktis, og til kartlegging og effektiv overvåking av isbreer og sjøis i Antarktis.

Antarktistraktaten forbyr virksomhet i Antarktis av militær natur. Dette innebærer imidlertid ikke et forbud mot bruk av en sivil jordstasjon til nedlasting av sivile data som kart og værdata, selv om slike data også kan bli benyttet av militære aktører. Virksomheten ved TrollSat styres i medhold av lov om elektronisk kommunikasjon fra 2003 og er meldt av KSAT til Post- og Teletilsynet. Alle satellitter som betjenes loggføres av KSAT og er tilgjengelig for kontroll av norske myndigheter. Alle data som leses ned er kommersielt tilgjengelig og stasjonen er fullt tilgjengelig for inspeksjon fra andre traktatparter i tråd med Antarktistraktaten (senest japansk inspeksjon i 2010). SD i samarbeid med andre berørte myndigheter arbeider med revisjon av regelverket for satellittnedlesing, herunder også Antarktis.

Turisme
I Antarktis finnes noen av de siste, store områdene med uberørt natur i verden. På verdensbasis viser statistikken at den naturbaserte turismen blir mer og mer populær. Denne trenden har man også sett i Antarktis der turistaktiviteten økte relativt raskt fram til senere års finans krise. Omlag 34 000 turister besøkte Antarktis i sesongen 2010-2011. De fleste besøkende kommer med cruiseskip og i underkant av halvparten på skip hvor det ikke gjøres ilandstigninger. For neste års sesong (2011-2012) er det forventet en reduksjon til ca. 25 000 besøkende som følge av ikrafttredelse av forbud mot bruk av tungolje i Antarktis. Norge er en betydelig turistoperatør og ca 12 % av alle ilandstigninger i Antarktis skjer fra skip med norske operatør (Hurtigruten AS).

Turisme er et viktig punkt på dagsorden for de årlige konsultative møtene under Antarktistraktaten og det er vedtatt en rekke tiltak av hensyn til sikkerhet og miljø. En viktig del av arbeidet har vært koordinering av innspill til den internasjonale sjøfarts-organisasjonen IMOs arbeid for et bindende regelverk for skipsfart i polarområdene, den såkalte polarkoden som forventes å tre i kraft i løpet av de nærmeste år.
 
Bioprospektering
Bioprospektering blir gjerne definert som å ”utforske biodiversiteten for å finne kommersielt verdifulle genetiske og biokjemiske ressurser”.

En økende etterspørsel etter nye medisiner, enzymer med spesielle egenskaper, sunne næringsmidler osv. har aktualisert forskning og næringsutvikling basert på både marine og terrestriske råstoffer. Mange organismer i Antarktis har spesielle tilpasninger til det ekstreme miljøet med bl.a. lav temperatur, tørt klima, og i noen tilfeller ekstreme saltholdigheter, noe som gjør dem ekstra interessante i forhold til bioprospektering.

Bioprospektering foregår i Antarktis allerede nå, og er forventet å øke i årene fremover. Det har et stort økonomisk potensial, men også stor risiko. Problemstillingene knyttet til bioprospektering i Antarktis er pekt på som viktige, og har vært gjenstand for diskusjon på flere møter i Antarktistraktatsamarbeidet. Fremdrift har blitt hindret av USA som driver betydelig virksomhet. Flere parter herunder Norge ønsker regulering i forhold til tilgang og rettferdig fordeling av fordeler. Vi mener Antarktistraktaten gir nødvendig hjemmel for et regelverk for bioprospektering i Antarktis.

Under ledelse av MD og FKD arbeides det med utvikling av ny forskrift om bioprospektering med regjeringsbehandling i løpet av de nærmeste måneder.

Klimaendring i Antarktis
Det er først og fremst ytre påvirkninger som de pågående storskala klimaendringene som har mest betydning for miljøutviklingen i Antarktis. Det jobbes kontinuerlig med å øke kunnskapen om klimasystemet og klimaendringer i Antarktis, også fra norsk norsk side. Et av argumentene for å opprette forskningsstasjonen Troll som helårsstasjon var nettopp mulighetene for å kunne se nærmere på Antarktis sin betydning for globale klimaendringer, og kontinentets effekt for økosystemet.

Antarktisisen representerer 90 prosent av all is på jordens overflate, og er den største jokeren i prognosene om framtidens havnivå. Det er uvisshet om de senere endringer i den antarktiske innlandsisen, men det er antakelig en generell reduksjon i massen med vikende is i det vestlige Antarktis og utvidelse i øst på grunn av økte snømengder

På Antarktishalvøya har lufttemperaturene økt med 2,5°C over de siste 50 årene, omtrent fem ganger raskere enn den globale gjennomsnittsverdien. Det forventes oppvarming over hele Antarktis, selv om manglende data gjør det vanskelig å modellere utviklingen med tilstrekkelig sikkerhet.

Dersom all isen i Antarktis skulle smelte ville dette medføre en global havnivåøkning på hele 60 meter. Nå er dette ikke en realistisk utsikt på svært lang tid, men det som er sikkert er at isbremmer ved Antarktishalvøya har forsvunnet helt og ismassene på land som konsekvens av dette har akselerert. Resultatet er at is fra Antarktishalvøya bidrar til havnivåøkning. Foreløpig er det først og fremst her vi observerer store endringer av isen i Antarktis, og i dag tilsvarer smeltingen av is fra Antarktis bare 0,2 mm havnivåøkning per år. Utviklingen gir likevel all grunn til bekymring og usikkerheten omkring Antarktis sin respons på global oppvarming og effektene av disse svært store. Tap av is fra spesielt Vest-Antarktis antas å bidra til havnivåstigning med flere desimeter innen 2100.

Økt aktivitet og bevaring av miljøet i Antarktis
På 1800- og 1900-tallet var menneskeheten på god vei til fullstendig å endre balansen i det antarktiske økosystemet. Selfangsten, og spesielt hvalfangsten var så omfattende at man fremdeles kan se ringvirkninger den dag i dag. Etter at fangsten tok slutt er disse artene nå på fremmarsj igjen. Med unntak av denne fangstperioden har menneskelig aktivitet i Antarktis vært relativt begrenset, og i det store og det hele har man kunnet betrakte kontinentet og havområdene utenfor som uberørt.

I den siste halvdelen av det forrige århundret ble bevisstheten rundt det unike ved Antarktis stadig høyere, og perioden preges av en rekke nye miljøreguleringer. Både Antarktistraktaten i seg selv og de andre avtalene som danner ramme for forvaltningen i området (CCAMLR og CCAS) har bærekraftig forvaltning som en hovedmålsetning. Sterkest kommer dette frem i Miljøprotokollen hvor antarktislandene har forpliktet seg til et omfattende vern av miljøet i Antarktis inkludert avhengige og tilknyttede økosystemer, og utpekt Antarktis til et verneområde viet til fred og vitenskap.

De siste 50 årene har aktivitetsnivået i Antarktis vært jevnt økende. Sel- og hvalfangsten har blitt erstattet av nye aktivitetstyper. Ingen av de nye aktivitetene er foreløpig så omfattende i omfang og påvirkning som sel- og hvalfangsten var i sin tid, men økende bredde og intensitet i dagens aktiviteter gir likevel grunn til årvåkenhet.

Ferdsel: Mange flere mennesker besøker Antarktis nå enn for bare noen få år siden. Mens det for 20 år siden kun var rundt 5 000 turister som besøkte Antarktis i løpet av en sommersesong, kommer det i dag i rundt 35 000 turister per år. Forsknings-virksomheten har økt kraftig og har utvidet både sitt faglige og geografiske virke-område. I dag er det rundt 70 sommer- og helårsstasjoner i drift på kontinentet, og flere land har meldt inn planer om bygging av nye stasjoner. Både forsknings- og turist-virksomheten i Antarktis berører i stor grad de mest produktive og sårbare områdene i Antarktis, spesielt på halvøya. Selv om få miljøvirkninger til nå er påvist, gjør manglende kunnskap, blant annet om biologiske forekomster og påvirkninger på de mest besøkte stedene, det vanskelig å fastslå eventuelle skader på vegetasjon, jordsmonn og dyreliv. Det er både fra beslutningstakernes, forskningsorganisasjonenes og turistindustriens side utviklet og fastsatt både regler og retningslinjer som skal bidra til å begrense eventuelle negative konsekvenser av ferdsel og tilstedeværelse på land. 

Fiske: Fisket i Antarktis foregår innenfor rammen av strenge reguleringer med basis i en helhetlig økosystemforvaltning, og utgjør neppe noen nevneverdig trussel mot det biologiske marine systemet i Antarktis. Et såkalt IUU-fiske i Antarktis, dvs. ulovlig (illegal), uregulert (unregulated) og urapportert (unreported) fiske var tidligere en utfordring, men er kraftig redusert de senere år. Kontroll med fiskeriaktivitet er en viktig del av Norges globale engasjement, og Norge har derfor også vært aktiv i arbeidet innenfor CCAMLR

Fremmede arter: Introduksjon og spredning av fremmede arter er et økende globalt problem, da stadig nye arter finner veien ut av sitt naturlige leveområde og inn i nye. Jo mer transport og jo flere mennesker som besøker Antarktis, jo større er også faren for at også fremmede organismer finner en vei inn. Det er over de siste årene utarbeidet og fastsatt en rekke retningslinjer myntet på både forsknings- og turistoperatører som har som formål å redusere slik risiko for innførsel av fremmede arter.

Forurensning: Virksomhet i Antarktis krever et tungt logistisk apparat. Frakt-, forsknings- og turistfartøy på havet, avanserte beltevogner på land og flere fly i luften og et økende antall stasjoner benytter i stor grad fossile drivstoff som slipper ut forurensende stoffer og drivhusgasser til atmosfæren og omkringliggende områder. I den store globale sammenhengen er utslippsnivåene relativt ubetydelige, men for enkelte områder kan belastningen like fullt bli relativt stor. Mens det foreløpig er noe begrenset hvor mye som kan gjøres med utslipp fra transport, foregår det et kappløp mellom de ulike stasjonsoperatørene for å finne mest mulige innovative og effektive måter å redusere forbruket av fossilt brensel. Også på Troll jobbes det aktivt med å finne egnede metoder for å erstatte deler av den konvensjonelle energiproduksjonen med noe nytt, bl.a. utredes mulighetene for bruk av vind- og/eller solenergi.

De nordlige polarområdene er påvirket av forurensning utenfra som har vist seg å ha alvorlige konsekvenser, spesielt for den marine næringskjeden, som er veldig effektiv når det gjelder å samle opp og lagre fettløselige organiske miljøgifter. Det er foreløpig lite som tyder på at Antarktis påvirkes av slik forurensning i samme grad.

Samlet påvirking: Hver og en av påvirkningsfaktorene i Antarktis utgjør neppe en stor trussel mot integriteten til det antarktiske miljøet – da kanskje med unntak av klimaendringene. Imidlertid råder det stor usikkerhet rundt spørsmålet om de samlede virkningene av en rekke negative påvirkningstrender som pågår parallelt og integrert med hverandre. Hvordan alle disse ulike stressfaktorene påvirker hverandre vet vi lite om. Usikkerheten og mangel på kunnskap om samlet belastning og konsekvenser av dette er derfor trolig den største miljøutfordringen vi står ovenfor i Antarktis i dag. 

Innenfor de avtaler som har blitt vedtatt for Antarktis pågår det kontinuerlige diskusjoner for å iverksette tiltak og fastsette reguleringer som skal bidra til at de høye miljømålene for Antarktis kan opprettholdes og oppnås.