Rapport fra Bali

Alt er ikke klart ennå, men det ligger an til at forhandlingene for en ny global og mer omfattende avtale begynner på nyåret. Den nye avtalen skal etter planen vedtas på klimakonferansen i København i desember 2009, og skal avløse Kyoto-avtalen, som utløper i 2012. Dette er det viktigste.
Mange er misfornøyd med resultatet fra Bali. Norge fikk for eksempel langt ifra gjennomslag for en del av våre mål. Slik er det i internasjonale forhandlinger. Ikke alle får det helt som de vil. Men de spørsmål som ikke ble løst på Bali, vil vi forfølge i de kommende forhandlinger. Ingen dører ble lukket på Bali.

Når man står oppe i det, kan det være frustrerende at det går så tregt å få på plass internasjonale avtaler. Norge hadde høyere ambisjoner, og våre forhandlere sto på døgnet rundt for å fremme våre posisjoner Ð og gjorde en strålende innsats. Vi ønsket en beslutning om at forhandlingene frem mot København-møtet skulle ha som formål å holde de globale temperaturstigningene innenfor en økning på ikke mer enn to grader. Dette vil kreve at de globale utslipp totalt sett må gå nedover allerede fra 2015, og det krever at verden som helhet reduserer utslippene med minst 50 prosent innen 2050.

Et slikt vedtak fikk vi ikke. Men vi fikk heller ikke det motsatte. Vi får nye muligheter i tiden frem mot København-møtet.

For de rike land er temaet om det skal forhandles om nye, konkrete tallfestede nasjonale utslippsforpliktelser. Det gikk ikke denne gang, men vi vil arbeide videre på dette sporet. Alle, også USA, gikk med på dette i Kyoto for ti år siden etter harde forhandlinger. Vi må ikke gi opp. Det er to år til København.

Temaet er også om de landene som har store utslipp, og som ikke har tallfestede forpliktelser i dag under Kyoto-avtalen, som Kina, India, Indonesia, Brasil og Sør-Afrika, skal forhandle om juridisk bindende klimatiltak. Men det ble ikke avklart på Bali om dette skal være tallfestede nasjonale forpliktelser, eller en annen type forpliktelser.

Kina er i ferd med å gå forbi USA som det land i verden som har de største utslipp. Økningen er kraftig også for deres vedkommende. Derfor er det viktig at de påtar seg forpliktelser. "Det er to elefanter i rommet", var et utsagn jeg merket meg i et møte med andre statsministre og presidenter. Det ble siktet til USA og Kina. Nøkkelen ligger i å få med begge disse landene. Det er avgjørende for hvordan andre land stiller seg til det å påta seg konkrete forpliktelser. Uten deres deltagelse risikerer vi at det ikke blir noen avtale eller en meget svak avtale. Men på Bali var hverken Kina eller USA rede til å forplikte seg til dette. Det vil kreve mer dyptgripende politikkendring i begge disse to store landene. Derfor må vi legge press på dem.

Skog og bladverk tar opp i seg CO2 fra atmosfæren. Størrelsen på biomassen i verdens skoger har stor virkning på mengden av CO2 i atmosfæren, og dermed på klimaet. Norge ledet arbeidet med skogspørsmål på Bali. Derfor var det gledelig at så mange satte pris på kunngjøringen av Norges nye politikk for vern av skog for klimaformål. Vi redegjorde for at vi vil trappe opp denne del av bistanden til omtrent tre milliarder kroner årlig. En forutsetning er at det etableres tilfredsstillende mekanismer, for eksempel i regi av FN eller Verdensbanken, som kan sertifisere og håndtere store pengeoverføringer, slik at vi kan være trygge på at tiltakene faktisk virker.

Skogtiltak virker raskt, og vi trenger virkning om få år. Rundt 20 prosent av de menneskeskapte utslippene av CO2 skyldes avskoging. Slik det er nå, teller det ikke med i Norges klimaregnskap om vi finansierer skogvern i andre land. Vi får kreditter for å plante ny skog, innenfor visse rammer. Men vi får ikke kreditter for å forhindre at skog forsvinner. Selv om skogvern i dag ikke er med i avtalen, mener vi det er riktig å trappe opp arbeidet med dette. Det gir rask og omfattende klimavirkning. Stern-rapporten har vist hvor viktig det er med raske tiltak, og at tiltakene vil bli dyrere dersom vi venter.

Vi tok sterkt til orde for at fangst og lagring av CO2, slik vi arbeider med på Mongstad, skal inngå i avtalen på en måte som skaper sterkere incentiver til å utvikle og ta i bruk denne teknologien Ð den såkalte "grønne utviklingsmekanisme". Norge er kommet lenger enn andre land med fangst og lagring, og det merkes i forhandlingene. Mange er skeptiske. Men i alle mine samtaler, både med fredsprisvinnerne i Oslo og med politikerne på Bali, merker jeg at flere og flere har en positiv holdning. Stadig flere støtter ideene.

Skog og CO2-fangst har enormt potensial, opp mot 50 prosent av de totale utslippene. Vi skal ikke minst konsentrere oss om disse store spørsmålene. For å bidra til fremgang ser vi på hvordan Norge kan bidra, for eksempel ved å påta seg ansvar for nye omfattende møter. Dette skal vi drøfte videre. Vi skal spille en større rolle enn vårt folketall skulle tilsi. Det er vårt ansvar og privilegium.