I uken som gikk har jeg møtt Frps kommende formann Siv Jensen i flere tv-debatter. Det er en nyttig og viktig, men samtidig annerledes enn mange andre politiske debatter. En ting er å diskutere politikk med motstandere der man rett og slett er uenige, slik for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet er i spørsmålet om kommersielle privatskoler. Der er premissene for diskusjonen klare og løsningene ulike. En helt annen ting er det å diskutere med en motpart som alltid har ekstra penger ingen andre har.

Norsk økonomi går godt. Våre viktigste mål er høy verdiskaping og lav ledighet. Nå ser vi at begge deler går bra. Arbeidsledigheten som så ut til å bite seg fast på et høyt nivå, går nå klart ned.

Samtidig er gode tider i økonomien krevende. Det er en utfordrende balanseøvelse å holde igjen den offentlige pengebruken for å ikke hete opp økonomien slik at det går utover renta. Blir det overoppheting setter vi både arbeidsplasser og folks evne til å håndtere private huslån i fare.

Det norske oljeeventyret gjør økonomidiskusjonen med Frp krevende. Frp kan hente penger fra et eget fond med gratispenger som er nærmest utømmelig og hvor bruken er helt uten konsekvenser. Slik høres det i hvert fall ut når det presenteres for tv-seerne. Frp har alltid råd, enten det er til nye veier eller gratis sydenturer til folket. De kan alltid hente penger fra oljeinntektene våre. Dermed slipper de helt å noen gang måtte gi tv-seerne det kjedelige svaret om budsjett og balanse.

Det er to ting som gjør pengebrukdebatten med Frp spesielt utfordrende:

For det første er det et problem at Frps gratispengefond er det vi andre kaller pensjonsfondet. Dette er penger som skal gå til å dekke framtidens pensjonsutfordringer. Per i dag utgjør pensjonsfondet rundt 315 000 kroner per person, dvs. litt under en gjennomsnittlig årsinntekt. Våre framtidige pensjonsforpliktelser er om lag tre ganger større enn det vi har i dag i pensjonsfondet. Disse forpliktelsene vokser like raskt som forventet vekst i pensjonsfondet. Dersom vi bruker en milliard kroner mer av oljeinntektene nå betyr det at det blir en milliard kroner mindre til pensjon senere. Uansett hvordan en snur og vender på det.

For det andre vil økt bruk av oljepenger kunne gi en opphetet økonomi, noe som kan gi økte renter. Dette vil få store konsekvenser for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. I tillegg vil det ramme hardt de som nylig har etablert seg og som har høye boliglån. Med Frps vilje til å bruke mer, vil det kunne gi alvorlige konsekvenser for småbarnsforeldre og andre som i utgangspunktet er i en økonomisk sårbar situasjon. En kraftig økning av oljepenger gjør at mange tusenvis småbarnsfamilier over hele landet kan få problemer med å håndtere boliglån og det gir en økt fare for nedleggelse av arbeidsplasser.

I framstillingene fra Frp kan det høres ut som det ikke brukes oljepenger i Norge i det hele tatt. Det er feil. I budsjettet for 2006 er det lagt opp til bruk av 67 milliarder kroner hentet fra oljeinntektene. Det betyr at hver 12 krone på statsbudsjettet er hentet fra oljevirksomheten. Å si nei til gode formål er krevende. Det er alltid et veiprosjekt eller et sykehus som trenger mer penger enn det det årlige budsjettilskuddet gir. Vi har økt tilskuddene både til sykehus og vei, men er opptatt av å gjøre det innenfor forsvarlige rammer. Det er ikke det enkelte veiprosjektet eller det enkelte utstyrsinnkjøpet til et sykehus som alene skaper inflasjon, men summen av at det brukes for mye penger.

Øker vi bruken av oljepenger øker vi faren for rask renteøkning, sammenliknet med hva som ville skjedd ellers. Det øker også faren for økt verdi på den norske kroner. Vi vet fra nær fortid hva det kan bety. Høy kronekurs i 2002 gjorde at vi mistet 31 000 arbeidsplasser i løpet av ett år. 17 000 av dem i industrisektoren.

Økonomidebatt med Frp har noen av de samme utfordringer som diskusjon med Frp om klimapolitikk. Der alle andre partier velger å stole på 2000 av verdens fremste forskere i FNs klimapanel som sier at vi har menneskeskapte klimaendringer, velger Frp rett og slett å ikke tro på drivhuseffekten. Dermed slipper de også å gjøre noe med den. Den samme retorikken brukes om økt bruk av oljepenger. Frp tror rett og slett ikke på ekspertisen på dette området. Det er sikkert mulig å oppdrive en økonom eller to som støtter Frps påstander om at økt bruk av oljeinntekter ikke vil påvirke renten. Men når de aller fleste i det økonomiske fagmiljøet både i Norge og i utlandet mener noe annet, er det en stor risiko å lytte til de få som eventuelt måtte mene noe annet. Den risikoen er ikke vi villige til å ta.

Samtidig er det flere siden ved Frps økonomiske politikk som er svært enkel å møte i debatt. Det er spørsmål knyttet til hva som er et offentlig ansvar og hva som ikke er det.

Der er vi enkelt og greit uenige.

Frps tro på marked framfor styring gjør at de vil selge unna Posten og NSB, mens fengslene skal privatiseres. Omsorgstjenester skal settes ut på anbud og pleietrengende skal få en verdisjekk til å shoppe i omsorgstilbud. Frp er helt klare på at de vil redusere det offentlige velferdstilbudet og erstatte universelle ordninger med behovsprøving og privat kjøpekraft. Det betyr for eksempel at barnehager og skolefritidsordninger skal fratas offentlig støtte. I spørsmålet om pensjon har de vært helt tydelige. Med Frps ordning blir alle minstepensjonister, så kan de som har råd kjøpe seg private pensjonsordninger.

Norsk politikk er blokkdelt og for tiden er det Frp som er den største blokken på høyresiden. Dette er ikke unikt. Frp har hatt slike topper før, men velgerne har gitt andre svar på valgdagene enn de tidvis har på meningsmålernes telefonoppringninger. Regjeringens prosjekt er å gjennomføre regjeringens politikk. Samtidig er det viktig for oss å forklare velgerne hvilke verdier vi legger til grunn. Debatten med Frp er et positivt bidrag til dette, fordi den viser de store skillene i norsk politikk. Den synliggjøringen er bra for samfunnsdebatten og bra for velgerne.