Tale på Arbeiderpartiets landsstyremøte

Talepunkter; kontrolleres mot fremføring.

Kjære alle sammen

Takk for formidabel innsats i valgkampen. Gratulerer med valgseieren.

• Arbeiderpartiet befestet og forsterket vår posisjon som det klart største og dominerende partiet.
• Vi gikk fram fra forrige kommunevalg – og hadde større framgang enn noen andre partier.
• Vi vant skolevalget.
• Vi er det største partiet i 17 fylker.
• Vi har framgang i alle storbyene. Vi gikk kraftig fram og ble klart størst i Oslo. I Trondheim fikk vi 44 prosent og fortsatt rødgrønt styre.
• Vi gikk fram i forhold til de to siste lokalvalgene og vi ligger på nivå med kommunevalgene i 1991 og 1995. Vi må hele 20 år tilbake i tid for å finne et resultat som er nevneverdig bedre enn årets valg.

Så har jeg gleden av å minne om noen enkeltresultater:
Årdal:  77,7 prosent
Vågå:   70 prosent
Berlevåg: 62,9 – fram 32,4
Gamvik, Våler, Sel, Lebesby, Sør-Fron, Træna – alle over 60 prosent.

Det gir inspirasjon for neste runde.
Vi vant valget, vi er fornøyde. Men det var også kommuner vi veldig gjerne skulle ha vunnet, men som vi ikke fikk flertall i. Og vi skal strekke oss mot enda høyere oppslutning. Det må være målet.
Jeg vil takke dere alle for innsatsen. Vi er et samlet parti som har lagt et godt grunnlag for valgseier i 2009.

Så er jeg glad for at Sp gjorde et godt valg og skulle ønske av SV hadde gjort et bedre valg. Det er viktig for oss at våre samarbeidspartnere står sterkt. Med den rødgrønne flertallsregjeringen vi fikk i 2005 har vi skapt en ny situasjon i norsk politikk. Vi har gitt landet en ny retning for landet vårt, med mer fellesskap og mer rettferdighet.

Vi er i gang. De grunnleggende forskjellene er at:
• Vi har valgt fellesskap framfor skattelette. Under den forrige regjeringen var det kutt og trange tider i kommune-Norge. Ved å stoppe Bondevikregjeringens forslag til skattelette har vi sørget for 50 milliarder kroner ekstra til skole, barnehager og eldreomsorg.

• Vi har valgt arbeid til alle framfor en brutalisering av arbeidslivet. Den forrige regjeringen svekket arbeidstagernes rettigheter, svekket arbeidsmiljøloven og jobbet mot arbeidstagernes interessert. Vi har styrket arbeidsmiljøloven, styrket rettighetene og jobber med og ikke mot arbeidstagernes interesser.

• Vi har valgt fellesløsninger framfor privatisering, marked og anbud. Vi ruster opp våre felles velferdsordninger, som flere ansatte i eldreomsorgen og flere timer i skolen, vi har stanset privatiseringen av skolen og vi sier nei til privatisering av pensjonssystemet.
Derfor har vi sørget for et bredt forlik om en ny pensjonsreform som skal sikre rettferdighet, mulighet til å stå lenger i jobb og mulighet for en verdig avgang fra arbeidslivet for sliterne. Vi jobber nå sammen med partene i arbeidslivet for å sørge for en god utforming av framtidas AFP-ordning.

• Vi sikrer det statlige eierskapet, framfor å selge ut. Slik sørger vi for inntekter til felleskassa, framtidsrettede arbeidsplasser og vi sørger for fortsatt hjemfallsrett for vannkraftressursene.
Vi gjør en forskjell.
Vår plattform for regjering er tydelig. Vårt alternativ er klart. Vi står på for å gjennomføre Soria Moria. Vi står på for fornyet tillit til vår rødgrønne regjering fire nye år fra 2009. Det er vårt alternativ.

Nå setter vi i gang med programarbeidet for partiet som skal legge vår politikk framover.  I perioden fram til 2009 er det mange saker som vil være viktige, men jeg vil spesielt peke ut fire sentrale mål. Dette er saker vi alt jobber med, men som er de helt sentrale utfordringene framover:

1. Bærekraftig miljøpolitikk
2. Arbeid til alle og arbeidsliv for alle
3. Verdens mest inkluderende samfunn
4. Trygghet og fornyelse i velferdssamfunnet

1. Bærekraftig miljøpolitikk
På Arbeiderpartiets landsmøte i vår sa Gro Harlem Brundtland at tiden for å stille spørsmål om det er menneskeskapte klimaendringer er over.
Klimasaken preges av mye debatt og tidvis mye støy. Av og til ser det ut som opposisjonen har som hovedmål for sin klimapolitikk å bekjempe regjeringens forslag, ikke å få til løsninger som bedrer klimaet. Jeg har lyst til å peke på et viktig skille mellom høyresiden og vår løsning:

Klimaspørsmålet kan ikke løses med høyresidens medisin om mer marked. Det kreves internasjonalt samarbeid og tydelig politisk styring. Og det krever penger. Skal vi bidra til reduksjoner av klimautslipp hjemme og ute krever det at vi kan betale, at vi har penger i felleskassa. Det har vi. Høyresiden ville hatt mye mindre, fordi mye av kassabeholdningen ville vært brukt opp på skattelette. Vi så det da de satt i regjering. Den gangen hadde ikke Høyre, KrF og Venstre penger til alle de klimatiltakene de samme partiene nå er ute og etterlyser.

Men bak alt dette er det en viktig og avgjørende enighet. Vi står nå samlet om den grunnleggende tilnærmingen til hvordan vi skal møte klimaproblemene. Det Arbeiderpartiet og regjeringen la fram i vår er blitt felles politikk.
For det første er det full enighet om at Norge skal påta seg et betydelig ansvar for å redusere utslippene av klimagasser, både i Norge og i andre land. Det betyr ikke enten ”hjemme” eller ”ute”, men begge deler. Det er en stor seier for klimaet at vi nå har en felles tilnærming til dette.

Det andre vi er enige om er ambisjonene.
Før Arbeiderpartiets landsmøte og regjeringens klimamelding ble lagt fram, var Norges klima-ambisjon å øke utslippene med 1 prosent.
Nå er vi enige om at vi skal kutte med 10 prosent.
Før var det ingen målsettinger utover Kyotoavtalen.
Nå er det enighet om at vi skal ta ansvar for kutt tilsvarende 30 prosent av utslippene gjennom tiltak ute og hjemme.
Før var det ingen som engang hadde tenkt tanken om karbonnøytralitet.
Nå er vi de første i verden til å sette et slikt forpliktende nasjonalt mål.
Vi kan godt diskutere detaljene i virkemidlene. Men det viktige er at vi er samlet om de helt sentrale prinsippene: vi skal gjøre mye hjemme og ute, vi skal bruke Kyotomekanismene og Norge skal gå foran med å påta oss sterke forpliktelser.

Nå må vi ta debatten videre. De store skrittene i klimaløsningene vil vi finne gjennom de internasjonale forhandlingene og avtalene. Allerede søndag reiser jeg til FN i New York for å være med og lede et høynivåmøte om klima. Hensikten med møtet er å bevege vedens ledere til å sende et kraftig signal om at de ønsker en mer effektiv og omfattende klimaavtale. I desember er det klimaforhandlingsmøte på Bali i Indonesia. Dette blir et viktig stopp på veien til Københavnmøtet i 2009 der målet er å vedta den avtalen som skal avløse Kyotoprotokollen. 

Jeg kan her i dag presentere hva som vil være våre viktigste krav i forhandlingene framover:
1. Vi trenger et sterkt og forpliktende globalt mål som sørger for at den globale oppvarming ikke overskrider 2 graders temperaturøkning. Dette er grensen forskerne har satt før vi setter i gang prosesser i naturen som vil gi stor skade og som ikke kan stanses.
2. Vi må kutte med minst 50 prosent innen 2050 i forhold til 1990, og den globale reduksjon må starte raskt. Reduksjoner raskt har større effekt enn reduksjoner senere.
3. Flere land må påta seg forpliktelser. Landene som er med i dagens Kyotoavtale står for 30 prosent av utslippene. Når verden trenger et kutt på 50 prosent av utslippene skal man ikke være veldig sterk i matte for å se at flere må med.
4. Avtalen må bygge på at de rike landene, de som har hovedansvaret for klimaproblement, må ta storparten av regninga. Vi må betale for tiltak hjemme, men også for tiltak i fattige land. Til dette må vi ta i bruk de internasjonale mekanismene, som klimakvoter.
Dette er god sosialdemokratisk politikk: Det sikrer rettferdig fordeling, det bruker markedet som tjener, ikke herre, og det er en praktisk og resultatorientert strategi.

2. Arbeid til alle og arbeidsliv for alle
Først må vi få lov til å stoppe opp et øyeblikk og ta innover oss hvilken suksess den norske modellen er i forhold til arbeid. Andelen av den voksne befolkningen som er i jobb er 79,7 prosent, og vi er helt i toppsjiktet i OECD. Det er under 50 000 arbeidsledigheten.  Det er 2,7 prosent. Den laveste blant alle land det er naturlig å sammenligne med.  Ledigheten blant innvandrere er lavere enn den har vært på 17 år.  Vi har fantastiske resultater å vise til på arbeidsområdet. Det er 130 000 flere i arbeid enn det var for to år siden og 50 000 har kommet ut av ledighetskøen og over i jobb. Det er flere innvandrere som er i jobb og det er flere med funksjonshemming som er i jobb. Det er gledelig.

Så er det ikke alle som får ta del i denne oppturen. En del steder i distrikts-Norge er utenfor boomen i arbeidslivet. I tillegg har vi fortsatt 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som av ulike grunner er utenfor arbeidslivet. Derfor må vi fortsette den innsatsen som gjøres gjennom NAV-reform, aktiv næringspolitikk og et inkluderende arbeidsliv.

3. Verdens mest inkluderende samfunn
Jeg er fra Oslo. I min by har en av fire innbyggere innvandrere eller etterkommere av innvandrere. Det er en fantastisk styrke for byen at disse menneskene har kommet hit og bosatt seg her. De tilfører fellesskapet kunnskap, innsats og mangfold og det er bra. Det skal vi være helt klare på. 
På landsmøtet vårt sa vi et klart JA til det flerkulturelle Norge. At det er en ønsket utvikling, at vi får et mer mangfoldig samfunn og alle skal med.
Nettopp fordi vi er så klare på det, kan vi også ta opp problemene vi ser i forhold til noen av disse gruppene.

På forsiden av Dagsavisen i dag står det for eksempel at det mangler 101 skolebarn i Osloskolen som ikke har møtt opp etter ferien etter sommerferien. Mange av dem er sendt til hjemlandet for å gå på koranskoler eller militærskoler. Det er bekymringsfullt fordi barn som senere skal leve livet sitt i Norge mister språkkunnskap og tilhørigheten til fellesskapet her.

For noen uker siden var jeg på Søndre Nordstrand i Oslo. Der er andelen innvandrere høy og der opplever vi en opphopning av sosiale problemer, fra høy arbeidsledighet og mange sosialhjelpsmottakere til høyt frafall i videregående skole på opp mot 60 prosent.

Jeg var på besøk hos Søndre Holmlia Fritidssenter. Det er startet opp av borettslagene i området fordi de så at ungene der ikke hadde råd til å gå på SFO, ikke hadde råd til å være med i idrettslaget og at ungdommene var i drift – ikke på skole, ikke i jobb. Ildsjelene bak senteret så at deres ungdommer har små sjanser til å lykkes.
I Rosenholm valgkrets på Søndre Nordstrand fikk Arbeiderpartiet 47,7 prosent. De vender seg til oss. Vår oppgave er å være deres ombudsmenn og deres talsmenn. Vi skal takke for stemmene og vi skal stille opp.  Det er sosialdemokratiets historiske oppgave. Først løftet vi arbeidsfolk, så kvinner. Nå er det en ny gruppe som trenger vår innsats.

Jeg har tidligere lansert visjonen om Norge som verdens mest inkluderende samfunn. Skal vi nå dette målet er arbeid en nøkkel. Det er utestengning fra arbeidsliv som gjør at vi ikke får til integrering og det er utestengning fra arbeidsliv som gjør at folk sliter økonomisk. Derfor er det å få folk i jobb det aller viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom og sørge for inkludering. De tradisjonelle klasseskillene erstattes av nye skiller. Dette må vi ta tak i gjennom gratistimer i barnehagen, bedre norskopplæring og de nye tiltakene i NAV for å få folk ut i jobb. Lykkes vi ikke med å løse dette, lykkes vi ikke med det inkluderende samfunnet.

4. Trygghet og fornyelse i velferdssamfunnet
Vi må hele tiden fortsette å fornye offentlig sektor for å nå to mål: Mer velferd og bedre velferd. Det kan ikke bare handle om antall plasser, enten det er i barnehagen eller på sykehjemmet, det må handle om kvalitet og innhold. I eldreomsorgen gjøres det mye godt arbeid, men vi vet at det fortsatt er mye å hente på innhold, enten det er i bedre medisinsk oppfølging eller kulturopplevelser.
Da Helge Sivertsen bestyrte Kirke- og undervisningsdepartementet fra 1960 til 1965 hadde han ett overordnet motiv for skolen, nemlig å bruke den som et redskap for å skape utjevning på tvers av gamle klasseskiller og på den måten sørge for «nasjonal integrasjon». Denne tankegangen har vært en hovedpilar i norsk skolepolitikk siden. Det har vi ikke lyktes med.
PISA-undersøkelsen (2003) viser tydelig at ferdighetene til norske elever preges i mye større grad av hjemmesituasjonen enn land vi sammenlikner oss med.
Skolen klarer ikke å viske ut sosiale forskjeller hjemmefra. Det ser vi i prestasjoner og det ser vi i frafallstall. Der må vi tak for å virkeliggjøre visjonen om en skole som gir kunnskap og utjevning. 

Velferdssamfunnets framtid krever at folk får det tilbudet og den tryggheten de bør kunne forvente, enten det er hjelp på skolen eller sykehjemsplass. En sterk og god velferdsstat er vårt viktigste vern mot privatisering og løsninger for de med god råd. Den enkeltes frihet sikres best gjennom sterke og gode fellesskap. Vi må se enkeltmenneskene og ivareta deres behov innenfor denne rammen.

Offentlig sektor må ivareta både tilgang, kvalitet, rettferdighet og økonomisk effektivitet.  Folk skal ha visshet om at vi bruker fellesskapets ressurser best mulig. Vi må være på hvileløs jakt etter forenklinger av systemer, få bort unødvendig byråkrati og tørre å forandre når behovene er forandret. Vi må effektivisere og fornye for å sørge for at tilbudet er godt og at vi bruker fellesskapets penger best mulig. Vi skal bruke de store pengene på de store oppgavene. Men som velferdssamfunnets fremste forsvarere må vi også være velferdssamfunnets fremste fornyere. 

Status i norsk politikk to år før stortingsvalget er veldig oversiktlig:

Norge har en flertallsregjering som styrer målbevisst og innfrir valgløftene. Det finnes ingen alternativer til flertallsregjeringen.

Halvveis i stortingsperioden er de borgerlige partiene like langt fra et samlet regjeringsalternativ som de var for to år siden.

Jeg ser at Høyre og Frp jevnlig lanserer henholdsvis Erna Solberg eller Siv Jensen som statsministerkandidater i 2009.
Da må jeg minne om at det er en grunnleggende forutsetning for å bli statsminister: Man må ha en regjering. Og for å bli en regjering må man først være et regjeringsalternativ.

Så jeg vil derfor oppfordre Solberg og Jensen til å starte i riktig ende, og begynne å svare på spørsmålet:

Hva er alternativet til den rød-grønne flertallsregjeringen?

Det vil være en fordel for alle å få klarlagt regjeringsalternativene i god tid før stortingsvalget. Velgerne har krav på at opposisjonspartiene forteller hva som er alternativet til den sittende flertallsregjeringen. Slik bør det norske demokratiet virke.

Og vi må regne med at Høyre og Frp finner sammen. Da kan vi også komme over i en diskusjon om det politiske innholdet, slik at velgerne ser forskjellene i de politiske prioriteringene.

I god tid før forrige stortingsvalg bidro de daværende opposisjonspartiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til å klargjøre hvilken politikk vi gikk til valg på.

Vi arbeidet oss frem til enighet om en rekke stolper som velgerne fikk vite om og kunne forholde seg til:

• Vi ville for eksempel styrke kommuneøkonomien, gi 20 milliarder mer til vei og jernbane, stoppe privatiseringen av skolen.
• Utenrikspolitikken skulle bygge på EØS og NATO.
• Skattenivået skulle tilbakeføres til 2004-nivå.
• Den økonomiske politikken skulle følge handlingsregelen.

Velgerne har krav på at dagens opposisjonspartier bidrar til en tilsvarende klargjøring foran valget i 2009.

Jeg forlanger ikke at de skal ha et felles program fra A til Å, men man må kunne forvente at de avklarer grunnleggende spørsmål der det er store uenigheter.
Som retning for den økonomiske politikken. Er det Frp eller Høyres linje som skal gjelde i oljepengebruken?

Eller synet deres på det flerkulturelle Norge. Hva slags holdninger vil være førende for politikken i en Høyre-Frp-regjering?

Slik kan vi stille spørsmål på område etter område.

Kort fortalt er situasjonen nå at flere høyrepolitikere vil bli statsminister, men de vet ikke hva slags regjering de vil lede, langt mindre hva slags politikk de vil føre.

Det har vært en lang valgkamp.
Jeg startet talen med å si at vi vant valget. Det gjorde vi.
Det skal vi ha med oss hver dag framover: Arbeiderpartiet er landets største parti, vi gikk fram og vi har folkets tillit.
Vi skal hver dag jobbe for å gjøre oss fortjent til den tilliten

Vi skal alltid videre, vi har nye mål, nye prosjekter – for å skape et bedre og mer rettferdig samfunn.
Høsten blir viktig.
Viktig arbeid venter.
Lykke til.