Kjære venner,

Takk for invitasjonen til årsmøtet deres.

Sist dere hadde årsmøte var det som opposisjonsparti som gjorde seg klart til valgkamp – og som håpet på valgseier.

Dere som er aktive i lokallagene her i Sogn og Fjordane Arbeiderpartiet har vært helt sentrale i å sikre at vi nå har en flertallsregjeringen.

I Sogn og Fjordane gikk Arbeiderpartiet fram med 7 prosent fra forrige stortingsvalg!

I Årdal fikk Arbeiderpartiet 72,4 prosent!

Vi er det desidert største partiet i fylket.

”To på tinget”-kampanjen sikret dermed Reidar Sandal og Ingrid Heggøs plasser på Stortinget.

Det er flere valg siden sist Sogn og Fjordane hadde to Ap-representanter. Nå har dere fått på plass deres egne i sentrale posisjoner, med Reidar i finanskomiteen og Ingrid i justiskomiteen.

Når vi vet hvor tett løp det var i dette valget, er det lett å se at deres valgkamp var helt avgjørende for at vi i dag er i regjering.

Det har snart gått et halvt år siden vi overtok makta. Vi har store ambisjoner for hva vi skal få til og en del av punktene i Soria Moria vil det ta tid å innfri. Men vi er i gang.

Folk merker allerede at det er andre som styrer landet. Vi lovte å jobbe for mer fellesskap og mer rettferdighet.

Dette er vi i gang med:

1. 5, 7 mrd til kommunene

KS rapport om de ekstra kommunepengene viser at åtte av ti kommuner vil bruke de nye pengene til styrking av velferdstilbudet. Skole og eldre er vinnerne.

Det er ikke bare skolebarn og eldre som er fornøyd med at eldresentra er reddet fra nedleggelse eller at kommunen endelig kan pusse opp skolen. La meg sitere gruppelederen i Ski Høyre (Henrik Bøhler), som i et leserinnlegg i Østlandets blad retter en politisk takk til regjeringen:

”Høyre [vil] rette en takk til Stoltenbergregjeringens forslag om å øke bevilgningene til kommunene ut over det Bondevik II foreslo.”

I Sogn og Fjordane har kommunene til sammen fått 96 millioner mer med en rødgrønn regjering. Jeg tror ingen ordførere noen gang vil si at de har fått nok, men det er klart at dette øker mulighetene til å bedre velferden.

Samtidig må ikke disse pengene bli en sovepute som bremser planer om omstilling og fornying. Vi må hele tiden sørge for at fellesskapets penger brukes på best mulig måte, også når det krever forandring.

1. Stans i privatiseringen av skolen

Da Øystein Djupedal overtok kontoret til Kristin Clemet lå det 100 søknader der om å opprette nye privatskoler. Med dagens lovverk hadde vi ikke noen annen mulighet enn å bruke ”ja”-stempelet som lå igjen etter den forrige regjeringen.

Nå har vi tatt en time-out for å få på plass en ny lov der vi stanser veksten i kommersielle privatskoler, samtidig som det skal åpnes for skoler med et pedagogisk eller religiøst alternativ.

Uten denne frysen ville vi fått opp mot 22 000 nye skoleplasser i private skoler, men den undergraving det ville gitt av den offentlige skolen.

1. Billigere barnehager

Vi har satt ned maksprisen i barnehagene med 500 kroner, og lagt til rette for utbygging av 11 000 nye heldagsplasser i 2006.

1. Mindre forskjeller

Vi har fått i gang arbeidet med å redusere forskjellene mellom folk.

De som har mye, betaler nå mer i skatt.

De som har minst har fått mer. Vi har økt barnetillegget ved atføring, vi bedrer bostøtteordningen og vi øker arbeidsledighetstrygden med 20 000 kroner.

Vi vil bruke nær 500 millioner kroner på å bekjempe fattigdom.

1. Arbeid til alle

Vi har trukket tilbake deler av arbeidsmiljøloven. Forslagene om mer overtid, flere midlertidige ansatte og dårligere oppsigelsesvern er avlyst.

Vi har økt støtten til arbeidsmarkedstiltak, bedret ordningene for sjøfolk, endret reglene for permitteringer og vi har satt i gang en aktiv næringspolitikk med alt det det innebærer fra aktivt eierskap til en økt satsning på samferdsel.

1. Helse

Denne våren har vi satt i gang arbeidet med et av de andre store valgløftene våre: Å få 10 000 flere ansatte innen omsorgssektoren. Vi løser ikke oppgaven med bedre omsorg med penger alene – vi trenger folk. Vi må utdanne flere, lokke tilbake de som har utdannelse innen omsorgssektoren, men som velger å gjøre andre ting og sørge for at de som allerede er innenfor får full jobb (”Rett til heltid – mulighet til deltid”).

1. Internasjonal innsats

Vi gir mer til bistand, mer til vaksiner, økt støtte til FN og økt innsats for fred. Nordområdene har blitt en av våre topprioriteter og regjeringen har satt i gang jobbingen med en aktiv Europapolitikk.

Men vi skal videre.

Hvor?

På den veien vi har startet, med politikk for mer fellesskap og mer rettferdighet.

I sin store tale til Stortinget i 1946 om den økonomiske politikken, sa daværende finansminister Erik Brofoss:

« Vi må fri oss fra innbilningen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. ( ...) La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid. Og jeg understreker hverandres, ikke andres. »

Brofoss' erkjennelse av arbeidet som grunnlaget for velferden stod helt sentralt i gjenreisningen etter krigen. Sammenhengen mellom samfunnets evne til å skape og å dele er like viktig i dag. Det utgjør kjernen i flertallsregjeringens arbeid med å videreutvikle det norske velferdssamfunnet.

Vår metode handler om partnerskap mellom stat og næring, innenfor rammene av en blandingsøkonomi.

Arbeiderpartiet har alltid vært et parti for verdiskaping. Det var vi som bygde landet. Nøkkelen til at vi har lykkes med å bygge opp dagens velferdssamfunn er likevel vår evne til å møte forandringer.

Som lederen i DN skrev for en tid tilbake: Når Norge er ett av verdens rikeste land skyldes det hovedsakelig to ting. At vi fant oljen og at vi er villige til å omstille oss.

Vår næringspolitikk der felleskapet stiller opp i omstillingstider gir trygghet. Denne tryggheten gjør at vi våger å prøve ut mer.

Vårt prosjekt er ikke at vi skal fryse fast i det som er, men at vi våger å prøve det nye.

I 1945 var det 250 000 som jobbet med jordbruk. I dag er det 60 000. Vi produserer mer mat med færre folk, slik at arbeidskraften isteden kan settes inn på andre områder hvor den trengs.

Økte investeringer i industri betyr ikke lenger at alle arbeidsplasser sikres, fordi så mye nå kan drives av maskiner. Det ser vi for eksempel fra Sauda, der produksjonen ved Erameth er nær tredoblet siden 1960-tallet, mens antall ansatte er redusert fra 1300 til 250.

Offentlig sektor har de siste årene vært gjennom voldsomme omstillinger. Men Posten gir bedre service enn før. Pasientene venter kortere tid enn før og er mer fornøyd med tilbudet de får.

Årdal har bidratt med store verdier til fellesskapet. Arbeiderpartiet forstår hvilket historisk ansvar for arbeid og bosetting i Årdal. Nå står Årdal ovenfor noen utfordringer som de ikke skal overlates til seg selv å klare.

Storsamfunnet skal stille opp for utsatte lokalsamfunn.

Det var derfor Arbeiderpartiet i opposisjon sørget for at det våren 2004 ble satt av 100 millioner kroner til omstilling og nyskaping i Høyanger og Årdal.

Og derfor har vi nå hatt ett tett samarbeid med Hydro og Årdal om finne tiltak som kan sikre arbeid når de sterkt forurensende Søderbegovnene stenges og 134 personer mister arbeidet.

Jeg var i Årdal for to år siden og lovte at vi sammen skal sørge for Årdals framtid.

Derfor er jeg veldig glad for å kunne komme hit og fortelle at Hydro og formannskapet i Årdal kommune nå er enige om en avtale som sikrer arbeidsplasser og utvikling i Årdal framover.

Sammen med de virkemidlene staten setter inn blir disse tiltakene satt i verk for å sikre arbeidsplasser i Årdal:

• Fortsatt høy aluminiumsproduksjon. Selv om Søderberg-ovnene stenges vil produksjonen av aluminium fortsette på om lag dagens nivå og antall ansatte vil være rundt 800.
• Kraftkontraktene videreføres i Årdal. Hydro trekker søknaden om å omdisponere Statkraftkontraktene.
• Det etableres en dørfabrikk for 60 ansatte. Dette skjer bl.a. gjennom støtte fra staten og Hydro.Hydro
• Hydro oppretter et betydelig omstillingsfond for Årdal. Fondet vil gå til næringsutvikling og omstilling.
• Hydros forsknings- og utviklingsprosjekt for neste generasjons smelteteknologi vil bli lagt til Årdal.

Gjennom denne avtalen tar Hydro nå sitt ansvar for Årdal-samfunnet på alvor.

Jeg vil også berømme fagforeningen og formannskapet for at de har tatt ansvar og bidratt til å få på plass denne avtalen.

Dette er en framtidsrettet løsning som gir nye arbeidsplasser også innenfor kunnskapsbasert utviklingsarbeid.

De forurensende Søderberg-ovnene skal stenges, men Hydro vil søke om dispensasjon for utslippene slik at stengingen kan utsettes til senest 1. oktober 2007. På denne måten sikres det en mykere overgang til oppstart av ny virksomhet.

Det er kommunestyret i Årdal som skal treffe den endelige beslutningen om å godta tilbudet fra Hydro, men alt ligger nå til rette for at Årdal kan se optimistisk på framtida.

Det var et stolt øyeblikk for landet da høyspentnettet var på plass eller da den første oljeplattformen ble reist.

Jeg mener likevel at de stolteste øyeblikk i vår industrihistorie er hvordan vi har møtt forandringene og fått på plass nye løsninger. Det var krevende i Mo i Rana og Sør-Varanger da hjørnesteinsbedriftene ble nedlagt.

I dag jobber det flere innenfor de gamle industritomtene enn da de var i drift, men nå i nye næringer.

Kongsberg, Horten, Glomfjord og nå nylig Høyanger – alle lokalsamfunn som har møtt utfordringene og kommet sterkere ut av dem. Nå arbeider vi med å få til det samme i Årdal.

Nedleggelsen av Union i Skien og stengningen av Søderbergovnene i Årdal har tydeliggjort utfordringene i debatten om hva som er en aktiv næringspolitikk.

I Skien lovte vi tre ting:

- å ha tett dialog med bedriften

- å sikre at kraftkontrakten ble beholdt

- å stille opp med statlige støtteordninger

Alt det har vi gjort.

Vi jobbet så tett med styret i Union at vi trodde vi hadde sikret flertall for utsettelse om beslutningen om nedleggelse. Så stemte en av to av fagforeningens representant for noe annet. Det kunne vi ikke gjøre noe med.

Vi sa at krafta skulle beholdes i Skien. Nå har Skien og Norske Skog blitt enige om en avtale som gjør at Norske Skog beholder krafta. Den avtalen er anbefalt av fagforeningen, derfor er vi villige til å godta den.

Over halvparten av de som jobbet ved papirfabrikken har fått jobb. Nå skal vi bidra til at også de 130 som fortsatt står uten jobb etter nedleggelsen på Union, skal få jobb i løpet av ikke altfor lang tid. Norske Skog bidrar med 30 millioner kroner og regjeringen med 25 millioner kroner til et næringsfond som skal gi ny optimisme og nye arbeidsplasser til de som mistet jobben nå.

I debatten om næringspolitikk har mange etterlyst statlig maktbruk og instruks. Det som har skjedd i Årdal er nettopp et resultat av det. Det var jo Stoltenberg I-regjeringen som ga beskjed om at de forurensende ovnene måtte stenges.

Noen prøver å latterliggjøre dialog som virkemiddel og mener det er svakt. Men det er tett dialog mellom partene har nå gjort dette mulig å få på plass en god avtale. Hydro stiller opp for Årdal og kommunen har fått en avtale de kan leve godt med. Her har alle vunnet.

Vårt felles mål er at Årdal står sterkere tilbake etter omleggingen fordi bygda får flere bein å stå på. Det reduserer sårbarheten ensidig avhengighet av en type arbeidsplass gir.

Vi må styrke omstillingsevnen, lete etter nye muligheter og bygge opp kunnskap som gjør samfunn som Årdal rustet for framtiden. Det kan bare lykkes ved at næring, kommune og stat spiller på lag.

Ingen kan stanse framtiden. Ny teknologi og ny kunnskap vil forandre behovene for arbeidskraft framover. Utfordringen er hvordan man møter denne utviklingen.

Det er her vi ser forskjellene mellom ulike regjeringer og forskjellene på en passiv og en aktiv næringspolitikk.

Vårt mål er at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn.

Vi vil bygge videre på disse fortrinnene gjennom en aktiv nærings- og distriktspolitikk for å øke verdiskapingen over hele landet.

De grunnleggende målene for næringspolitikken er at vi sikrer høy sysselsetting, lav arbeidsløshet og høy verdiskaping. Nå ser vi at ledigheten går ned og verdiskapingen er høy. Det betyr at vi lykkes med de store linjene.

Vi har lovt å føre en aktiv næringspolitikk. Det er flere dimensjoner i denne politikken:

a. Eierskap
Vi er for tungt norsk statlig eierskap i mange norske bedrifter for å sikre nasjonal forankring av de bedriftene, med hovedkontor, forskning, andre strategiske beslutninger – i Norge.

Offentlig eierskap er også viktig for å sikre fellesskapet inntekter fra våre felles naturressurser, som vann, olje og gass. Derfor trenger vi tungt offentlig eierskap innen disse sektorene.

b. Forskning og utvikling
Denne regjeringen bruker mer ressurser på forskning og utvikling i næringslivet enn det har vært gjort noen gang tidligere. Bevilgningene til Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SIVA er økt med hele 507 mill. kroner, eller nesten 29 pst. fra saldert budsjett 2005. Norges forskningsråd får over 1 milliard kroner over NHDs budsjett i 2006.

Dette er en økning på 170 mill. kroner i forhold til 2005. Totalt sett øker Regjeringen bevilgningene til næringsrettet forskning med nesten 400 mill. kroner.

Vi vil satse på næringer der vi har et spesielt grunnlag for å lykkes, som maritim sektor og på energi, for å nevne noe. Regjeringen har økt bevilgningene til NHD med 70 mill. kroner i forhold til forslaget fra Bondevik II. Samtidig åpner vi opp for nye områder. Regjeringen har foretatt en kraftig økning av Norges deltakelse i europeiske romfarts-prosjekter. Norge seg til å delta med 947 mill. kroner til i nye programmer i det europeiske romfartsprogrammet.

Den norske deltakelsen vil bidra til økt forskning og teknologisatsing i norske bedrifter.

c. Infrastruktur
Bredbånd, jernbane og veier er også næringspolitikk. Når vi nå gir en halv milliard mer til samferdsel er det også et bidrag til næringslivet. I Soria Moria har vi også lagt vekt på målet om at de som ikke har bredbåndstilgang skal få dette på plass. Nå er det 91 prosent som har tilgang. Vi vil se hvordan vi kan bidra til at også resten får denne muligheten.

d) Krafttilgang
For å ha en sterkt industri er det helt avgjørende at vi produserer kraft. Derfor vil vi bygge gasskraftverk med CO2-rensing og derfor jobber vi nå med en plan for en storstilt satsning på fornybar energi.

e) Omstilling
Så er det også en del av den aktive næringspolitikken å stille opp for samfunn som gjennomgår store omstillinger, slik som i Årdal og Skien. Noen ganger trengs det en ekstra innsats og da skal vi stille opp.

f) God økonomisk politikk
Det aller viktigste for norsk næringsliv er likevel de store rammevilkårene – som orden i budsjettpolitikken, stø kurs i budsjettpolitikken, stabil kronekurs og lave renter.

Der gjør vi det vi kan for å sikre økonomisk stabilitet.

En av våre store utfordringer i dag er mangel på arbeidskraft.

Grovt opptalt består arbeidsstyrken vår av 2,4 millioner mennesker – det er antallet som ikke er elever, studenter eller pensjonister.

Av denne arbeidsstyrken er det bare 1,55 millioner som faktisk jobber. 750 000 er utenfor arbeidslivet av ulike grunner, som uførhet, trygd og ledighet. I tillegg er det hver eneste arbeidsdag 100 000 personer som er syke.

Det siste tiåret har gitt en vekst på alle former for stønader (uføretrygd, attføring, rehabilitering, sykepenger, dagpenger og sosialhjelp).

Det er en systemfeil vi ikke kan leve med – folks arbeidsevne må tas i bruk

I 2010 vil Norge mangle 220 000 personer for å dekke behovet for arbeidskraft dersom utviklingen fortsetter som nå.

Vi vil gjøre tre ting: Jobbe videre med IA, få på plass en god pensjonsreform og lykkes med NAV-reformen.

1. Jobbe videre med inkluderende arbeidsliv (IA)

Det er i dag flere yrkeshemmede enn helt ledige ordinære arbeidssøkere. Fremtidens arbeidskraftreserve vil mao bestå av mennesker som har en eller annen form for redusert funksjonsevne. Det betyr at vi må lage et arbeidsliv som fungerer også når kropp eller psyke ikke er 100 prosent på topp.

Det samme gjelder for seniorene i arbeidslivet.

En undersøkelse gjort av Ukebrevet Mandag Morgen omtaler den såkalte ”supergenerasjonen” – de som er født mellom 1945 og 1965. Gruppen består av 1,1 millioner mennesker og er en svært viktig maktfaktor i kraft av ledende stillinger og høyt utdanningsnivå.

En undersøkelse de har laget viser at hele tre av fire av disse kan tenke seg å jobbe lengre, hvis de får mer fleksibilitet og mulighet til å trappe gradvis ned på arbeidet. Forutsetningen er at de ikke straffes økonomisk eller henvises til mindre interessante arbeidsoppgaver. (Ukebrevet nr. 33, 2005)

Dette må vi klare å få til.

2. Pensjonsreform
Som en del av dette må vi få på plass en pensjonsreform som gjør at det lønner seg å jobbe. Det er en stor prosess vi skal sette i gang her.

Som samfunn er vi nødt til å lykkes, både for å få en pensjonsordning vi har råd til og for å bidra til at flere står i arbeid lenger, slik at vi får glede av folks kompetanse og evner i flere år.

1. Få gjennomført NAV-reformen
   Målet for denne er:

1. Utnytte arbeidskraftreserven: Flere i arbeid og aktivitet – færre på trygd og stønad (passive ytelser)
2. Enklere for brukerne og tilpasset brukernes behov
3. En helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning
4. Færre kasteballer mellom systemene
5. Redusere innelåsning på stønadsordninger

Når Bjarne Håkon Hanssen sier at folk skal stå opp om morgenen, er det dette han snakker om. Poenget her er at folk skal ha noe å stå opp til – at hver enkelt skal få et tilbud tilpasset deres behov, enten det er norskopplæring, datakurs, praksisplass eller jobb.

Vi skal jobbe for fortsatt satsning på gode velferdsordninger og utbygging av de universelle velferdsordningene.

Flere områder som er viktig:

Kunnskap

Et lands satsning på framtida kan måles i hvor mye det satser på barna. Norge må være verdens beste land å vokse opp i. Vi tror det er det beste for Norge at flest mulig er med i byggingen av kunnskapsnasjonen. Derfor må utdanningsløpene tilpasses bredde.

På samme måte som idretten trenger bredde for å få fram toppene, trenger vi bredde i utdanningen slik at vi sikrer rekruttering til å kunne drive fremragende forskning. (Og når man ser OL-resultatetene blir det tydelig av vi må satse ennå mer på breddeidretten..).

Vårt mål må være at alle føler at de går på den beste skolen og at skolen er et kunnskapssenter.

Da må vi klare å tenke på flere ting samtidig. Opprustning av skolen handler både om opprustning av byggene, av lærerne, av materiellet og av elevene.

Vi kan ikke vente at elever skal kunne ta til seg kunnskap hvis lufta i klasserommet gir hodepine, eller matteundervisningen forstyrres av murpussbiter som faller ned fra taket. Derfor skal vi bruke mer penger til å vedlikeholde skolebyggningene våre.

Vi kan ikke vente at alle elever klarer å henge med i timen når klasserommet er fullt og læreren er uten sjanse til å se de ulike elevenes behov. Eller hvis læreren ikke kan faget sitt.

Vi kan ikke vente at elevene lærer hvis samfunnsfagboka ligner mer på en historiebok eller når bøkene er så dyre at ikke alle har råd til dem.

Derfor satser vi nå på å løfte skolen. De skal rustes opp – fysisk og mentalt.

Det betyr mer penger til oppussing, flere lærere og flere skoletimer.

Omsorg

Vi lovte i valgkampen å ikke gi en krone i skattelette før det skinner av eldreomsorgen. Så langt har vi holdt deler av løftet ved å øke skattene og gi mer penger til kommunene. Nå fortsetter vi jobben med å få flere hender i arbeid innen omsorgsektoren.

Internasjonalt arbeid

Fellesskapstanken skal ikke bare gjelde oss som bor i Norge. Vi skal også stille opp for andre land som trenger det. Norge alene kan ikke redde verden, men vi kan gi vårt bidrag til at folk får tro på en bedre framtid.

Når vi er med på å finne fredlige løsninger - eller ihvertfall bidra til at man unngår krig - for eksempel på Sri Lanka der vi legger til rette for forhandlinger eller gjennom militær tilstedeværelse som i Afghanistan, er det med på å gi folk håp om en annen hverdag.

Når vi er med på å vaksinere barn slik at de ikke dør av enkle sykdommer som meslinger, er vi med på å gi håp.

Når vi støtter opp om FNs nye fond for katastrofer er vi med på å gi håp i situasjoner hvor det ofte er lite håp igjen.

Vi skal gjøre det vi kan for å styrke menneskers håp om en vei ut av fattigdom – et liv uten krig. Som nasjon og ved å jobbe for å få med andre land på å bidra.

På felt etter felt er vi på vei mot Soria Moria.

Vi har satt oss store mål.

Vi vil endre politikkens innhold og politikkens form. Regjeringen skal føre en politikk bygget på rettferdighet og fellesskap.

Jeg har prøvd å gå gjennom noen av de større sakene vi jobber med nå.

Det er mange flere jeg kunne ha snakket om, som hva vi vil gjøre for å sørge for at vi holder klimaforpliktelsene våre, innsatsen for mer politi i folks nærmiljø eller satsningen i Nordområdene, men jeg håper at dere i debatten nå etterpå tar opp det dere er opptatt av, så tar vi det videre derfra.

Det er bare et tema jeg har lyst til å følge opp spesielt før jeg avslutter, nemlig inkludering.

I nyttårstalen tok jeg opp det jeg mener skal være vårt felles mål: At Norge skal bli verdens mest inkluderte samfunn.

I lys av det som har skjedd i det siste, i etterkant av Muhammedkarikaturene har dette målet blitt enda viktigere.

Vi kan ikke mislykkes på dette området. Ulike livssyn skal ikke få lov til å skape splid og uro.

Navn med fremmed klang skal ikke få hindre folk i å få jobb.

Her må vi alle bidra med kunnskap, ideer og holdninger for å sørge for at fellesskapet ikke stenger store grupper ute.

Takk for oppmerksomheten. Jeg gleder meg til debatten.