President,

Først vil jeg gjerne vise til den utmerkede regjeringserklæringen jeg la fram i går. I dag skal jeg bare føye til noen betraktninger og synspunkter.

Det første er at med dannelsen av den nye flertallsregjeringen er det etablert et nytt politisk tyngdepunkt i norsk politikk. Det skyldes at tre partier som alltid har hatt en god del felles når det gjelder verdier og standpunkter, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, nå har greid å inngå et mye mer forpliktende samarbeid enn de noen gang tidligere har greid.

Det er ikke nytt at de tre partiene samarbeider. Da Arbeiderpartiet og Senterpartiet inngikk kriseforliket i 1935, var det starten på en lang periode med arbeiderpartistyre, og de regjeringer Arbeiderpartiet hadde på 1980- og 1990-tallet, var også etablert gjennom et nært samarbeid ikke minst med Senterpartiet. Alle budsjetter i den perioden ble gjort opp i samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet og flere partier i sentrum av norsk politikk. Arbeiderpartiet og SV har også hatt mye til felles historisk, felles verdigrunnlag og også felles synspunkter i mange store og små konkrete saker.

Men på tross av dette fellesskapet, som har kommet til uttrykk gjennom mange år på ulike måter, har de tre partiene aldri tidligere greid å inngå et forpliktende varig samarbeid. Det er det som er det nye nå, at de tre partiene har greid å overkomme de sakene som stod i veien for samarbeid, bl.a. en del spørsmål knyttet til utenriks- og sikkerhetspolitikk, Europa-spørsmål, og også spørsmål knyttet til energi og miljø. Derfor har det altså vært mulig å bygge broer over de hindringene som før var der når det gjaldt et forpliktende samarbeid. Det har i virkeligheten skjedd gjennom mange år. Gjennom hele forrige stortingsperiode ble det bygd samarbeid, tillit og kontakt mellom de tre partiene, og så kom det til uttrykk og ble konkludert og manifestert gjennom erklæringen som ble utarbeidet på Soria Moria, der dette ble nedfelt, og der de konkrete løsningene på konfliktsakene ble funnet. Derfor har vi god tro på at vi nå har greid å etablere et samarbeid mellom tre partier som kan være et tyngdepunkt i norsk politikk i mange år, som kan gi grunnlag for en regjering som skal regjere i fire år, og vårt mål er selvsagt også å være et felles regjeringsalternativ ved stortingsvalget i 2009.

Men for å greie det, for å greie å etablere det forpliktende samarbeidet mellom tre partier, som har tre selvstendige programmer, og som har vært uenige om flere viktige enkeltsaker, var det nødvendig å inngå kompromisser. Derfor er det ingen kunst for opposisjonen i dag å påvise at det på en del punkter er inngått kompromisser, og at de ulike partiene har gitt, strukket seg, for å greie å etablere den enigheten som ble etablert på Soria Moria – og hvis de trenger hjelp, kan jeg godt veilede dem i hvor det er inngått kompromisser. Jeg kan tale for mitt eget parti: Det er helt åpenbart at Soria Moria-erklæringen og det felles dokumentet vi nå legger fram, på en del punkter avviker fra Arbeiderpartiets program. I motsatt fall hadde det jo ikke vært et felles dokument mellom tre partier. Så kunststykket er ikke å påvise at vi har strukket oss, kunststykket må i tilfelle være å påvise at et av de tre partiene har strukket seg så mye at det ikke kan stå inne for helheten. Det har ikke skjedd, fordi alle partiene har fått satt sitt preg på dokumentet. Alle partiene kan stå inne for kompromissene, alle partiene føler at her har de oppnådd mye mer enn de har gitt.

Så vil jeg også understreke at i norsk politikk er det slik at når det inngås kompromisser, lages forlik, er alle ute etter å finne ut hvem taperen er, som om kompromiss forutsetter at den ene vinner og den andre taper. Det er tilfellet hvis man forhandler med politiske motstandere – da er det slik at alt det ene partiet får, må det andre partiet anse som et tap. Men på Soria Moria er det ikke politiske motstandere som har forhandlet, det er politiske samarbeidspartnere som har forhandlet. Derfor er det slik at kompromissene, det at vi har gitt noe i forhandlinger, ikke er et uttrykk for nederlag. Det er et uttrykk for seier at vi har evnet å kompromisse. Uten den evnen ville vi ikke greid å etablere en flertallsregjering, vi ville ikke greid å gi landet den helhetlige styringen og gi landet både ny politikk og bidra til å endre politikkens form gjennom å etablere en flertallsregjering. Derfor er det altså slik at alle de tre partiene er vinnere. Men viktigere enn det, de verdiene, de sakene, de menneskene vi slåss for, er vinnere, fordi vi har greid å lage en felles politikk som nettopp kan bidra til å virkeliggjøre de verdiene vi tror på.

Alternativet er jo å ikke samarbeide. Jeg mener at norsk politikk trenger mer samarbeid, at partier i større grad er villige til å ta belastningen med å sette kjepphester på stallen, bidra til å finne løsninger, og jeg mener at en av utfordringene på høyresiden er jo nettopp om man der er i stand til å etablere noen form for samarbeid som kan være forpliktende, slik vi har greid å gjøre i sentrum-venstre.

Vi mener også at det at vi nå har etablert en flertallsregjering, har bidratt til å tilføre det norske folkestyret noe nytt og noe verdifullt. Det handler ikke minst om at gjennom å etablere det flertallsalternativet som vi etablerte før valget, som vi har jobbet med over lang tid – og som de tre partiene gikk til valg på og sa at hvis vi får flertall, etableres det en flertallsregjering, da får vi en regjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – har vi tilført politikken noe nytt fordi velgerne fikk nå anledning til å stemme for en regjering. De tre partiene som gikk til valg sammen, vant valget, og velgerne fikk den regjeringen de stemte for. Det mener jeg er en bedre måte å skifte regjeringer på. Det tilfører folkestyret en klarhet, en plassering av ansvar, som ikke er tilfellet når regjeringsskifter skjer gjennom kriser i Stortinget, gjennom forhandlinger og spill, og velgerne ikke vet hvilken regjering de får når de stemmer på de ulike partiene, slik tilfellet lett ville vært dersom vi hadde hatt flertall av høyrepartiene i Stortinget. Da hadde det vært uklart hva slags regjering vi hadde fått.

Så vi går til verket med ydmykhet og respekt ved at vi har vunnet et valg, fått et folkelig mandat. Velgerne har gitt oss en tillit gjennom valg, som er det som er grunnlaget for vår regjering. Det føler vi er en tillit som er stor, som vi skal forvalte på en best mulig måte. Så skal vi møte velgerne i 2009 og ta ansvaret på godt og på vondt, for det som er skakt, og det som er skjevt. Vi skal også ta ansvaret for de resultatene som vi har oppnådd, og så skal velgerne få lov til å vurdere oss i 2009 på det grunnlaget. Det skaper en klarhet. Det skaper en langsiktighet, og det skaper en mye klarere ansvarsfordeling mellom opposisjon og posisjon, mellom regjering og storting, enn vi har hatt i Norge på lang tid.

Det er det ene jeg vil si, at vi har etablert et nytt politisk tyngdepunkt og bidratt til å klargjøre ansvarsforhold mellom regjering og storting.

Det andre jeg vil si, er at grunnen til at vi ble enige, grunnen til at det var mulig å finne en felles plattform der alle gav, der alle bidrog til kompromissene – men der likevel alle kan si at vi kan stå inne for resultatet, vi har fått satt vårt preg på resultatet – er at de tre partiene i utgangspunktet er enige om mye og i utgangspunktet har felles verdier, felles målsettinger på de viktigste grunnleggende områdene. Det er derfor også et gripende godt innledningskapittel i Soria Moria-erklæringen om verdier, der vi forsøker å si noe om betydningen av fellesskap og rettferdighet, både fordi rettferdighet er en verdi i seg selv, og også fordi vi mener at fellesskap er det beste bidraget til å gi det enkelte mennesket valgfrihet.

Vi godtar ikke høyresidens budskap om at det er en motsetning mellom individets valgfrihet og fellesskap. Vi tror tvert imot at sterke, gode fellesskapsløsninger er det beste bidraget til å gi det enkelte mennesket valgfrihet, at mangel på barnehageplasser er et hinder for valgfrihet, at mangel på offentlige omsorgsløsninger er et hinder for valgfrihet, og at de nordiske, skandinaviske, landene er blant de landene som er kommet lengst i å gi enkeltmennesket valgfrihet nettopp fordi de har satset på de sterke, offentlige fellesskapsløsningene istedenfor privatisering og marked når det gjelder de viktigste velferdsløsningene.

Så vi har det felles at vi tror på fellesskapsløsningene, og mener at det bidrar til å gi enkeltmennesket mer, ikke mindre valgfrihet. Det kommer også til uttrykk gjennom de mange store og små ulike politiske sakene som vi har presentert i regjeringserklæringen og Soria Moria-plattformen, og jeg skal nevne noen av dem for å illustrere nettopp det.

Det ene er arbeid, verdiskaping. Vi tror ikke at verdiskapingen i landet, vi tror ikke at kampen for arbeid til alle, best sikres ved å overlate mest mulig til markedet. Vi tror simpelthen at fellesskapet, en aktiv stat, må bidra både for å sikre verdiskaping og for å sikre arbeid til alle. Det gjelder enten at den aktive staten skal ta ansvaret for å føre en ansvarlig økonomisk politikk, en ansvarlig budsjettpolitikk, eller at myndighetene skal føre en aktiv næringspolitikk gjennom å bruke statlige virkemidler i Innovasjon Norge, offentlig eierskap, investering i samferdsel, investering i forskning til å utvikle norske bedrifter, sikre arbeidsplassene, utvikle landets konkurranseevne. Men det gjelder også helt særskilt når vi snakker om å bekjempe arbeidsløsheten, fordi det handler både om den overordnede økonomiske politikken, næringspolitikken, og det handler om de mer målrettede tiltakene mot dem som går ledige gjennom bl.a. en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, ungdomsgaranti, en tiltaksgaranti for dem som går langtidsledige.

Så sier vi klart i erklæringen at kampen mot arbeidsløsheten handler både om å bekjempe den åpne, registrerte ledigheten, og den handler også om å bekjempe den skjulte ledigheten, for alle dem som støtes ut av arbeidsmarkedet. Vi vet at uten å bygge de broene tilbake til arbeidsmarkedet, f.eks. ved arbeidsmarkedstiltak, vil vi ikke lykkes i å få mennesker tilbake i arbeidslivet, mennesker som i dag er støtt ut, eller som står i fare for å bli støtt ut av arbeidsmarkedet. Her skiller vi oss fra høyrepartiene, som har bygd ned arbeidsmarkedspolitikken, som ikke tror på de virkemidlene. Vi tror på dem og mener at bl.a. det vi oppnådde på 1990-tallet, da vi fikk ledigheten kraftig ned, er et godt eksempel på det.

Tilsvarende tror vi på at hvis vi skal lykkes i å forene arbeid og miljø, vekst og vern, er det bare mulig dersom vi har et aktivt fellesskap, at myndighetene, staten tar et ansvar. Eksempler på det er det vi gjør med gass. Vi skal legge til rette for å ta i bruk gass i Norge til kraftproduksjon, til industri, til transportformål. Men samtidig skal det skje innenfor våre klimaforpliktelser, og derfor har vi lagt opp til den mest omfattende offentlige satsing på å utvikle teknologi for å håndtere klimagassen CO2. Vi er trygge på at vi skal greie både å ta i bruk gassen og samtidig gjøre det på en miljøvennlig måte. Vi tror ikke markedet vil gjøre den jobben. Vi tror at staten må gå foran og bidra til finansiering, ta noe av den risikoen markedet ikke tør å ta når det gjelder f.eks. satsing på CO2-teknologi, på deponering av CO2. Lykkes vi med det, gjør vi mye for å få ned utslippene av klimagasser, og vi gjør også veldig mye for å utvikle norsk næringsliv når det gjelder foredling av en viktig norsk råvare.

Tilsvarende når det gjelder skole: Vi avviser privatisering av skolen – det viktigste bidraget til å hindre privatisering av skolen er å ruste opp en sterk offentlig fellesskole. Vi legger fram mange store og små konkrete forslag til hvordan vi skal følge opp Kunnskapsløftet – en reform som ble startet i 2000, og som det på mange områder har vært bred politisk enighet om gjennom den siste fireårsperioden. Der skal vi følge opp med kvalitet, med innhold, med flere undervisningstimer og med bedre etter- og videreutdanning av lærere. Men vi skiller oss fra den avgåtte regjeringen på i hvert fall to viktige punkter: Det ene er at kvalitet i skolen vil koste, derfor må kommuneøkonomien styrkes, og det andre er at vi avviser den privatiseringen som den avgåtte regjeringen la opp til.

Det tredje området der fellesskapsløsningene er overlegne, er omsorg. Her vil vi settes på prøve, og det viktigste er eldreomsorgen. Økningen i antall eldre vil være den kanskje største oppgaven det norske velferdssamfunnet har stått overfor siden det ble etablert etter krigen. Det vil være en utfordring i forhold til pensjonssystemet vårt, i forhold til helsevesenet vårt og i forhold til den kommunale eldreomsorgen. Det vil kreve mange flere hender, både i helsevesen og i eldreomsorg, og flere penger i pensjonssystemet. Det antall mennesker vi trenger, og behovet for økt finansiering av pensjon, av eldreomsorg og helse, er nettopp de sterkeste argumentene mot å fortsette den skattelettepolitikken den avgåtte regjeringen drev med. De pengene trenger vi i felleskassa for å finansiere alle de ordningene som må styrkes når befolkningen blir eldre, og antallet eldre pleietrengende øker.

Vi ser det også på det internasjonale området. De internasjonale utfordringene krever også mer fellesskap. Derfor har vi ønsket å være en regjering som skal trappe opp kampen mot fattigdom i verden, trappe opp arbeidet for et styrket FN og bidra sterkere til fred – være en tydelig fredsnasjon.

I regjeringserklæringen i går inviterte jeg Stortinget til samarbeid. Det er alvorlig ment. Vi er opptatt av å sikre samarbeid og nær kontakt med regjeringspartienes stortingsgrupper, men vi er som regjering i tillegg opptatt av å ha et samarbeid med opposisjonen. Og selv om det er store og viktige saker vi er uenige om, er vi sikre på at det i denne sal er personer med mye kompetanse og kunnskap som Regjeringen vil ha nytte av å samarbeide med. Vi ser fram til samarbeid med hele Stortinget, og jeg ser fram til en debatt om de viktige spørsmålene i vår tid.