I posten denne uken fikk jeg et brev fra en mann på 102 år. Før ville det å fylle 100 år kvalifisert til oppslag i ukeblad og riksaviser og hilsen fra kongen. De som fyller 100 år får fortsatt hilsen fra kongen, men det er sjelden det blir mer enn et bilde i lokalavisen av det. Det er ikke lenger så unikt. I følge de siste tallene fra SSB er det 544 personer i Norge som er over 100 år. Vi har som folk blitt friskere og lever lenger. I brevet fra mannen på 102 år var det vedlagt et dikt han hadde skrevet selv. Det forteller at det finnes energi og kreativitet også hos de som har levd lenge.

Økt levealder er et mål for suksess i et samfunn. Vi skal være stolte av at mennesker i Norge nå er friskere og lever lenger enn før. Det beviser at vi lykkes som velferdssamfunn. Samtidig betyr økt levealder økte behov for helse- og omsorgsinnsats. Kroppen kan bli sliten selv om sinnet er klart. Det gjør at vi som samfunn stiller med nye hofter, hjelpemidler og enkle operasjoner for å forlenge liv og øke livskvalitet. Økt eldreandel av befolkningen betyr også at behovet for omsorg og hjelp til å klare hverdagene – enten det er hjemme eller på en institusjon – øker. Allerede i dag er det mange som får mindre hjelp enn de ønsker – og vi vet at utfordringene står og venter med en stadig økende eldrebefolkning.

Et av de viktigste tiltakene har vi allerede satt i gang, ved å styrke økonomien i norske kommuner. I år fikk kommunene 5,7 milliarder kroner mer enn de ville ha fått om den forrige regjeringen hadde blitt sittende. Dette betyr også mer penger til eldreomsorgen. Fra hele landet får vi inn rapporter fra fornøyde ordførere som nå slipper å kutte i tilbud og som isteden kan ansette flere i omsorgssektoren og opprettholde eller bedre tilbudet. I Sula blir det åpnet ti nye plasser på sykehjemmet og hjemmetjenesten styrkes. Mandal får 14 nye sykehjemsplasser og antall trygghetsalarmer dobles. Radøy bygger 12 nye omsorgsboliger, mens Sande og Ringsaker bruker de ekstra pengene på hjemmehjelpstjenester og økt bemanning til pleie- og omsorg. Regjeringen vil fortsette å gi kommunene mer penger, slik at våre viktigste velferdsprodusenter settes i stand til å levere gode tjenester til befolkningen.

Samtidig vet vi at mer penger til kommunene alene ikke er nok. Demografiske beregninger viser at vi står overfor en sterk vekst i tallet på de eldste eldre. De neste årene blir det en betydelig økning av antall nordmenn over 85 og 90 år.

Før sommeren vil regjeringen legge fram en egen stortingsmelding om framtidas omsorgstjenester. Der vil vi presentere vår plan for hvordan vi skal få nok hender i arbeid til å løse behovet for omsorg når vi får stadig flere eldre med pleiebehov.

Vårt viktigste mål er å få på plass 10.000 flere årsverk i pleie- og omsorgstjenesten i løpet av en femårsperiode. Vi trenger en nasjonal rekrutterings- og utdanningsplan for å få god tilgang på kompetent arbeidskraft. Vi må gjøre deltid til en mulighet og sikre heltid for dem som ønsker det innenfor denne sektoren og vi må gjøre en innsats for å få tilbake mange av de som har utdanning og erfaring fra omsorgsfeltet, men som velger å gjøre noe annet.

Samtidig ser vi på andre områder, som behovet for en helhetlig plan for en styrket demensomsorg og en styrking av legetjenesten i sykehjem.

”Hvem skal holde meg i hånden når jeg blir gammel?”, spurte Sveriges statsminister Gøran Persson i et foredrag for en tid tilbake. Det er det grunnleggende spørsmålet i debatten om eldreomsorg. Hvem skal ta vare på oss? Hvem har ansvaret for oss når vi ikke lenger klarer alt selv?

Her går det et stort skille i norsk politikk mellom de av oss som mener at dette skal være et offentlig ansvar og de som mener at dette skal løses av den enkelte – gjennom egen inntekt eller sjekksystemer. Vi tror at vi best løser de store oppgavene sammen. At vi gjennom å betale skatt sikrer alle trygghet den dagen hjelpen trengs – uavhengig av størrelsen på bankkontoen. Høyre og Frp vil ha mer privatisering og konkurranse innen eldreomsorgen.

I Oslo ser vi i praksis hva det betyr. Der er det stoppeklokkeregime for hjemmehjelpen, som skal følge strenge effektiviseringsskjemaer. Der får mange eldre på godt over 80 år kun hjemmehjelp en time hver tredje uke. I bydel Nordstrand er økonomien så dårlig at man har gått ned til en time hjemmehjelp hver femte uke for normalbrukeren – dvs en time hjelp 10 ganger i året. I 2005 søkte mellom 100 og 150 eldre i Oslo om langtidsplass på sykehjem, men fikk avslag. Likevel foreslo byrådet i sitt budsjett for 2006 å legge ned 300 langtidsplasser. Målet om konkurranse mellom aktører trekkes så langt at Kirkens Bymisjon ikke lenger vil tilby private hjemmehjelpstjenester fordi rammene Oslo kommune gir hindrer et forsvarlig tilbud. Det offentlige tilbudet kuttes, og tilbudet om private ekstratjenester til de som har råd økes. Mer konkurranse og privatisering er den borgerlige blokkens svar på eldreutfordringen. Vårt svar er et annet, nemlig å bygge ut eldreomsorgen med flere plasser og flere folk som kan gjøre at hjelpen er der når den trengs.

Vår satsning på velferd har gitt resultater. Det beviser levealderøkningen. Nå skal vi videre ved at vi utvikler dagens eldreomsorg ytterligere. Det skal være godt å bli gammel i Norge.