Søker klimaforlik

Regjeringen vil gjerne inngå forlik med de andre partiene på Stortinget om Norges klimaforpliktelser. Men bare dersom opposisjonen er villige til å øke sine ambisjoner.

Vi vet at det haster med handling for å stoppe ødeleggelsene fra drivhuseffekten. Derfor har regjeringen bestemt seg for å sette høye mål for Norges bidrag til å redusere utslippene av klimagasser framover. Vi har lagt en tretrinnsplan for å sikre iverksettelse av handling raskt, samtidig som vi planlegger fram i tid. Vår første ambisjon er at Norge skal overoppfylle Kyotoavtalen med 10 prosent. Det betyr at vi istedenfor å øke utslippene våre med 1 prosent fra 1990-nivå, slik vi har forpliktet oss til, vil kutte med 9 prosent innen 2012 isteden. Neste trinn i planen er at vi fram til 2020 skal kutte utslipp tilsvarende 30 prosent av våre nasjonale utslipp. Det tredje målet er at Norge blir karbonnøytralt innen 2050. Det innebærer at for hvert eneste tonn CO2 som slippes ut her skal det kjøpes kvoter eller investeres i rensing av CO2 andre steder.  

De tre regjeringspartiene står samlet om disse målene. Med ambisjonen om karbonnøytralitet går Norge foran i verden som det første landet med en slik tallfestet forpliktelse. Vi tror det er viktig at land tar ansvar og går foran i klimaspørsmålet.

Debatten i Norge har i stor grad handlet om 2020-målet og om reduksjonen i CO2-utslipp skal ligge på 20 eller 30 prosent. Vi mener det er viktig å tenke lenger og tenke større. Det gjør vi med de tre målene som nå er satt. Utfordringen med langsiktige mål er at det krever politisk lojalitet. De kan ikke endres etter politiske vinder hvert fjerde år. Vi trenger politiske forpliktelser.

Prosessen knyttet til pensjonsreformen er et godt eksempel på dette. Der ligger målene tiår fram i tid, men alle partier unntatt Frp står samlet bak et forlik for å sikre en økonomi i balanse i 2050. Vi ønsker nå et forlik som bidrar til en økologi i balanse i 2050. Men et premiss ligger helt klart for et slikt forlik: Ambisjonsnivået må bestå. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil ikke senke våre klimamål for å få på plass et forlik. Rapportene fra FNs klimapanel er svært klare. Handling kreves nå.

Jeg tror et slikt forlik er mulig. De andre partiene, også her med unntak av Frp, har vist stort engasjement for at Norge skal gjøre en innsats. Det er tre spor som er sentrale for Norges klimapolitikk: Innsats for en ny og forsterket Kyotoavtale. Innsats hjemme gjennom nasjonale tiltak. Innsats ute gjennom de såkalte Kyotomekanismene. Slik jeg oppfatter det er det bred enighet om at det er disse tre sporene vi skal følge. Et samlet Storting står også bak Norges tilslutning til EUs kvotesystem.

Sammen med andre land skal vi jobbe for at den neste Kyotoavtalen blir mer ambisiøs og mer inkluderende. I dagens avtale er det riktignok bare fire av verdens land som ikke har ratifisert, men det er for mange av de landene som har undertegnet som ikke har påtatt seg egne tallfestede forpliktelser om utslippskutt. Da Kyotoavtalen ble undertegnet var det den beste avtalen vi kunne få. Men vi trenger nå en sterkere avtale der alle land får ansvar for å redusere sine utslipp. Det gjelder spesielt land som har store – og økende utslipp – som Kina, India og Brasil. Kyotomekanismene er nøkkelen her, ved at rike land kan ta ansvar for reduksjoner av utslipp i fattige land.

Norge skal også gjøre en betydelig innsats hjemme. Det er vi godt i gang med. Statsbudsjettet for i år er for eksempel et klart miljøbudsjett, med tidenes satsing på fornybar energi og på jernbane og med dets omlegging av avgifter som gjør det billigere å kjøpe miljøvennlige biler. Både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil dessuten gå til valg på viktige lokale klimatiltak i kommunene, som bedre søppelhåndtering, energiomlegging og økt satsing på kollektivtransport. Et av våre viktigste klimatiltak er det likevel det vi gjør for teknologiutvikling på kraftverket på Mongstad, der vi skal ha fullskalarensing av CO2. Et annet sentralt nasjonalt tiltak er innføringen av et nytt system med utslippskvoter for industrien fra 1. januar.

Et samlet Storting står også bak beslutningen om tilknytningen til EUs kvotesystem. Det innebærer at det blir opp til industrien om de vil gjennomføre rensetiltak hjemme eller om de vil kjøpe kvoter i andre EU-land. Vi vet ikke hva framtidens kvotepris vil bli. Endringer i kvotepriser vil gi sterke føringer for hvor det er lurest å investere i rensing til enhver tid. For eksempel har oljeutvinnerne på norsk sokkel valget mellom å rense eller kjøpe kvoter. Ved lav kvotepris vil kvotekjøp lønne seg, mens det ved høy kvotepris kan bli aktuelt å elektrifisere deler av sokkelen. Valget og ansvaret er lagt til industrien. Dette er en del av kvoteregimet alle partiene står bak. Det avgjørende er resultatet, nemlig at utslippene går ned.

Vi bør legge inn stor innsats i utlandet av flere grunner:

• Vi får større utslippskutt. Spesielt i mange utviklingsland og flere av EUs nye medlemsland kan vi få store kutt utslippene av klimagasser til lave kostnader. Bruker vi pengene i disse landene kan vi få til mye større reduksjoner enn om all vår innsats settes inn i Norge.

• Vi får en miljøbonus. Det skjer ved at også utslippene av andre farlige forurensende stoffer, som svovel og sot, kuttes når vi iverksetter klimatiltak i utviklingsland.

• Vi mener at de rike landene må ta regningen for utslippsreduksjoner i fattige land. De fattige landene vil ikke godta en avtale som bremser deres ferd ut av fattigdom. Vi får ikke en ny og forsterket Kyotoavtale der fattige land påtar seg tallfestede utslippsreduksjoner uten at den rike verden betaler.  

• Vi sørger for massive overføringer av kapital, kunnskap og teknologi fra de rike til de fattige landene når rike land investerer i miljø- og renseteknologi i fattige land. Det vil løfte mange millioner mennesker ut av fattigdom.

Å betale for rensing i andre land er ikke å ”kjøpe seg fri” slik noen framstiller det. Hensikten er ikke å spare penger. Hadde målet vært å spare, ville vi rett og slett latt være å sette store klimamål. For klimaet betyr det ingenting om utslippene kommer fra Bergen eller Beijing. Kyotomekanismene er laget nettopp for å sette verden i stand til å kutte utslippene mest mulig på kortest mulig tid. Derfor inviterer vi opposisjonspartiene til et ambisiøst klimaforlik. For å ta nasjonalt og globalt ansvar.