Regjeringens aktive europapolitikk fører til at vi snart kan gjeninnføre differensiert arbeidsgiveravgift i store deler av distrikts-Norge og i hele Nord-Norge. Ordningen er et treffsikkert virkemiddel for å fremme arbeidsplasser og bosetting. Det vil gjøre distriktene sterkere rustet for framtida.

Norge er unikt på mange måter, og en av de tingene som skiller oss fra mange andre land er at det bor folk i hele landet. Vi har gjennom hele etterkrigstiden ført en aktiv distrikts- og næringspolitikk som har hindret den avfolkningen av bygdene man har sett mange andre steder. Mens deler av den svenske landsbygda er forlatt har vi levende bygder og sterke kystsamfunn over hele landet.

Visjonen om ”by og land – hand i hand” har dype røtter i norsk politikk og bæres fram av en rekke partier. Det er bra for landet at folk bor slik til at vi kan ta i bruk naturens ressurser til matproduksjon gjennom fiske og landbruk, til energiproduksjon og til annen næringsvirksomhet, og det er bra for folk at de kan ha frihet til å velge hvor de vil bo. Våre viktigste naturressurser befinner seg i stor grad i distriktene og det spredte bosettingsmønsteret vårt har vært en forutsetning for at vi kontinuerlig har klart å utvikle nye næringer og nye arbeidsplasser. Det vil det også være framover.

Selv om også vi opplever en tilstrømning til byene, er det fortsatt slik i følge tallene fra Statistisk Sentralbyrå at tre av fire nordmenn bor langs kysten. Mange bor oppover i flatbygdene på Østlandet og i dalførene. I gjennomsnitt bor det 15 nordmenn per kvadratkilometer. At folk skal bo lengst mulig unna hverandre er selvsagt ikke et politisk mål, men det er et politisk mål at vi tar hele landet i bruk. Det krever gode offentlig tjenester og en infrastruktur som legger til rette for valgfrihet, at folk kan bo der de vil. Det viktigste kravet for dette er imidlertid at det finnes arbeidsplasser der folk ønsker å bo.

I 1975 ble det innført en ordning med lavere eller ingen arbeidsgiveravgift i utkantdistrikter. Differensiert arbeidsgiveravgift har vært vårt viktigste distriktspolitiske virkemiddel. Eftas overvåkingsorgan ESA betrakter den differensierte arbeidsgiveravgiften som ulovlig driftsstøtte etter EØS-reglene og i 1999 fikk ESA medhold av EFTA-domstolen i at systemet med differensiert arbeidsgiveravgift innebar statsstøtte og måtte tilpasses EØS-avtalens regler. En revidert ordning ble samme år godkjent av ESA basert på en fleksibel tolkning av transportstøtte regelverket, der enkelte næringer måtte unntas. Seinere la Kommisjonen og ESA til grunn en strammere fortolkning. Resultatet ble at ordningen fra 2004 måtte forandres og reduseres vesentlig i omfang. Finnmark og Nord-Troms fikk beholde null i avgift, mens andre soner måtte øke avgiften gradvis i en overgangsperiode fram til 2007.

I opposisjon erklærte vi at vi ville gjøre alt vi kunne for å få tilbake denne viktige ordningen. Noe av det første vi gjorde etter at vi overtok regjeringsmakten var å løfte arbeidet med å få tilbake denne ordningen. Dette har hatt høyeste prioritet fordi vi vet at det betyr svært mye for næringslivet og sysselsettingen i distrikts-Norge.

Regjeringen arbeider nå for å gjeninnføre differensiert arbeidsgiveravgift i et størst mulig område og med satser så lik de gamle satsene som det går an. Regjeringen er og har vært svært aktive i forhold til Brussel. Norge har målrettet søkt å påvirke EU-regelverkets utforming og ESAs tolkning av regelverket. Rett før EU-kommisjonen vedtok de nye retningslinjene i fjor møtte finansministeren og kommunalministeren både ansvarlig kommissær i EU-kommisjonen og den daværende presidenten i ESA. I vår har det vært en rekke møter både på politisk nivå på administrativt nivå med ESA. Dialogen med ESA pågår fortsatt.

Det nye regelverket for regionalstøtte som skal gjelde i hele EØS-området fra 1.1.2007, åpner for å gjeninnføre differensiert arbeidsgiveravgift som et virkemiddel for å hindre eller redusere befolkningsnedgang i områder med svært lav befolkningstetthet. Ifølge det nye regelverket er det regioner som representerer eller tilhører en landsdel med 8 innbyggere eller færre per km2 som kan kvalifisere for en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift. I tillegg kan «mindre tilstøtende områder» som oppfyller kriteriene, inkluderes i ordningen. Kravene i regelverket er at støtten er målrettet og nødvendig for å redusere eller hindre befolkningsnedgang, noe som setter begrensninger på hvilke områder som kan inkluderes i ordningen.

Regjeringen mener ordningen bør være mest mulig lik den gamle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, men vi har fått helt klare signaler fra overvåkingsorganet ESA på at området må begrenses og at ordningen må være treffsikker i forhold til å hindre eller redusere befolkningsnedgang. Vi argumenterer hardt for hele Distrikts-Norge, inkludert hele Nord-Norge. Vi har lagt stor vekt på at ordningen bør tillates også i byene i Nord-Norge. Dette har vært svært utfordrende i forhold til hvordan regelverket kan fortolkes, og vi har ført en lang kamp for å berge alle byene i Nord-Norge inn i virkeområdet for differensiert arbeidsgiveravgift. Dette har vi klart, selv om Bodø og Tromsø må få en særskilt behandling og en noe høyere sats enn resten av Nord-Norge for å kunne bli godkjent innenfor EØS-regelverket. Vi arbeider også for fullt med å lage gode alternative ordninger for de områdene som ikke får gjeninnført den reduserte arbeidsgiveravgiftssatsen de hadde i 2003.

Det er en stor seier for regjeringen at vi nå ser ut til å få gjeninnført den differensierte arbeidsgiveravgiften i store deler av distrikts-Norge og i hele Nord-Norge.