Vi vet ennå ikke hvor store ødeleggelsene er i området som ble rammet av jordskjelv på øya Java i Indonesia forrige lørdag. Tallene for drepte, skadde og hjemløse endres fra dag til dag, etter hvert som flere hardt skadde eller døde hentes fram fra sammenraste hus. Det vi vet er at skadene er store nok til at vi ikke kan la være å bry oss. Derfor var vi i gang få timer etter skjelvet med å se på hva Norge kan med. Appellen fra Indonesia vektla helse og hjelp til barn. Vi har foreløpig gitt 10 millioner kroner til FN-systemet og opptil 10 millioner kroner til frivillige organisasjoner for å raskt få i gang både arbeidet med å få på plass helsefasiliteter og personell og å hjelpe barn som er rammet.

Norge er blant de beste i verden på nødhjelp. Våre frivillige organisasjoner er raskt i gang ute i felt og leverer tjenester av høy kvalitet. Det skal vi være stolte av. En viktig forklaring på dette er godt samarbeid mellom myndighetene og organisasjonene. Når appellene kommer fra land som er rammet av store katastrofer, stiller myndighetene opp med økonomisk støtte og organisasjonene gjør jobben ute. Ved siden av dette samarbeidet har de humanitære organisasjonene selvsagt også sine egenfinansierte prosjekter. Men i mange situasjoner er det nettopp det at vi jobber tett sammen stat og humanitære organisasjoner som gjør at vi kan være med å sikre det som er avgjørende der og da: at hjelpearbeidet kommer raskt i gang.

Nordmenn har sterke tradisjoner for å stille opp i en krise, slik vi så etter tsunamien. Det var sterkt å se hvor mange som engasjerte seg og som bidro til hjelpearbeidet. Men alle kriser har ikke en slik karakter at de får den sterke medieoppmerksomheten som skal til for at folk skal gi. Ved at vi alle bidrar over skatteseddelen til offentlige bistandsbudsjetter, reduseres sårbarheten ved at organisasjonene skal være avhengige av øyeblikkets givervilje før de kan handle i en krise.

Det finnes et parti i Norge, Frp, som mener at bistand skal være et privat ansvar og som vil kutte i budsjettet til de aller fattigste i verden. En slik politikk ville være et brudd med de lange og stolte tradisjonene vår nasjon har for å være der for de som trenger det. Samtidig ville det være en stor trussel mot hjelpearbeid i krise, der tidsmarginene er små. Derfor trenger vi offentlige bistandsbudsjetter for å sette organisasjonene i stand til å sende feltsykehus, helseteam eller vannrenseanlegg umiddelbart når katastrofen har skjedd.

Det samme prinsippene må gjelde for nasjonenes felles myndighet, FN. Når flodbølgen skylder over Aceh eller alt raser sammen rundt folk i et jordskjelv i Pakistan kan vi ikke vente på at FN har fått samlet inn penger fra diverse givere før hjelpearbeidet kan settes i gang. Pengene må være der allerede, før krisen skjer. Bare slik kan vi sørge for at FN har den nødvendige styrken til å reagere med nødvendig kraft. Sammen med andre medlemsland har Norge vært med på å bygge opp FNs eget nødhjelpsfond som svar på nettopp dette. Noen oppgaver kan ikke overlates til privat godvilje eller bedrifter som vil ta samfunnsansvar. Det er flotte og viktige supplementer, men på samme måte som det offentlige Norge må ta et ansvar for Norges internasjonale bidrag, må statene sørge for at FN er i stand til å fylle sin rolle i store katastrofer – både i nødhjelpsfasen og i gjenoppbyggingen etterpå.

I går deltok jeg på et møte i Genève med FNs høynivåpanel som jeg leder sammen med statsministrene fra Pakistan og Mosambik. Målet for panelarbeidet er å se på hvordan FN som organisasjon kan styrkes slik at den er i bedre stand til å møte katastrofer, bidra til utvikling og forebygge miljøproblemer. Gjennom over 50 år har FN utviklet seg, med stadig nye underorganisasjoner og nye fagområder. Det har vært nødvendig. Fra oppstarten sto for eksempel ikke hiv på FNs agenda, heller ikke klimaproblemer. Organisasjonen har hatt en naturlig vekst, men vi må se på om det systemet som er nå er det optimale. Er det klokt at mange ulike organisasjoner innenfor FN-familien jobber med de samme tema, som at 20 organisasjoner har prosjekter for rent vann ellet at 11 FN-organisasjoner jobber med utdanning av unge jenter i Afrika? Eller at det er 22 forskjellige FN-organisasjoner på bakken i Afghanistan?

Norge er en av FNs beste venner. Vi er et lite land, men likevel den 7. største bidragsyteren til FN og den 5. største bidragsyter til operasjonelle aktiviteter som utvikling og nødhjelp. FNs venner og støttespillere er i best posisjon til å fremme konstruktiv kritikk for å forbedre FN. Jeg tror tiden er moden for å se på en del av strukturene i FN, finansieringen og organiseringen av arbeidet. Det er avgjørende at organisasjonen jobber effektivt og godt dersom verdens land skal stille med penger og mandat.

FN er aldri sterkere enn det medlemslandene tillater. Det så vi i Rwanda under folkemordet, der FN sviktet. Det ser vi i Pakistan, der FN lyktes med nødhjelpsarbeidet etter jordskjelvet.

Vi som er for en verden styrt av felles spilleregler og av solidaritet må også være opptatt av et sterkt FN. Vi trenger et FN som kan sette premisser, iverksette de vedtak verdens land er samlet om og som kan gripe inn der det er behov.

Den lille jenta i Yogjakarta som mistet søsteren sin og hjemmet sitt forrige lørdag har ikke tid til å vente på annonsekampanjer for innsamling til ofrene eller at journalistene får sendt hjem sine bilder og reportasjer. Hun trengte hjelp med en gang. Vi skal være med å bidra til at hun og andre ofre for naturkatastrofer eller fattigdom skal få den hjelpen. Det krever nasjoner som er villige til å stille opp, det krever dyktige organisasjoner som kan gjøre jobben og et sterkt FN som kan ta et lederansvar når bakken skjelver, regnet uteblir eller bølgen kommer.