Den neste stat-kirke-debatten

Menneskers rett til selv å velge tro og livssyn er ukrenkelig. Det må være utgangspunktet for enhver debatt om hvordan vi organiserer forholdet mellom stat og religion i Norge. Diskusjonen om statsreligion og statskirke er viktig av to grunner. For det første fordi den berører mange. I Norge er et stort flertall av befolkningen medlem i den norske kirke og vi har en historie som er tett knyttet til den kristne tro. For det andre er den viktig fordi den reiser prinsipielle spørsmål om hva slags stat Norge skal være og hvordan vi ivaretar den grunnleggende verdien som trosfrihet er. Denne uken behandlet sentralstyret i Arbeiderpartiet et forslag om forholdet mellom stat og kirke. I dette forslaget har vi søkt å ivareta hensynet til trosfrihet og hensyn til folks behov for å sikre en åpen og inkluderende folkekirke.

Vi mener det er problematisk at Norge har en statsreligion, og et lovfestet oppdrageransvar. Derfor ønsker vi å erstatte dagens § 2 i grunnloven om at ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme” med en samlende verdiparagraf.  Det samme er grunnen til at vi ønsker å fjerne kravet i grunnloven om at halvparten av regjeringens medlemmer skal være medlem i statskirken. Trostilhørighet til en bestemt tro bør ikke være et krav for å kunne sitte i regjering. Unntak fra dette gjelder kirkestatsråden som behandler saker tilknyttet den norske kirke.

For mange har kirken en viktig plass og høringsprosessene som har vært gjennomført viser at det i mange miljøer er stor støtte for å beholde dagens ordning med en statskirke. Arbeiderpartiets forslag innebærer at vi fortsatt vil ha en grunnlovsforankret kirke. Samtidig er det et behov for demokratireform innad i kirken. I dag er det rundt tre prosent av medlemmene som deltar i de demokratiske prosessene i kirken. Det tydeliggjør behovet for å få i gang reformer som øker deltakelsen. Arbeiderpartiet ønsker en dialog med kirken om iverksettelsen av slike reformer. Forslaget vårt innebærer at den norske kirke skal fortsatt ha forankring i Grunnloven. Grunnlovens §4, §16, 21 og 22 beholdes inntil videre som i dag, men det startes opp et arbeid i dialog med kirkens organer for å utarbeide en mer omfattende kirkelov som legger rammer for valgordninger, demokrati og indre organisering av den norske kirke. Slike reformer i Den norske kirke skal styrke kirkens demokrati, og legge grunnlaget for gradvis overføring av oppgaver og myndighet fra kirkelig statsråd.

Vil Arbeiderpartiet beholde statskirken eller ikke er det spørsmålet jeg har fått flest ganger etter at vi la fram forslaget vårt. Det finnes det ikke et entydig svar på. Det kommer rett og slett an på hva som legges i begrepet statskirke. Vi skal ikke lenger ha en statlig religion, men en grunnlovsforankret folkekirke som staten tar et spesielt ansvar for og som finansieres av det offentlige. Med en grunnlovsforankret folkekirke er det ikke staten som har en religion, men staten har et spesielt ansvar for det trossamfunnet som vi har en historisk tilknytning til og som størstedelen av innbyggerne er medlemmer av. Den norske kirke skal fortsatt ha en særlig tilknytning til staten både gjennom lovverk og Grunnlov. Men vedtaket betyr at vi fjerner bestemmelsen om at staten Norge skal ha en offisiell religion.

I en forenklet mediehverdag gis det ofte bare rom for et ”ja” eller ”nei” til et skille mellom kirke og stat. Denne debatten krever flere nyanser enn det. Det er mange paragrafer i grunnloven som berører forholdet mellom kirke, religion og stat. Dette er ikke en sak som kan løses med et klart ja til alt eller nei til alt.

Dette er ikke en debatt for eller mot avkristningen av Norge – kristendommens posisjon styres ikke av antall paragrafer i grunnloven, men av antall mennesker som føler tilhørighet til den kristne tro.

Et spørsmål som er så tett knyttet til historie, verdier og kultur som dette er, krever en løsning som ikke trumfes gjennom med en knapt flertall i Stortinget. Vi trenger en løsning som virker samlende. Vårt mål er derfor å invitere til bred dialog for å finne den løsningen alle kan leve med, ikke å bygge opp steile fronter. Jeg håper vi nå kan ta neste skritt i debatten om forholdet mellom stat og kirke der det er plass til nyansene. Jeg tror alle ser at svaret må ligge et sted mellom ytterpunktene. I Arbeiderpartiet har vi alle syn i debatten representert og har likevel kunne samle oss bak det forslaget som nå sendes til landsmøtet i april. Det gir meg et godt håp om at dette kan være et godt utgangspunkt for å samle de ulike aktørene i saken om løsninger som ivaretar både en folkekirke og respekt for at mennesker har ulike livssyn.