Alle partier må tåle å bli ettergått og kritisert. Arbeiderpartiets representanter forteller rent faktisk hva FrP gjør og står for. Det kommer vi til å fortsette å gjøre. Vi har et ansvar for å fortelle velgerne om vår egen politikk, men også for å bidra til å oppklare hva Frp-politikk faktisk betyr.

Det er flere sentrale forskjeller mellom Arbeiderpartiet og Frps politikk:

Arbeiderpartiet vil ha flere og billigere barnehageplasser. Frp vil fjerne all offentlig støtte til barnehager og SFO. Den umiddelbare konsekvensen av dette forslaget, er en ny ”FrPs barnehageregning” på 10 000 kroner i måneden. De langsiktige negative effektene av dette forslaget er at mange av de barna som trenger barnehagetilbudet mest, vil bli holdt hjemme. For mange lavtlønte kvinner vil det lønne seg å være hjemme i stedet for å stå i jobben.

Arbeiderpartiet vil styrke folketrygdordningene og sikre alle en rettferdig pensjon. Frp vil gjøre alle til minstepensjonister og de er i mot at alle skal få tjenestepensjon.

Arbeiderpartiet vil trygge arbeidsplasser og sikre lave renter. Frps politikk vil få renta i været og tusenvis av arbeidsplasser kan gå tapt.

Arbeiderpartiet vil ha et trygt arbeidsliv og sikre arbeidstakernes rettigheter. Frps løsninger vil bidra til et mer brutalt arbeidsliv med økt antall midlertidig ansatte, dårlig arbeidsmiljø og kutt i arbeidsledighetstrygd.

I sitt innlegg i Dagbladet fredag 24. mars oppfordrer Frps nestformann Siv Jensen til ærlighet og redelighet i den politiske debatten. Det er et godt utgangspunkt for en diskusjon. Problemet er at Frps nestformann i så liten grad følger opp dette i praksis. Når temaet er Frps politikk beskyldes vi andre for løgn, skremselspropaganda eller diktning. Det er forskjellen på å diskutere med Frp og andre partier. Hvis man prøver å ta FrPs politikk på alvor og fortelle om konsekvensene, da sier Hagen og Jensen at vi lyver, at de er forfulgte av mediene og at vi dessuten fornærmer norske velgere.

Jeg skjønner godt av Siv Jensen misliker å bli minnet om situasjonen i eldreomsorgen i Oslo. I vår Høyre- og Frp-styrte hovedstad er det stoppeklokkeregimet som gjelder. I Nordstrand bydel får beboere over 80 år som trenger hjelp besøk av hjemmehjelp 10 ganger i året. Eldre mennesker flyttes rundt fra sted til sted og antallet langtidssykehjemsplasser reduseres. Carl I Hagens kommentar til manglene i Oslos eldreomsorg er at: ”Det er en systemsvikt.” Dette må være nær norsk rekord i ansvarsfraskrivelse. Uverdige forhold i Oslos eldreomsorg er ingen systemsvikt. Det er en politikersvikt. Og FrP har ansvaret.

Jeg har også full forståelse for at Siv Jensen mistrives med oppmerksomhet rettet mot budsjettforlikene Frp inngikk med Bondevikregjeringen. Der bidro Frp til at de store pengene ble brukt på skatteletter til de som har mest fra før, mens det ble lite penger til kommuner, skoler og eldreomsorg. På våre tre første uker i regjering klarte vi å gi mer penger til samferdsel enn vei-partiet Frp klarte på tre år.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at Frp ikke liker at andre regner på hva partiprogrammet og utspillene deres vil koste. Våre anslag viser at de vil doble oljepengebruken. Alle økonomiske fagmiljøer er enige om at dette vil få alvorlige konsekvenser for arbeidsplasser og småbarnfamiliers evne til å klare boliglån. En slik økning kan gi renteutgifter på 30 000 kroner mer i året på et vanlig huslån. For mange unge i etableringsfasen er det mer enn de kan klare. Frps tillitsvalgte avviser dette. Som det eneste partiet i Norge er de villige til å gamble med arbeidsplasser og folks privatøkonomi.

”Valgordningene sikret dem nøklene – og et flertall i Stortinget” skriver Jensen om høstens valg. Dette er en frisk forenkling. Det var velgerne som sikret en ny regjering ved valget i høst. Jensen, som stadig krever respekt for egne velgere, bør også ha nok respekt for andre partiers støttespillere til å anerkjenne at et større antall velgere hadde skiftet syn og ønsket et annet styre i landet. Det var folkets vilje og ønsket om et styre som vektla fellesskap framfor skattelettelser som innsatte oss i regjeringskontorene.

Så skal Siv Jensen ha helt rett i påstanden om at vi trives i regjeringskontorene. Fra vi kom på plass i oktober har vi satt i gang våre politiske planer i tråd med løftene vi ga før valget. Kommunene har fått et økonomisk løft som setter dem i stand til å gi en bedre skole og bedre omsorgstilbud. Barnehagene er blitt billigere og vi har gitt klar beskjed om at det skal bygges flere raskt. Privatiseringen av skolen er stanset. Det samme er forsøket på å innføre mer brutale spilleregler i arbeidslivet. Kultur-Norge har fått det løftet vi lovte. Det har blitt mer penger til sykehus, politi og vei. Vårt internasjonale arbeid for fred og utvikling har økt i innsats.

Vi er i gang med arbeidet. På område etter område lager vi løsninger som styrker fellesskapet. Jeg tror få regjeringer før oss har fått endret så mye på den politiske retningen på så kort tid som den sittende regjering. Samtidig er det mange utfordringer som venter. Vi har store ambisjoner og forventninger til hva vi skal få til. Men jeg tror verken velgerne eller Siv Jensen forventet at Soria Moria-erklæringen skulle innfris på fire måneder. Dermed blir påstander om ”handlingslammelse” og ”løftebrudd” ganske meningsløse.

Det er ikke noe nytt at vi har et stort borgerlig parti som utfordrer Arbeiderpartiet og våre verdier om rettferdighet og fellesskap. Det nye er at det partiet nå heter Fremskrittspartiet, og ikke Høyre. Oppslutningen på meningsmålingene viser at partiet må tas på alvor. Det gjør det nødvendig at vi også snakker til velgerne om Frps politikk.

Når et parti gang på gang påstår at de er det nye arbeiderpartiet, er det viktig for oss å gjøre en ting klart: Det finnes bare et arbeiderparti i Norge og det er Arbeiderpartiet.

FrP er grunnleggende sett et høyreparti som står for større forskjeller, mer marked, økt privatisering, dårligere arbeidstakerrettigheter og svakere offentlige velferdsløsninger. I norsk politikk går det et klart skille mellom de partiene som ønsker mer fellesskap og de partiene som vil ha en politikk som gir større forskjeller. På den ene siden er de borgerlige partiene Høyre og Frp, på den andre siden står Arbeiderpartiet.