Tale til Fellesforbundets landsmøte 2007

Kjære alle sammen,

Fellesforbundets landsmøte er alltid en stor begivenhet. Det som bestemmes her er viktig for utformingen av politikken i Norge på mange viktige områder.

Slagordet for dette landsmøtet er ”styrke og troverdighet”. Det er hedersbegreper jeg tror alle er enige at dere lever opp til.

Alle vil ikke være like glade for det, men det er liten tvil om at Fellesforbundet har kraft til å stå opp for sine krav og at det aldri er noen tvil om motivene bak. Det finnes bare et: arbeidstakernes og samfunnets beste.

Så vil jeg gratulere med en viktig markering for Fellesforbundet, nemlig 100-årsmarkeringen siden Verkstedsoverenskomsten av 1907. Dette var vår første tariffavtale. Verkstedsoverenskomsten ga det store gjennombruddet for arbeidstakeres rettigheter da landets jernarbeidere ble garantert lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsgivere kunne ikke lenger sette arbeidere opp mot hverandre og tvinge folk til å underby hverandre i lønnskrav. Det aller viktigste med denne overenskomsten var likevel at den ga arbeiderne rett til å forhandle gjennom sine tillitsvalgte: Vi fikk endelig to parter i arbeidslivet.

Jernarbeiderne var for 100 år siden med på å legge grunnsteinen for det som gjør at vi har et godt velferdssamfunn i Norge, nemlig det trepartssamarbeidet vi kaller den nordiske modellen. Det gir løsninger der vi tenker helhet, der vi har tillit og der alle parter tar samfunnsansvar, ikke bare ansvar for egne særinteresser. Det er godt for den enkelte og det er godt for fellesskapet. Arven fra jernarbeiderne er med oss her på dette landsmøtet.

På lag med arbeidstakerne
For to år siden ba LO-forbundene om en regjering som jobbet på lag med arbeidstakerne, ikke mot.

I vår la vi fram et fagligpolitisk regnskap som viste nettopp at vi er en regjering som jobber på lag. Det første vi gjorde da vi overtok var å reversere Bondevik-regjeringens svekkelser i arbeidsmiljøloven. Isteden har vi styrket denne.

Vi bruker de store pengene på det store velferdsoppgavene som skole, barnehage og eldreomsorg, vi gjør en stor innsats for å få folk i jobb og for å ta vare på de som er i jobb – enten det er gjennom innsats for et inkluderende arbeidsliv, innsats mot sykefravær eller kamp mot sosial dumping.

Siden vi overtok har sysselsettingen økt med 140 000. Det er flere nye arbeidsplasser enn det bor mennesker i Nord-Trøndelag!

50 000 er gått over fra ledighetskøen til arbeidslivet. 

Sykefraværet går ned
For første gang siden midten av 1990-tallet var det i 2006 en nedgang i antall personer under yrkesrettet attføring.

Innvandrere, funksjonshemmede og voksne kvinner – grupper som har slitt med innpass, får nå jobb.

Det er viktig og det er vi glade for.

Vi skal fortsette arbeidet for å få folk i jobb. Det er vårt viktigste virkemiddel i kampen mot fattigdom og for et inkluderende samfunn – og det er avgjørende for et fellesskap som skal klare både å skape og å dele.

Årets statsbudsjett følger opp med nye og viktige tiltak for å styrke arbeidstakernes rettigheter og for å følge opp vårt felles mål om arbeid til alle som jobb nummer en.

Noen viktige tiltak er:

• Antall ventedager reduseres fra fire til tre dager. 
• Fradraget for fagforeningskontingenten økes med 450 kroner, til 3150 kroner.
• På tross av gode tall fra arbeidsmarkedsstatistikken satser vi stort på arbeidsmarkedstiltak. Vi ser at for folk med funksjonshemming eller mennesker med innvandrerbakgrunn er det ofte behov for litt ekstra hjelp for å komme over tersklene og inn i arbeidslivet.  Arbeidsmarkedstiltak virker. Derfor vil vi neste år ha 40.000 arbeidsmarkedstiltaksplasser for å få folk over i jobb.
• Vi fjerner avkortingsregelen for 67-åringer, slik at 67-åringene fritt kan kombinere arbeidsinntekt og pensjon, uten at det fører til at pensjonen blir avkortet.

Vi er en regjering som er opptatt av å lytte til arbeidstakerne.

Vi er stolte av å ha dere på lag i mange viktige saker.

Jeg lover at vi skal fortsette å være en regjering som jobber med og ikke mot landets arbeidstakere og deres foreninger!

Sosial dumping
En av våre felles saker er utfordringene knyttet til globalisering og sosial dumping.

La meg begynne med den positive siden av det: For Norge har globaliseringen den positive siden at vi får økt vår tilgang på arbeidskraft fra andre land.

Før hadde vi årlige diskusjoner om vi skulle tillate 1500 eller 2000 jordbærplukkere fra Polen å komme om sommeren.

Nå er det helt annerledes. I fjor ble det gitt 71.000 arbeidstillatelser fra UDI. Og vi ønsker oss flere.

Vi trenger arbeidskraften. Det vet dere spesielt godt, fordi det er på mange av deres medlemmer sine arbeidsplasser at prosjekter stopper opp fordi de ikke har folk.

Vi vil se på hvordan vi kan sørge for bedre muligheter for arbeidstakere også fra andre land å komme hit.

Og vi må hele tiden se på hvordan vi legger til rette.

Utenlandske arbeidssøkere som kommer til Norge må i dag oppsøke en rekke offentlige kontor for å få nødvendig informasjon, tillatelser og dokumenter for å kunne arbeide i Norge. For å gjøre dette enklere oppretter Politiet, Utlendingsdirektoratet (UDI), Arbeidstilsynet og Skatteetaten nå et felles servicesenter for utenlandske arbeidstakere.

Mange av de som kommer hit for å gjøre en jobb tas godt i mot, får ordentlige vilkår og er med i en fagorganisasjon som ivaretar deres rettigheter.

Men det er for mange som ikke opplever dette. Det er for mange som presses til å godta lave lønninger, lange arbeidsdager og uforsvarlige arbeidsforhold. Det er helt uakseptabelt.

Vi har alle lest altfor mange avisoppslag om folk som kommer hit for å gjøre en jobb, og som behandles dårlig. Det er ikke mange uker siden Kjell Bjørndalen var på Dagsrevyen i forbindelse med mistanke om at underleverandører for operaen, vårt nye nasjonalmonument, ikke hadde orden i rekkene når det gjelder sosial dumping.

Vi hører om lave lønninger, uforsvarlig lange dager, tvilsomme arbeidsavtaler og direkte farlige forhold på arbeidsplassen. Det helt uakseptabelt. Alle har krav på ordentlige arbeidsforhold, uansett om de er fra Kristiansand eller Krakow.

Arbeidsgivere som driver med sosial dumping undergraver vår mulighet til å få tak i flinke folk til å fylle de mange oppgavene vi mangler arbeidskraft til. De som ønsker å reise ut for å jobbe skal vite at i Norge møter de den respekt og de arbeidsforhold vi mener er en selvfølge for norske arbeidstakere.

Å akseptere dårligere arbeidsvilkår for noen, betyr et press på norske arbeidsvilkår. Det vil svekke velferden. Den forrige regjeringen overså sosial dumping, ikke minst at sosial dumping kan undergrave hele arbeidslivsmodellen vår. Den måtte trekkes etter hårene for å gjennomføre et minimum av tiltak.

Dette er et område hvor jeg vil si at valgseieren, som også Fellesforbundet bidro sterkt til, har hatt avgjørende betydning. Den rød-grønne regjeringen har gjennomført en lang rekke tiltak, og flere er på vei.

Regjeringen jobber aktivt mot sosial dumping og en todeling av det norske arbeidsmarkedet.

Vi sier ja til arbeidsinnvandring og nei til sosial dumping!

Derfor trapper vi opp kampen mot sosial dumping. Styringsredskapet er handlingsplanen mot sosial dumping, som jeg lanserte 1. mai i fjor. Den følger vi opp punkt for punkt, i nært samarbeid med fagbevegelsen.

Et svært viktig tiltak er at Arbeidstilsynet er kraftig styrket, med penger, men også med tøffere og mer målrettede sanksjoner.

De kan nå bruke pålegg, stansing og tvangsmulkt når de møter sosial dumping. I statsbudsjettet for 2008 foreslår Regjeringen enda 10 mill. kroner mer til Arbeidstilsynets arbeid mot sosial dumping.

Jeg vet at dere er spesielt opptatt av den siste tiltakspakken som vi måtte bruke flertallet vårt for å få gjennom i Stortinget før sommeren. Nå kommer innsynsretten. Mot Frps og Høyres stemmer, mens KrF ville utrede mer.

Forskriften om innsynsrett, så vel som den såkalte påseplikten for arbeidsgiverne, er allerede sendt ut høring. Vi regner med å få iverksatt dette alt fra 1. januar.

Innsynsretten gir nye muligheter for fagbevegelsen, samtidig som den gir ansvar. Det er svært viktig at fagbevegelsen bruker innsynsretten proaktivt og profesjonelt. Vi trenger dette kontroversielle verktøyet i innsatsen mot sosial dumping.

Samtidig må selve håndteringen inngi tillit dersom dette skal bli en varig ordning.

Forslaget om innsynsrett gir altså tillitsvalgte rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører, i hele kjeden nedover. Samtidig får hovedleverandører ansvar for å påse at underleverandørene faktisk følger allmenngjøringsvedtakene. Den som kan tjene på underbetaling, skal også måtte ta ansvar!

Id-kort for bygge- og anleggsbransjen kommer nå, også de kan bli svært viktige. Produksjonen av kort er i gang, og de skal tas i bruk i utvalgte pilotbedrifter fra 1. november. Fra årsskiftet skal id-kortene være på plass i hele bransjen.

Jeg har dessuten et par nyheter:

1. I dag sender vi på høring en forskrift om regulering av vikarbyråene. Her følger vi, også på dette området, opp Soria Moria-erklæringen.
   
   Det blir altså en obligatorisk melde- og registreringsplikt for vikarbyråer. Det trengs for å rydde opp i bransjen.
   
   I tillegg til å stille krav til vikarbyråene, foreslår vi også at det skal være forbudt å leie inn arbeidstakere fra byråer som ikke er godkjent av ordningen. Regjeringen mener at dette vil gi en effektiv ordning og være et godt bidrag til ryddigere forhold ved inn- og utleie. 
   
2. Og enda en viktig sak. Vi har fått gjennomført en undersøkelse av ordningen med regionale verneombud i bygge- og anleggsbransjen. Undersøkelsen viser bred enighet om at ombudene gjør en viktig jobb. Vi vil nå, i nært samarbeid med partene i arbeidslivet, vurdere funnene i rapporten og komme raskt tilbake til oppfølgingen. Jeg ser ikke bort fra at regionale verneombud kan spille en enda viktigere rolle i kampen mot sosial dumping.

La meg også nevne at vi i statsbudsjettet har annonsert at vi, sammen med partene i arbeidslivet, vil utvikle en helhetlig informasjonsstrategi i forhold til arbeidsinnvandrere. Enkel, relevant og korrekt informasjon skal foreligge for dem som trenger det. Kjenner man rettighetene sine, er sjansen for å bli utnyttet mindre!

Jeg mener altså vi har gjort mye, og at mye er på gang. Vi vil samtidig være på jakt etter nye initiativer, ikke minst innenfor bransjer der man ikke velger å allmenngjøre.

Og vi tar med oss videre i vurderingene Fellesforbundets forslag om solidaransvar for lønn, som jeg skjønner dere er svært opptatt av.

For Arbeidstilsynets tilsynsarbeid bekrefter at det fortsatt er for mye sosial dumping. Vi er slett ikke i mål.

Samtidig mener både Arbeidstilsynet og andre at det er positive tegn - tegn til mer ryddige forhold – og ikke minst sier de at virkemidlene som vi har fått på plass, er effektive. Så her er det bare å stå på, både i regjeringen, i Arbeidstilsynet - og i fagbevegelsen.

Fellesforbundet fortjener stor ros. Dere har gjort og gjør en kjempejobb mot sosial dumping. Allmenngjøringen av tariffavtalen for byggesektoren, som dere jo tok initiativ til, har stor betydning. På lang sikt er organisasjonsgraden helt avgjørende for ryddige forhold i arbeidsmarkedet, myndighetene klarer ikke dette alene hvis fagbevegelsen ikke har kraft nok.

Jeg vil takke dere for denne innsatsen.

Det bærer med seg vår stolte solidaritetstradisjon om å stille opp for andre.

Vi skal jobbe utrettelig for å finne løsninger som hindrer at folk utnyttes.

Folk skal behandles ordentlig. Uansett hvor de kommer fra.

AFP
Et de viktigste temaene på dette landsmøtet er framtidas AFP-løsning.

Den debatten har en lang historie og henger tett sammen med hele prosessen rundt pensjonsreformen.

Derfor har jeg først lyst til å si at jeg er stolt av pensjonsreformen vi har lagt fram. Den er et produkt av godt samarbeid mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Det har vært krevende og vil være krevende å komme i helt i mål med den gjennom den prosessen vi er i nå. Men jeg er sikker på at vi vil lykkes.

Vi kunne selvsagt skjøvet det unna og overlatt oppgaven til noen andre, senere.

Men det har aldri vært vår måte. Ikke vår tradisjon.

Når vi ser store samfunnsutfordringer som venter, så går vi løs på dem og finner en løsning.

Dagens pensjonssystem er ikke bærekraftig – det tåler ikke framtida. Det må være en sammenheng mellom innbetaling og utbetaling for å få det til å gå opp.

Da mener jeg ikke at pensjonssystemet skal være en ren en sparekasse. Det skal være en sosialdemokratisk løsning der det er omfordeling. Men innenfor rammer som gjør systemet levedyktig.

I dagens system går ikke tallene opp. Siden folketrygden ble innført i 1967 har levealderen økt, den reelle pensjoneringsalderen falt og alderen ved avsluttet utdanning steget. Det gjør at dagens generasjoner vil være yrkesaktive i vesentlig kortere del av livet enn folk var da folketrygden ble innført.

Per i dag er det noe over 900.000 pensjonister i Norge. I 2050 er dette tallet fordoblet. Samtidig blir det stadig færre yrkesaktive per pensjonist.

I 1967 var det 3,9 yrkesaktive per pensjonist, i 2003 telte man 2,6, mens i 2050 er anslaget at det kun vil være 1,6 yrkesaktive per pensjonist.

Vi må lage et system som gjør at de yrkesaktive kan bære kostnadene ved at det blir flere eldre i forhold til yrkesaktive. 

Det gjør ikke dagens. Derfor trengte vi en reform.

Jeg er glad for at vi har klart å få et bredt forlik i Stortinget med alle unntatt Frp om ett nytt pensjonssystem som fjerner minstepensjonsfella, som gir helt nye muligheter til å kombinere arbeid og folketrygd og som samtidig sikrer en god og rettferdig pensjon.

Og jeg er ikke bare glad for det, jeg ser dette forliket som en forsikring for framtida.

Vi har betalt litt ”forsikringspremie” til de borgerlige partiene, det er sant. Ingen regjering eller enkeltparti kan alene diktere hvordan pensjonssystemet skal se ut. Ikke hvis vi også skal være sikre på at det ikke blir skylt vekk av en – eventuell - ny høyrebølge om 20 eller 30 år. Derfor er det en viktig seier at vi har et bredt stortingsforlik bak reformen.

Hovedlinjene er lagt, men viktige elementer gjenstår. Vi trenger en løsning som sikrer sliterne. Det står vi samlet om. Folk som har vært i industrien i 40 år og som kjenner at kroppen er sliten, skal få gå av ved 62 år og med en pensjon som sikrer dem økonomisk og som gir trygghet for alderdommen

Arbeiderpartiet var med å innføre AFP. Regjeringen vil stå opp for å sikre en god AFP-ordning også i framtida.

Om det var slik at alle stilte likt, at alle var i samme form, hadde samme helse, samme levekår og samme jobbmuligheter ved fylte 62 år, hadde vi ikke trengt en slik ordning.  Slik er det ikke. Folk har ulik helse, det er store sosiale ulikheter og arbeidsmarkedet behandler folk ulikt. Derfor trenger vi fortsatt en god tidligpensjonsordning.

De som er slitne skal få forlate arbeidslivet med verdighet og med økonomisk trygghet for framtiden.  

Der er LO garantist.

Og for det er regjeringen garantist.

Det hevdes at det å belønne dem som velger å gå av senere, er urettferdig for sliterne som ikke orker å jobbe etter at de har fylt 62 år.

Men det som i dag slår særlig urettferdig ut for sliterne, er at de ikke får noen pensjonsopptjening utover 40 år i jobb.

En som startet i yrkeslivet som 17-åring, har 45 yrkesaktive år bak seg når han eller hun runder 62, men får altså bare pensjonsmessig uttelling for 40 av dem.

Denne urettferdigheten retter vi nå opp ved å innføre en alleårsregel i Folketrygden. Det betyr at alle år i yrkeslivet og all inntekt skal gi pensjonsopptjening (opp til ca 450.000 kroner i året).

Alleårsregelen vil med andre ord være en fordel for mange slitere med lang yrkeskarriere, spesielt for de som har hatt jevn inntekt og stått i jobb i over 40 år.

Og vi trenger et pensjonssystem som gjør at folk har mulighet til å gjøre nye valg senere i livet.

Folk er forskjellige. Vi vet at mange ønsker å jobbe litt også etter at de har gått av. Noen trapper ned gradvis, noen trenger lang pause etter full jobb.

Men så har de overskudd igjen etter en stund utenfor arbeidslivet. Da ønsker vi at fellesskapet skal ta i mot den kompetansen, erfaringen og innsatsen de kan bidra med, uten at det skal straffes økonomisk.

Når jeg reiser rundt i landet og snakker med folk, møter jeg en del av de som har gått av med AFP. De fleste er fornøyde med dagens ordning. Det er godt å få roligere dager, mer tid til barnebarn eller til å dyrke fritidsinteresser.

Men mange savner praten i kantina, fellesskapet på arbeidsplassen og det å få brukt seg. De savner muligheten til å jobbe bare litt.

3 av 10 AFP-pensjonister svarer at de kan tenke seg å gå tilbake til jobb, ifølge en undersøkelse fra Synovate MMI. 8 prosent oppgir at de ikke har helse til å jobbe.

Systemet forhindrer folk til å gjøre en ekstra innsats i arbeidslivet og legger også hindringer i veien for at den enkelte selv kan trappe ned arbeidsinnsatsen i det tempoet han eller hun ønsker.

Vi vet vi trenger arbeidskraften og vi vet at det betyr mye for livskvaliteten for mange å kunne ta et skift på sentralbordet, på sykehjemmet eller kjøre drosje en helg innimellom, selv om livet med fulltidsjobb er over. Eller å være prosjektansatt i en kort periode for fagforeninga eller for idrettslaget.

Det er to viktige bånd som binder Arbeiderpartiet og fagbevegelsen sammen – historisk og nå.

Det er holdningene om at:

• vi skal sørge for arbeid til alle
• at det skal lønne seg å jobbe

”Hele folket i arbeid” og ”arbeid til alle er jobb nr 1” er våre stolte paroler.

At det skal lønne seg å jobbe er vedtatt både av LO og Fellesforbundet, senest på kongressen i 2005.

Det kravet har en krevende konsekvens: Når det lønner seg å jobbe, blir det mindre lønnsomt å ikke jobbe.

Dette er vår utfordring når vi skal lage framtidas AFP.

Vi skal ta vare på sliterne og sikre folk retten til en verdig avgang fra arbeidslivet.

Og vi må klare å gjøre det på en måte som sikrer at vi ikke undergraver arbeidslinja.

Dagens AFP-ordning gir deg null mer i pensjon om du står i arbeid fram til 67 år, framfor kollegaen som velger å gå av på 62-årsdagen.

Det blir urettferdig.

De som står ett, fem eller ti år ekstra får i dagens system ingen uttelling for dette.

Det bryter med det LO og Fellesforbundet har vært opptatt av, nemlig at det må lønne seg å jobbe.

Jeg ser det er de som tar til orde for at dagens AFP-ordning skal bestå som den er.

Det er ikke et alternativ. Ikke et valg å ta eller en opsjon i debatten framover.

Når alle får en tidligpensjonsordning fra 62 år i den nye folketrygden, sier det seg selv at vi må tilpasse dagens AFP-ordning. Vi skal diskutere hvordan AFP skal tilpasses, men den kan ikke bli helt maken som den vi har nå.

Poenget med jobbe fram AFP var jo nettopp at vi ikke hadde en tidligpensjon i folketrygden. Nå får vi det. Da skal vi ikke ta bort AFP, selv om vi får en folketrygd fra 62. Tvert imot velger Arbeiderpartiet og regjeringen, og Stortinget, å sikre langt bedre at vi får AFP i framtida – og så må den altså tilpasses det faktum at folketrygdpensjon kan tas ut allerede fra 62 år, ikke 67 år som i dag.

Noen ser ut til å mene ikke bare at AFP skal være uendret, men at også pensjonsforliket på Stortinget skal reverseres. Da må jeg minne om at Stortinget har behandlet pensjonsreformen to ganger. Alle partier unntatt Frp står bak det forliket vi har nå.

Ingen av partiene som står bak forliket – heller ikke Frp – ønsker å beholde dagens folketrygd. Alle partiene, også Frp, ønsker jo fleksibel folketrygd fra 62 år. 

Reversering av pensjonsforliket ville kreve et fullstendig nytt storting. En slik strategi er det, for å si det rett ut, ingen realisme i. Da setter man seg på sidelinja i det videre reformarbeidet, noe som jeg vil kalle et farefullt veivalg når vi tenker på de store og viktige beslutningene som gjenstår i pensjonsreformen.

Derfor er det liten mening i å fortsette debatten om pensjonsforliket. Pensjonsforliket står fast. Men: Den debatten vi trenger er hvordan framtidens AFP skal se ut. Den debatten er viktig – og krevende. Blant annet må vi regne med en tøff kamp mot arbeidsgiverne.

Og da sier jeg: Regjeringen kan ikke støtte en ny AFP-ordning hvis ikke sliterne med lang fartstid kan gå av ved 62 år med pensjon på linje med i dag. Sliterne må fortsatt kunne få en verdig avgang.

I tillegg må de av dem som ønsker det, kunne få jobbe litt ved siden av uten å møte avkorting. Det har også med verdighet å gjøre!

Samtidig mener vi det bør bli gunstig å arbeide videre etter fylte 62 år. Det vil den enkelte sette pris på, men først og fremst er det viktig for at samfunnet skal nyte godt av seniorenes arbeidskraft!

Vi må kunne få til en bedre AFP-ordning, selv om den blir endret. Regjeringen står fast på å videreføre avtalefestet pensjon (AFP) som en del av pensjonssystemet.

Et utvalg ledet av Bjarne Håkon Hanssen og der både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er representert jobber nå med å utforme den nye AFP-ordningen.

Utvalget skal være ferdig med sitt arbeid 31.desember i år, det vil si i god tid før tariffoppgjøret til våren. Fordi partene skal forhandle om den nye avtalefestede pensjonen, kan vi ennå ikke si eksakt hvilket beløp den enkelte AFP-pensjonist vil få.

AFP kan ikke sees i et vakuum. Ordningen må ses i sammenheng med resten av pensjonsreformen og de endringene som gjøres for å sørge for et sosialt rettferdig system.

Vi må klare å komme i mål med partene i arbeidslivet slik at en tilpasset AFP- ordning kan tre i kraft sammen med det reformerte pensjonssystemet.

Vi vil i dette arbeidet legge vekt på det følgende:

• AFP skal bidra til et godt tidligpensjonssystem fra 62 år
• Ordningen må støtte opp om målene for pensjonsreformen
• Staten skal videreføre sitt bidrag
• AFP skal sikre en verdig avgang fra 62 år
• AFP skal videreføres i form av et årlig påslag
• AFP skal kunne kombineres med arbeidsinntekt uten avkorting

Og Regjeringen kan som sagt bare støtte en AFP som gir pensjon fra 62 år på linje med i dag for slitere med lang fartstid!

Det bør arbeidsgiverne merke seg.

Jeg er trygg på at vi sammen skal få til en løsning som sikre at seniorer som har helse til det kan bidra lenger i arbeidslivet, samtidig som sliterne kan takke av med en trygg pensjon i vente.

Arbeidsmiljø
Så har jeg lyst til å legge til noe til slutt om arbeidsmiljø. Det viktigste vi kan gjøre for å hjelpe sliterne i arbeidslivet er å hindre at noe blir det. Vi vil ha arbeidsmiljøer som sikrer at folk ikke sliter seg ut! Som tar vare på folk og som legger til rette. Innsats for inkluderende arbeidsliv må tas på alvor. Innsatsen mot sykefraværet må styrkes.

Et konkret tiltak kommer vi med nå i forhold til bedriftshelsetjenesten:

Bedriftshelsetjenesten kan og bør være et sentralt virkemiddel i det forbyggende arbeidsmiljøarbeidet. Det tror jeg alle er enig i. Det er imidlertid nødvendig å revitalisere bedriftshelsetjenesten, og det er regjeringen innstilt på å gjøre.

En arbeidsgruppe har nylig lagt fram gode forslag om hvordan denne tjenesten kan utvikles.

Det foreslås å stille krav om bedriftshelsetjeneste i nye bransjer med høy arbeidsmiljøbelastning. Det gjelder for eksempel store områder som helse- og omsorg, gjenvinning og El og kraft.

Dessuten foreslås det en obligatorisk godkjenningsordning for bedriftshelsetjenester. Dette skal sikre og styrke kvaliteten.

Regjeringen vil ta tak i denne saken. Nå sender vi ut et høringsbrev som konkret foreslår de nødvendige regelendringer og viser konsekvensene så snart som mulig på nyåret 2008.

Dette er et av mange tiltak som trengs for at folk skal ha det godt på jobben og at de ikke blir slitne for tidlig.

Jeg mener dette er helt avgjørende for et godt samfunn. Vi kan ikke leve med de store forskjellene vi ser i seniorenes helse, og vi vet at en god del av dette skyldes arbeidslivet.

Arbeidet med arbeidsmiljøet må skje med kraft, og parallelt med innfasingen av pensjonsreformen, og som et positiv bidrag til at pensjonsreformen skal virke slik som vi ønsker.

Takk for oppmerksomheten.