Må sjekkes mot framføring

Denne regjeringen har en veldig klar og veldig konkret oppgave, og det er å gjøre det vi sa vi skulle gjøre før valget, gjennomføre de løftene vi gav velgerne. Det betyr at vi skal gjennomføre Soria Moria-erklæringen, at vi skal gjennomføre det som står i vår politiske plattform.

Det viktigste målet på om Regjeringen lykkes, er i hvor stor grad vi greier å si: Dette lovet vi, dette står i vår plattform, og dette har vi gjennomført, når fire år har gått og vi skal legge fram et politisk regnskap for velgerne. Imens vil det være mye diskusjon, mange ulike meninger, også internt i regjeringspartiene, om hvordan vi skal løse oppgavene, og hvordan vi skal nå de målene vi har nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Den debatten trenger vi både med opposisjonen og med partene i arbeidslivet, og i den allmenne samfunnsdebatten, og vi trenger diskusjon i våre egne partier så lenge det ikke svekker Regjeringen og Stortingets evne til å gjennomføre den politikken vi gikk til valg på, og de løftene vi har gitt. Nettopp derfor er det gledelig å se at Regjeringen, som har sittet i snart ett år, er godt i gang med å gjøre det som er dens oppgave, nemlig å gjennomføre Regjeringens program. Vi har lyktes med det viktigste, nemlig å snu retningen for samfunnsutviklingen, vi har greid å legge til grunn andre verdier for den politikken som føres, og vi har greid å vise at det er mer enn tomme ord når vi sier at vi ønsker et samfunn der vi satser på mer fellesskap istedenfor på privatisering av grunnleggende velferdsgoder som skole og omsorg. Vi sier at vi skal bruke de store pengene på de store oppgavene. Vi bruker dem på omsorg, på arbeid og på utdanning istedenfor på store skattelettelser til mennesker som har mer enn nok fra før av. Den grunnleggende kursendringen er rettferdig fordeling og mer fellesskap, og den er Regjeringen godt i gang med etter snart ett år i posisjon. Vi har tre år igjen på å gjennomføre det vi har lovet. Derfor vil jeg gjerne starte med bare å vise til noen – ikke alle, men noen – av de områdene der Regjeringen nå konkret gjør det den sa den skulle gjøre, der vi innfrir valgløfter i et høyt tempo, og samtidig peke på hvordan vi skal gå videre på noen av disse viktige områdene.

Ett veldig konkret løfte var full barnehagedekning. Vi har satt ny rekord i barnehageutbygging. Ni av ti som ønsker det, får plass i barnehage, men fortsatt er det barnehagekø. Derfor er det slik at vi nå har invitert til nasjonal dugnad, med kommuner, med foreldre og med barnehageutbyggere, for å sørge for at vi når målet om full barnehagedekning, og at vi greier å si at det var dette stortinget og denne regjeringen som endelig greide å sørge for at alle som ønsker det, får plass i barnehage. Det er spesielt i storbyene vi nå sliter med å få full barnehagedekning. Derfor har vi en spesiell innsats for og et spesielt samarbeid med disse, og vi kommer til å innføre et nytt tilskudd neste år, et tilskudd til midlertidige plasser, slik at vi skal få fart på barnehageutbyggingen også i de store byene. I Tromsø har de greid full barnehagedekning, i Trondheim sier de at de vil greie det i løpet av høsten, og da må det også være mulig å få det til i de andre storbyene. Da vil et avgjørende skritt være tatt for å lykkes med full barnehagedekning, barnehage til alle som ønsker det.

Det andre gjelder skole. Fordi kommunene har fått betydelige ekstra inntekter, er det slik i Kommune-Norge at nå pusses skolebygg opp, svømmebasseng fylles med vann, og det ansettes flere lærere. Norsk skole er i en situasjon der en altså kan plusse på istedenfor å bygge ned, slik vi så i veldig mange kommuner under den forrige regjeringen. Men vi er heller ikke på dette området fornøyd. Derfor vil vi videre. Neste år vil vi investere godt over 1 milliard kr i å heve kvaliteten i skolen. Vi vil gjennomføre Kunnskapsløftet som vi lovet. Det betyr over 900 mill. kr til etter- og videreutdanning av lærere, mer kvalitet i skolen gjennom bedre lærere. Det betyr flere hundre millioner kroner til nye lærebøker i grunnskolen, og det betyr at vi neste år tar det første skrittet: Det første klassetrinnet i den videregående skolen får gratis læremidler – et viktig valgløfte. Vi satte i gang arbeidet i 2000, men det ble avviklet av den forrige regjeringen. Nå er vi igjen i gang og sørger for at vi tar det første skrittet til gratis læremidler allerede neste år.

Helse og omsorg: Det har aldri vært bevilget mer penger til helse og omsorg. Vi har aldri behandlet flere pasienter. Ventelistene er redusert. Ventetidene er redusert. Likevel er vi ikke fornøyd. Det må investeres mer i helse og omsorg. Spesielt må vi trappe opp innenfor psykiatrien, og vi vet at vi er nødt til å organisere helsevesenet bedre, slik at vi sikrer lokalsykehus, og slik at vi får mer helse igjen for de store investeringene vi gjør i Helse-Norge. Fordi vi styrket kommuneøkonomien, er vi i rute når det gjelder målet om 10 000 nye hender i eldreomsorgen, dvs. 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen, noen flere hender. Vi er i rute, fordi vi har sørget for at kommunene har fått ekstra inntekter. De har fått 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen. Det betyr mer kvalitet, mer nærhet, mer varme og mer trygghet for mennesker som trenger det. Det betyr en mer verdig alderdom, og det betyr at også unge mennesker som trenger omsorg, får et bedre tilbud. Heller ikke her er vi i mål, men vi er godt i gang. Vi er i rute når det gjelder å styrke omsorgen her i landet.

Vi investerer mer i vei og bane. Vi ser behovet for det, både for å bedre framkommeligheten og for å styrke miljøet, men ikke minst som et viktig bidrag til næringsutvikling i landet vårt.

Og så tar denne regjeringen et ansvar for en stor og vanskelig utfordring landet står overfor, og det er hvordan vi skal sikre to viktige hensyn: tilstrekkelig tilgang på elektrisk strøm og at vi samtidig overholder våre internasjonale miljøforpliktelser. Vi kan ikke velge det ene eller det andre. Vi kan ikke si at vi skal ta vare på miljøet og derfor ikke greier å sørge for at husholdninger og bedrifter får tilstrekkelig tilgang på strøm. Vi kan heller ikke si det motsatte, at vi bare er opptatt av kraftforsyning og derfor ikke kan ta vare på miljøet. Denne regjeringen har som mål, slik det står i Soria Moria-erklæringen, å greie begge deler, forene vekst og vern, energi og miljø.

Det gjør vi for det første ved at vi har satt av 20 milliarder kr til et fond som skal finansiere ny fornybar energi. Det er mer enn noen regjering noen gang før har gjort, og det betyr mer penger til vindmøller, til bioanlegg, til småkraftverk og til andre fornybare nye energikilder. Så hører jeg at man mener at man trenger enda mer, men altså 20 milliarder kr er mye penger – mer enn en dobling på to år er en kraftig økning. Også her er vi godt i gang. Det andre vi gjør, er å bidra mer til energisparing, fornuftig bruk av strøm og energi. Det tredje vi gjør, er å ta i bruk gassen på en miljøvennlig måte. Bygging av gasskraftverk på Kårstø er i gang. Men det er også investeringer i arbeidet med å få på plass CO2-håndtering, og vi forhandler og er i dialog med andre selskaper om å forsøke å realisere gasskraft på en miljøvennlig måte innenfor Kyoto-avtalen, innenfor våre internasjonale miljøforpliktelser, og basert på det som står i Soria Moria-erklæringen, at nye konsesjoner skal basere seg på CO2-håndtering. Det er en krevende oppgave, men det er en mulig oppgave. Vi er også i gang med den, fordi vi trenger strøm, og fordi vi trenger å ta vare på miljøet og unngå global oppvarming. De representanter i Stortinget som mener at vi ikke skal bry oss om drivhuseffekten, tar en veldig alvorlig sjanse. Det betyr også at Norge bryter ut av et internasjonalt samarbeid som har vært viktig for å få på plass et internasjonalt regelverk for å begrense utslippene av klimagasser.

Vi satser på kultur. Vi går løs på fengselskøene. Vi styrker innsatsen i Distrikts-Norge. Vi gjeninnfører redusert arbeidsgiveravgift i utkantene, og vi gjør mange andre ting på veldig mange andre områder. Vi øker bistanden og gjør en innsats for å vaksinere verdens barn.

Men kanskje det viktigste enkeltområdet som kommer til å avgjøre om denne regjeringen lykkes, er om vi lykkes med å skape arbeid for alle. Da mener jeg arbeid for alle, ikke bare i den tradisjonelle betydningen av ordet, nemlig at vi får ned arbeidsløsheten, den registrerte arbeidsløsheten. Jeg mener også arbeid for alle i en ny og utvidet betydning av ordet, nemlig at vi i større grad greier å få alle de som er stengt helt ute av arbeidsmarkedet, de som verken er i jobb eller er på arbeidskontoret – det er over 600 000 mennesker – helt eller delvis tilbake i jobb. Da handler det om å få arbeidsløsheten ned. Der går utviklingen i riktig retning. Ledigheten er redusert med 36 000 det siste året. Arbeidsløsheten går ned, sysselsettingen går opp. Aldri før har flere mennesker vært i jobb i Norge enn i dag. Det er gledelig.

Vi kan ikke lene oss tilbake og si at vi er fornøyd selv om ledigheten er lav og sysselsettingen er høy, dels fordi det går 58 000 mennesker registrert arbeidsløse her i landet. Derfor sier denne regjeringen ja til en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, ja til en inntektspolitikk og ja til en ansvarlig økonomisk politikk for å sikre bedriftenes konkurransekraft, for å sikre lav kostnadsvekst og gjennom en arbeidsmarkedspolitikk sikre at de som nå sliter med å få jobb, kan hjelpes inn i arbeidslivet.

Men så gjør vi mer enn det. I løpet av høsten kommer vi til å fremme en stortingsmelding om inkludering og arbeid. Den tar opp bl.a. det mest fundamentale spørsmål denne nasjonen står overfor, og det er spørsmålet om hvorfor det er så mange som stenges ute. Det er for det første viktig fordi det at flere skal kunne leve av egen inntekt, det at flere skal kunne være i jobb, er det viktigste bidraget til å redusere sosial ulikhet. Den viktigste årsaken til sosial ulikhet, til fattigdom, er at folk er stengt ute og ikke kan ta sine evner og anlegg i bruk. Den andre grunnen til at det er viktig, er jo at nøkkelen til om vi skal greie de store velferdsoppgavene, er at flere mennesker kan bidra til fellesskapet. Og i den stortingsmeldingen vil vi lansere nye ideer om hvordan denne jobben skal gjøres, hvordan vi skal samarbeide med bedriftene og med dem som er stengt ute, for å få dem tilbake slik at de kan få økt inntekt, bruke sine evner og anlegg. Ikke 100 pst. arbeid 100 pst. av tiden for alle, men noe mer for mange flere. Da er det det gamle budskapet om å «gjøre din plikt og kreve din rett» som gjelder. Vi har hentet inspirasjon fra introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere, der vi har stilt krav om samfunnskunnskap mot at de får noe ekstra støtte. Samme tenkning vil vi nå gjøre gjeldende for en større del av arbeidsmarkedet, slik at vi stiller krav om at man skal kvalifisere seg, at man skal bidra på en eller annen måte, men samtidig skal man ha rett til støtte, tjenester, fra samfunnet for å hjelpes inn i arbeidslivet. Det er bra for den enkelte, men det er ikke minst bra for samfunnet, for da sikrer vi økt verdiskaping, økt evne til å løse store oppgaver enten det er i eldreomsorgen, i helsevesenet, i skolen, eller på andre områder.

Det er i dette lyset også diskusjonen om sykelønnen må ses, for når vi inngikk en avtale med partene i arbeidslivet om inkluderende arbeidsliv, var det dels for å øke den faktiske pensjoneringsalderen, dels for å få flere funksjonshemmede inn i arbeidslivet, men det som hadde størst oppmerksomhet, var å redusere sykefraværet med 20 pst. Det er mange gode resultater av den avtalen på mange viktige områder, og mange bedrifter og mange mennesker gjør en fantastisk innsats. Likevel er det slik at resultatene så langt ikke er gode nok. Og etter at vi reforhandlet avtalen – vi inngikk en fornyet avtale i fjor høst – så har sykefraværet økt med om lag 5 pst. Det har økt i alle bransjer, i offentlig sektor og i privat sektor. Det har økt både i bedrifter som er med i IA-avtalen, og i dem som ikke er med i IA-avtalen. Det er et problem fordi det først og fremst er et uttrykk for at arbeidslivet ikke er tilpasset enkeltmenneskene. Korttidsfraværet er så godt som uendret. Det er stabilt. Det er langtidsfraværet som øker, og det er et bilde på et arbeidsliv der for mange mennesker støtes ut der det ikke er tilrettelagt nok for den enkelte.

Den andre grunnen til at det er et alvorlig problem, er nettopp at det bidrar til å gjøre tilgangen på arbeidskraft som vi trenger til verdiskaping til velferd, mindre. Det er omtrent 120 000 årsverk som går tapt gjennom sykefravær. Bare i løpet av det siste året utgjør økningen 13 000 årsverk, mens vårt mål for antall nye årsverk i eldreomsorgen er 10 000. Bare økningen i sykefraværet er altså mer enn det vi har ambisjon om å få til i eldreomsorgen på ti år. Så dette er en oppgave det er bred enighet om at vi må gjøre noe med.

Det tredje er selvfølgelig at det bidrar til høye utgifter, penger vi kunne ha brukt til andre formål.

Derfor har Regjeringen fremmet et forslag om å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykepengeutgiftene. Vi har samtidig fremmet omfattende kompensasjons- og skjermingsordninger. Vi har redusert antall dager arbeidsgiverne har 100 pst. ansvar for, fra 16 til 14 dager og skjermet kreftsyke, kronikere, folk på attføring, gravide og veldig mange andre grupper som vi erfaringsmessig vet har høyt sykefravær. Det forslaget mener vi bidrar til å redusere sykefraværet og gir arbeidsgiverne, enten det er et kommunalt sykehjem eller det er en privat bedrift, motiver for å anstrenge seg mer – ringe hjem, tilrettelegge – for dem som går langtidssykemeldte.

Forslaget har møtt mye kritikk både for sitt innhold og ikke minst når det gjelder prosessen som ledet fram til det. Derfor er jeg glad for at vi nå har en dialog med arbeidslivets parter basert på avtalen, der det i punkt 6 står at hvis utviklingen går i gal retning, skal myndighetene ta opp nye forslag til virkemidler og drøfte disse med partene. Det er det vi nå gjør. Og grunnlaget for de drøftingene er at dersom det er mulig å komme fram til enighet om forslag som gir tilsvarende reduksjon i sykefraværet og i statens kostnader til sykepenger innenfor folketrygdens rammer, er Regjeringen beredt til å fremme de forslagene. Det avgjørende for oss er at det kommer tiltak som gir tilsvarende effekt på sykefraværet som de forslagene vi selv har kommet med.

Pensjon er også en nøkkel til spørsmålet om hvordan vi kan sikre arbeid til alle, et arbeidsliv for alle og arbeidskraft som vil løse våre felles oppgaver. Derfor vil Regjeringen på grunnlag av det arbeidet som startet med Pensjonskommisjonen i 2000, og det pensjonsforliket som man oppnådde enighet om i Stortinget våren 2005, fremme flere dokumenter til Stortinget i løpet av perioden. Det første vil komme nå i høst med forslag til en ny modell for folketrygden. Det vil selvsagt basere seg på det som ligger inne i pensjonsforliket, men det er bare noen rammer og retningslinjer. Det som gjenstår, er forslag til konkret modell og utformingen av den.

Vårt utgangspunkt er at dagens pensjonssystem er urettferdig. Dagens folketrygd er en urettferdig ordning. Mange som hadde fortjent høyere pensjon, får lav pensjon. Ordningen bidrar i for liten grad til at det lønner seg å stå i jobb. Den er urettferdig fordi veldig mange kvinner som har hatt et langt yrkesliv, jobbet deltid og betalt inn til folketrygden over mange år, ender som minstepensjonister. Det vil Regjeringen gjøre noe med. De som jobber deltid og har lave inntekter, skal få tilleggspensjon. Den andre grunnen til at den er urettferdig, er at de som har hatt et langt yrkesliv, sliterne, ikke får pensjon for alle årene de har jobbet. De siste årene kuttes bort. Vi ønsker et pensjonssystem der sliterne får full uttelling for alle de årene de har jobbet, og for alle de årene de har betalt inn til folketrygden. Vi ønsker et pensjonssystem der det er vesentlig lettere å kombinere arbeid og pensjon, trygd og arbeid.

Vi ønsker altså et pensjonssystem som er vesentlig mer rettferdig, ikke så vilkårlig som dagens pensjonssystem er, og et pensjonssystem der det er mulig å kombinere arbeid og trygd. Vi skal også sikre en tidligpensjon for alle i folketrygden fra 62 år. Slik er det ikke i dag. Samtidig skal vi videreføre avtalefestet pensjon, men avtalefestet pensjon skal tilpasses det nye pensjonssystemet, og også det skal skje gjennom en bred dialog med partene i arbeidslivet.

Dette er kanskje den største og viktigste enkeltsaken dette stortinget skal håndtere i denne perioden, og som angår flest mennesker. Det er 1 million mennesker som har folketrygden som sin hovedinntektskilde. Det som er det mest avgjørende både når det gjelder spørsmålet om rettferdig fordeling og verdiskaping og vår evne til å skape og dele, er hvordan vi håndterer folketrygden, pensjonssystemet vårt.

Jeg er glad for at Stortinget greide å inngå et bredt forlik i 2005, og derfor inviterer Regjeringen til et bredt forlik også i den videre oppfølgingen og gjennomføringen av pensjonsreformen. Det er en viktig oppgave for oss.

Det siste eksemplet på betydningen av arbeidskraft er arbeidsinnvandring. Norge kan være glad for at mange har ønsket å flytte til Norge og jobbe i Norge. Det har styrket norsk økonomi. Det har styrket norsk velferd. Men det viser også at Norge er en del av et stort internasjonalt samfunn. Beslutningen om å inkludere det tidligere Øst- og Sentral-Europa i et utvidet EU, har hatt stor betydning for Europa, men det har også hatt stor betydning for Norge. Det betyr at hva som skjer utenfor våre grenser, enten det er utvidelse av EU med Romania og Bulgaria eller det er det arbeidet vi nedlegger i FN, eller det arbeidet vi gjør for å sikre freden i Afghanistan, er ting som er av stor betydning for Norge, også når det gjelder å sikre vår egen velferd og vår egen trygghet.