Velferdsstatens verste fiender er de som er mot fornying. Offentlig sektor må hele tiden være i bevegelse for å møte nye tider og behov. Lykkes vi ikke med dette vil privatiseringsentusiastene få rett. En sterk offentlig sektor med universelle velferdsordninger må forsvare sin eksistensberettigelse hver dag. Det krever vilje til å stadig fornye for å være beredt når samfunnet rundt endrer seg.

Ressursstilgang, teknologi og befolkningsendringer er de viktigste drivkreftene for samfunnsendringer – og dermed også for offentlig sektors behov for endring.

De siste årene har det vært iverksatt flere omfattende endringer i offentlig sektor. Da de ble iverksatt gikk debatten høyt. I ettertid ser vi at det var helt riktig, selv om valgene var krevende da de ble gjort.

Det var omstrid da daværende helseminister Tore Tønne iverksatte vedtaket om at staten skulle overta sykehusene fra fylkeskommunene i 2001. En av hans viktigste visjoner var at ”ventetider skal måles i dager og uker, ikke måneder og år”. Nye tall viser at mens det var ca 270 000 pasienter i helsekø i 2001 er tallet nå ca 200 000. Mens 44 000 pasienter hadde ventet mer enn et år på behandling i 2001, er dette tallet nå redusert til ca 4000. I sommer presenterte Tidskrift for Den norske Lægeforening en ny undersøkelse fra TNS Gallup om befolkningens tilfredshet med sykehusene før og etter reformen. Den viste tydelig at folk er mer fornøyd med sykehustilbudet etter at staten overtok i 2002. Folk opplever at de har større valgmuligheter, bedre tilgjengelighet, at kvalitet på behandlingen er bedret og at ventetiden er kortere.

For fem år siden var det liten tvil om at NSB hadde store problemer. Ulykkene på Åsta og Lillestrøm kom oppå dårlige økonomiske resultater, fallende kundetilfredshet, svekket trafikksikkerhet og en personalsituasjon som gjorde at ferieavviklingen sommeren 2000 ga 1165 innstilte avganger. Organisasjonen iverksatte en omfattende endringsprosess. I dag leverer NSB gode økonomiske resultat, vår nasjonale jernbane er på tredje plass i Europa når det gjelder punktlighet og kundene kommer tilbake. NSB er på rett spor og de er i rute.

Folk sender færre brev enn før og de jobber til andre tider enn før, slik at korte åpningstider er vanskelig for mange. Det gjør at Posten må tilpasse seg en annen hverdag. Det har de klart. Gjennom godt samarbeid med fagforeningene har man klart å få på plass en moderne posttjeneste. Suksessen med omstillingen kan måles i høy score for kundetilfredshet. Hele 99,96 prosent av husstandene får levert post seks dager i uken, noe som er en klar forbedring fra tidligere. Samtidig har de gjennom etableringen av post-i-butikk klart å utvide antall ekspedisjonssteder fra 1300 til 1500 steder, noe som gir bedre tilgjengelighet for mange.

Sykehusene, NSB og Posten har alle tatt inn over seg at de er der for brukerne. Med det som utgangspunkt har de gjennomgått nødvendige prosesser for å tilpasse seg dagens brukerbehov.

Forsvaret har i flere år gått igjennom omfattende endringer. Fra 1990 har Forsvaret redusert antall ansatte med 13 000 – fra 29 000 til 16 000. Omstillingene vil fortsette, det samme vil utrangering av eiendom og avhending av materiell. Det er nødvendig for å frigjøre midler for å opprettholde og forbedre operativ virksomhet, øvelser og materielle investeringer på et nivå som møter de krav som stilles for et moderne forsvar og for deltagelse i internasjonale operasjoner.

Ny Arbeids- og Velferdsforvaltning - NAV-reformen - ble vedtatt i Stortinget våren 2005. Aetat og trygdeetaten legges ned og en ny etat skal bygges fra 01.07.06. Dette er en historisk og viktig reform. 16 000 ansatte jobber i de aktuelle etatene. Alle disse skal tas vare på og tas med videre. Reformen vil berøre mange. Om lag halvparten av befolkningen er i kontakt med arbeids - og trygdeetaten i løpet av året. 1/3 av statsbudsjettet går til denne posten. Da har vi ikke råd til å drive ineffektivt. Folk skal ikke bli kasteballer mellom kontorene, men så raskt som mulig komme i gang med aktivitet, enten det er kursing eller ny jobb. Den nye samordningen skal sikre dette.

Mye av fornyingen må skje ute i kommune-Norge. Mer penger til kommunene betyr ikke at omstillinger skal avlyses. Tvert i mot. Penger er ikke nok. Vi må drive offentlig virksomhet på best mulig måte slik at vi forvalter våre felles ressurser til det beste for befolkningen.

Innbyggerne har krav på gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. Våre mål i fornyelsen av offentlig sektor er å oppnå mer velferd og mindre administrasjon, mer lokal frihet og mindre detaljstyring. I denne prosessen er de ansatte er vår viktigste ressurs og de viktigste medspillerne i utviklings- og fornyelsesarbeid. Omstillinger skal ikke være en trussel. Trygghet for arbeid og rett til opplæring eller videreutdanning er en nødvendig forutsetning for en vellykket videreutvikling av tjenestetilbudet og fornyelse av offentlig sektor.

Vi må bruke folks arbeidsevne og vilje der den trengs. Selv i vårt velferds-og velstandssamfunn er det liten tvil om at det fortsatt er en rekke uløste oppgaver. Utfordringen er å få hodene og hendene dit oppgavene venter, ikke der de er utgått på dato.

Fornyingsdebatten må henge sammen med den store samfunnsdebatten. De store tankene må dreie seg om hvordan vi skal drive selve velferdssamfunnet videre. Den aller største tanken i en slik sammenheng er å bygge videre på fellesskapet. Vårt velferdssamfunn bygger på at velferdstjenester skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av betalingsevne. Det skal være et samfunn der det er lett å lykkes og vanskelig å gå til grunne. Her er det bare fellesskapsløsninger som duger. Markedet kan ikke sikre goder og tjenester som skal være gratis. Markedet kan heller ikke håndtere sosialpolitikken der vi ofte møter mennesker i vanskelige situasjoner. Derfor må vi hele tiden sikre at de offentlige tjenestene – som skole, eldreomsorg, sykehus, kollektivtransport og sosiale sikkerhetsnett – er i takt med dem de er til for: Brukerne.