Politikk teller

Denne uken lanserte forskningsstiftelsen Fafo en ny bok, ”Hamskifte. Den norske modellen i endring”. Den inneholder en interessant gjennomgang av de store endringene i samfunnet vårt de siste 25 årene, med høyrebølge, omstillinger, økt konkurranse og globalisering. Men enda viktigere er konklusjonen i boken: Politikk virker. Der det rådende syn for få år siden var at politikken hadde abdisert og markedet overtatt, er bildet nå endret. Globaliseringen har ikke gjort at styringen av samfunnet har blitt svekket. Tvert i mot. De har vist seg å være et godt vern mot globaliseringens negative sider, og en plattform for å møte de gode sidene ved globaliseringen. Vår samfunnsmodell viste seg å være mer robust enn antatt. I følge forskerne bak boken kan vi ikke snakke om noen ”politisk abdikasjon”, men om en ”sosialdemokratisk modernisering”.

Årsaken er vår evne til omstilling, til å fornye og tilpasse samfunnet vårt til nye tider og behov. Ikke gjennom å la markedstenkning overta, men ved å vise vilje til å endre når tiden krever det. Samtidig er det skjedd en endring i synet på markedsmekanismene. Vi som tilhører min side av politikken, vil aldri mene at markedsmakt vil være svaret på våre store felles utfordringer, som sikring av velferd, kamp mot fattigdom eller miljøinnsats. Der må politikken ta ansvar. Det betyr ikke at ikke markedsmekanismene kan ha svært god effekt, tatt i bruk på rett måte. Markedet er en elendig herre, men en utmerket tjener. Kanskje et av de beste eksemplene på det er løsningene på klimautfordringen. Vi vet fra egen erfaring at et av våre aller mest effektive tiltak er CO2-avgiften. Innføringen av den gjør at Norge har markant lavere utslipp enn vi ellers ville ha hatt. Nå får vi på plass et nytt kvoteregime for utslipp av klimagasser fra ulike sektorer.

Gjennom politiske rammer setter vi målene, så kan markedets logikk få virke i forhold til gjennomføringen. Slik får vi utslippskutt og slik får vi teknologiutvikling.

Det er ikke i politikkens avmakt eller i avpolitisering og markedsmakt, men i samspillet mellom politikken og de andre arenaene at vi lykkes med å finne framtidens løsninger.

Slik vi har sett for eksempel i omleggingen av det gamle Televerket og Posten. Det var krevende og det påvirket mange tusen arbeidsplasser og mange lokalmiljøer. I dag ser vi at det var riktig og nødvendig. Tilbudet har blitt bedre for brukerne og selskapene har fått utvikle seg. Selv blir jeg litt stolt når jeg er ute og reiser internasjonalt og det lokale mobilselskapet som slår inn på telefonen min når jeg lander, er Telenor. Posten leverer bedre enn før og har mer fornøyde kunder. Politisk styrte premisser og sterk regulering i kombinasjon med markedet, har vært en oppskrift som har lykkes på mange områder, som i disse tilfellene.

Fafo-boken forteller om et samfunn som har holdt stand og vernet om sine kjerneverdier, samtidig som det har tatt i mot en ny tid. Samfunnskontrakten mellom staten og partene i arbeidslivet om felles ansvar og helhetsperspektiv, holdes. Velferdsnivået er opprettholdt og tilpasset, ikke svekket slik mange trodde og fryktet. En viktig grunn er enigheten om at utbygging av velferdsstaten krever økt grad av sysselsetting, uten en slik gjensidig forståelse er alternativet kutt. Motkravene for å få tilgang til ytelser og velferdsgoder, er skjerpet. Arbeidslinja er styrket gjennom dette. Vi ser at det ikke er noen motsetninger mellom gode, universelle velferdsordninger og høy produktivitet.

Gratis utdanning og god studiefinansiering gjør at vi ligger på topp i forhold til gjennomføring av videregående skole, og på en femteplass når det gjelder høyere utdanning. Det sentrale målet om utdanning for alle er nær oppnådd – innenfor et system der det er det offentlige og felles utdanningsløpet som er det rådende. Noen prøver å framstille det som om vi tar mindre styring enn før. Det er jeg uenig i. Målet på det må jo være om vi lykkes med å nå målene. Nå ser vi at folk er i jobb, sysselsettingen er rekordhøy og vi ligger på topp i yrkesdeltakelse i OECD. Vi har fått til mye. Da kan vi konkludere med at vi styrer godt.

Det er krevende å analysere sin egen samtid. Særlig for en politiker, der faren for å virke selvtilfreds kan være faretruende nær. Likevel er det mitt inntrykk når perioden fra 1980-tallet til nå skal oppsummeres, at vi gjør stadig mindre feil og stadig mer riktig.

Det betyr ikke at vi ikke har store uløste oppgaver. Sentrale utfordringer framover vil være å få på plass et pensjonssystem som er levedyktig over tid, å gjøre enda mer for at de 700.000 som i dag er utenfor arbeidslivet kommer innenfor og hindre at vi får et samfunn som deles av nye klasseskiller basert på etnisk tilhørighet. I et land med økonomiske oppgangstider er det dessuten avgjørende at skillene mellom folk ikke blir slik at de ødelegger for velferdssamfunnet, oppslutningen om universelle ordninger og tilhørigheten til fellesskapet. Å ha lite når alle har lite er noe annet enn å være blant de få som er utenfor oppturen i arbeidslivet og økonomien. Markedet kan aldri løse disse utfordringene. Her trengs samfunnsstrategene og politikken.

Det er viktig å gjøre stopp innimellom og se bakover. Det trengs for å se framover. Vi kan ikke bare observere øyeblikket, vi må stoppe opp i blant og se på resultatene av politikk og utvikling. Uten det kan vi ikke se om det går rett vei og vi mister mulighet til å justere kursen.