Sjekkes mot fremføring!

Innledning

For det første fordi dette er en anledning til å få oppmerksomhet rundt et veldig viktig politisk tema.

I høst hadde jeg et møte med en gruppe barn og unge som hadde førstehånds kjennskap til det som denne konferansen handler om.

De var barn av psykisk syke foreldre, eller hadde psykiske lidelser selv.

Det disse barna fortalte meg gjorde dypt inntrykk.

Først og fremst var de opptatt av at også barna måtte bli sett, og få hjelp.

Barn med syke foreldre får ofte et ansvar de ikke skulle hatt.

De har mange tanker, men ingen å snakke med.

De ønsker å være aktive i idrett og skole som andre barn, men har ingen voksne som kan følge opp.

De er opptatt av at foreldrene skal få hjelp, men trenger også hjelp selv.

Ikke minst trenger de informasjon om den behandling som foreldrene får, slik at de kan føle større trygghet for at det er noen som tar på alvor de problemene familien sliter med.

Dette forteller meg at arbeidet med psykisk helse ikke kan begrenses til behandlingsplasser og stillingshjemler.

Og at behandlingen av psykiske lidelser betyr mye også for de som står pasientene nær.

Den andre grunnen til at jeg er glad for å være her i dag er fordi jeg vet at i denne salen sitter over 500 mennesker som har avgjørende betydning for at vi når de målene vi har satt oss i psykiatriplanen.

Regjering og Storting kan lage store planer, bevilge penger, holde flotte taler.

Men hvis dette ikke gir seg utslag i gode tjenester til de som trenger det, er de store planene lite verdt.

Til det trenger vi sykepleiere, miljøterapeuter, psykologer, miljøarbeidere, leger, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, ja, til og med helse- og omsorgssjefer og kommunaldirektører.

Jeg er faktisk helt avhengig av deres innsats, for å få satt regjeringens politikk ut i livet.

Derfor har jeg fått streng beskjed av Helseminister Sylvia Brustad om at jeg må benytte anledningen i dag til å fortelle hvor viktige dere er og få fram en felles forståelse med dere for hvilke mål og hvilke idealer vi strekker oss mot.

Den tredje grunnen til at jeg er glad for å være her i dag, er at arbeid for god psykisk helse er et arbeid som inngår i en større sammenheng og som handler om en grunnleggende verdi i vårt samfunn.

At alle skal få være med.

Mitt viktigste mål som statsminister er å skape verdens mest inkluderende samfunn.

Det er ingen liten ambisjon.

Aldri før har vi vært så mange i dette landet.

Aldri før har vi levd så lenge.

Aldri før har flere mennesker vært i jobb enn i dag.

Samtidig vet vi at tusenvis av mennesker hver dag rundt om i landet vårt kjemper for å komme seg igjennom en ny dag.

Så mange som 20 prosent av befolkningen i Norge har psykiske lidelser i mildere eller alvorligere grad.

Dette betyr ikke at en femtedel av befolkningen er psykisk syke hele tiden.

Men det er et uttrykk for at psykiske lidelser er veldig vanlig.

Og at mange en eller annen gang i livet vil bli rammet av det.

I kortere eller lengre perioder.

Med ulik alvorlighetsgrad.|

Likevel er dette noe som det fortsatt snakkes lite om.

De representerer skjulte sykdommer.

Skjult arbeidsledighet.

Og samtidig skjulte ressurser for samfunnet vårt.

Vi må lage broer tilbake til arbeidslivet for dem som stenges ute.

Og broer tilbake til samfunnet for de som føler at de står alene i verden.

Her har vi et felles ansvar for å bygge disse broene.

Det er dette jeg vil snakke med dere om i dag.

---

Tilgangen til helsetjenester skal være rettferdig fordelt uavhengig av personlig økonomi.

En undersøkelse fra 2006 ( Sintef Helse i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet på oppdrag fra Statens helsetilsyn) viser blant annet at én av fire psykisk syke som er innlagt er tvangsinnlagt.

Mer enn 40 prosent av dem er uten egen fast bolig.

Flere undersøkelser tyder på at personer med alvorlige psykiske lidelser er blant de som har svakest tilbud i kommunene og dårligst levekår.

Om det er fattigdom som fører til psykisk sykdom eller omvendt er vanskelig å si.

Men dette er, uansett årsak, et kraftig signal om at mange med psykisk sykdom ikke får ta del i velstanden.

Utfordringene fremover må være at vi klarer å inkludere alle i velferdssamfunnet vårt.

---

I Norge har vi satt et høyt ambisjonsnivå for helsetjenestene.

Det skal være høy kvalitet.

Ikke for lang avstand og ventetid.

Tilbudene skal nå ut til alle som trenger det.

På noen områder har vi nådd disse målene.

Men ikke alle.

Det har nå gått 10 år siden startskuddet for opptrappingsplanen for psykisk helse gikk.

Opptrappingsplanen er inne i sitt nest siste år.

Den danner grunnlaget for det fremtidige tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser.

Etter ti år med bred satsing på et fagfelt i stor utvikling, under fire ulike regjeringer, er det på tide å gjøre opp status.

Har vi lyktes med å skape en bred forståelse og et mer åpent og tolerant samfunn?

Har vi lyktes med å skape et mer helhetlig og bedre tjenestetilbud til personer med psykiske lidelser?

Gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse er det bygd opp basistilbud som gjør at Norge langt på vei har en moderne lokalbasert tjeneste.

Siden planens start i 1999 er det tilført 6 000 nye årsverk til psykisk helsearbeid i kommuner og helseforetak.

Det er etablert 3 000 omsorgsboliger for mennesker med psykiske lidelser, 76 distriktspsykiatriske sentra, og antall som får behandling er mer enn fordoblet.

De distriktspsykiatriske sentrene (DPSene) skal ivareta det generelle behandlingsbehovet av psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten.

Sykehusene skal ivareta spissfunksjoner og understøtte (DPSene) ved behov.

Vi har fått ambulante tjenester – det vil si team av helsepersonell som kan stille på kort varsel og reise ut til pasientene , og mer bruk av poliklinikk.

Mer desentraliserte tjenester, poliklinikk og ambulante tjenester har gjort tjenestene mer tilgjengelige for brukerne.

Omleggingen har også gitt grunnlag for økt samarbeid og bedre oppfølging av den enkelte.

Jeg vil si dette:

Vi har oppnådd mye.

Men vi skal ikke lene oss tilbake og være fornøyd.

Det er fremdeles mangler og utfordringer.

For selv om opptrappingsplanen for psykisk helse har nådd de fleste målene som kan telles, vet vi fremdeles for lite om kvaliteten.

Vi arbeider nå med hvordan vi kan få mer informasjon om innhold.

Dette er kunnskap vi trenger for å kunne sikre en god kvalitet.

Når opptrappingsplanen går ut i 2008 vil dette kvalitetsarbeidet være et viktig grunnlag for fortsatt utvikling.

---

Jeg vil i kort omtale noen andre utfordringer og tiltak som vi arbeider med:

Boliger:

Opptrappingsplanen innebærer mer aktiv behandling og kortere opphold på institusjon.

Da trenger vi bo- og omsorgstiltak i kommunene.

Her er det fortsatt udekkede behov.

Derfor har regjeringen varslet et nytt investeringstilskudd i omsorgsmeldingen som ble lagt fram i fjor, blant annet til kommunale omsorgsboliger.

Tilskuddet skal styrke kommunenes tilbud til bl.a. personer med psykiske lidelser, psykisk utviklingshemming og rusproblemer.

Brukermedvirkning:

Brukermedvirkning er en forutsetning for å nå målene i opptrappingsplanen.

Undersøkelser har vist at brukere og pårørende fremdeles opplever at de ikke får nok informasjon og at de ikke får delta.

Sentrale brukerorganisasjoner har gitt signal om at arbeidet med kultur og holdninger i tjenesteapparatet nå kanskje er den viktigste og mest uløste oppgaven.

Her har vi sammen en viktig oppgave.

Regjeringen har stilt krav til kommunene og de regionale helseforetakene om å gjennomføre regelmessige brukerundersøkelser.

Bruker- og pårørendeorganisasjoner må trekkes aktivt med.

Det bevilges derfor midler over Opptrappingsplanen til drift av bruker- og pårørendeorganisasjoner innen psykisk helse.

Til syvende og sist er det brukerne som må avsi den endelige dommen om vi har lyktes med de høye målsettingene.

Arbeid:

En av bærebjelkene i opptrappingsplanen er arbeid og psykisk helse.

Erfaringer så langt viser at personer med psykiske lidelser har stort behov for tett oppfølging og integrerende arbeidsrettede tiltak.

Vi har ikke oppnådd gode nok resultater med ordinære arbeidsmarkedstiltak for denne gruppen.

Nesten hver tredje person som er på uføretrygd har psykisk lidelse som hoveddiagnose, og dette er den hurtigst voksende årsak til uføretrygd blant de store sykdomsgruppene.

I 2005 var det ca 100 000 uføretrygdede og 4 millioner sykedager (trygdens andel) på grunn av psykiske lidelser.

Dette må vi gjøre noe med.

Sosial- og helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet utarbeider nå en strategi for arbeid og psykisk helse.

NAV og partene i arbeidslivet må være sentrale parter i gjennomføringen av strategien.

Tiltakene i opptrappingsplanen som er rettet mot arbeid og sysselsetting vil derfor bli videreført og videreutviklet.

Barn og unge:

Å bedre tilbudet til barn og unge har vært et spesielt viktig satsingsområde.

Et bedre lavterskeltilbud i kommunene vil gi et raskere tilbud og redusere behovet for spesialisthelsetjenester.

En god skolehelsetjeneste er et godt eksempel på dette.

Dette krever omfattende kompetanseheving i de kommunale tjenestene ved rekruttering av psykologer og høgskoleutdannet personell med videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge.

Ventetiden for barn og unge i spesialisthelsetjenesten er fortsatt for lang.

En viktig årsak er nok at antall barn som henvises til spesialisthelsetjenesten er doblet siden planen startet.

Derfor arbeider Regjeringen med å innføre en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge.

Sikkerhet:

Et annet område regjeringen tar på alvor er sikkerhet i psykisk helsevern.

Enkelte alvorlige voldshandlinger begått av mennesker med psykiske lidelser, har satt det offentliges tilbud og ansvar på dagsorden.

Dette er vi nødt til å forholde oss til.

Vi må gjøre alt vi kan for å ivareta sikkerheten i psykisk helsevern.

Dette skal sosial- og helsedirektoratet i år utarbeide faglige retningslinjer for.

Jeg vil også nevne at Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er i gang med å evaluere strafferettslige særreaksjoner, slik at vi kan vurdere bedre tilbud til psykisk syke personer som begår farlige handlinger.

Det er grunn til å understreke at svært få voldshandlinger begås av mennesker med psykiske lidelser.

Det er også viktig å gi et klart og tydelig signal til samfunnet om at psykisk sykdom i seg selv ikke har noe med farlighet å gjøre.

Tilbud til rusmiddelavhengige:

I 2004 innførte vi en rusreform som innebar at spesialisthelsetjenesten (sykehusene) overtok ansvaret for all behandling av rusmiddelavhengige.

Ved dette fikk denne gruppen også status som pasienter og de fikk pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter.

Fram til 2004 var ansvaret for rusmiddelavhengige hos fylkeskommunene og de var underlagt lov om sosiale tjenester.

Men mange rusmiddelavhengige har omfattende psykiske og/eller somatiske lidelser.

Derfor var det behov for et mer helhetlig ansvar i spesialisthelsetjenesten.

I fjor fikk vi den første evalueringen av reformen.

Her slås det fast at det etter 2004 har vært en positiv utvikling i tilbudet til pasienter med sammensatte problemer.

Ikke minst slås det fast at kompetansen har økt i flere deler av de spesialiserte tjenestene.

Det synes jeg er gledelig.

Regjeringen skal snart legge fram en opptrappingsplan for rus.

Planen har som mål å bidra til bedre koordinering og bedre tjenester både i rusomsorgen og psykisk helsevern, men også innenfor somatikken.

Opptrappingsplanen for rus har derfor en nær tilknytning til opptrappingsplanen for psykisk helse på alle nivåer.

---

Gjennom et ambisiøst statsbudsjett for 2007 og Nasjonal helseplan for kommende fireårsperiode, har regjeringen tydeliggjort hvilke bærebjelker som skal prege helsetjenesten i Norge.

Utfordringene er betydelige, fordi det blir stadig flere eldre, flere lever lenger med kroniske sykdommer, og det utvikles stadig nye kostbare legemidler og behandlingsmetoder.

Vi skal følge opp med budsjetter og politiske prioriteringer.

Opptrappingsplanen skal avsluttes i 2008.

Men vi skal ikke glemme at fokuset hele tiden må være å finne de løsningene som gir best resultat for de som er syke.

Vi ønsker å gå bort fra tankegangen om kroniske tilstander og sykdomsfokusering og legge vekt på mestring og normalisering.

Vi ønsker at behandlingstilbudet i større grad skal være empirisk forankret og kunnskapsbasert.

Vi ønsker et tjenestetilbud basert på likeverd og tilgjengelighet heller enn på makt og avmakt.

Hvordan vi ivaretar de svakeste gruppene i landet vårt, avgjør hvor varmt og raust samfunnet vårt er.

Et varmt og inkluderende samfunn kan ikke realiseres av økonomiske midler alene.

Enhver politisk visjon er avhengig av dyktige medarbeidere til å virkeliggjøre den.

Jeg har den største respekt for den utfordringen dette innebærer for hver enkelt av dere, og vil ønske dere lykke til i det videre arbeidet.

Takk for meg.