Denne vinteren har vært full av varsler. Hestehov i Nord-Norge i desember og bjørner som ikke legger seg for vinteren i Trøndelag i januar. Årstidsforvirret og trøtt bjørn er foruroligende i seg selv, men det er enda mer bekymringsfullt som symptom på en natur ute av balanse.

I går kom rapporten som bekrefter den uroen vi har kjent. FNs klimapanel, som består av verdens 2500 fremste klimaforskere fra 130 land, kan nå konstatere at vi opplever menneskeskapte klimaendringer og at de skjer raskere enn først antatt. Konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren er nå den høyeste på minst 650 000 år, slår klimapanelet fast. Fem av Klimapanelets seks scenarier for dette århundret gir en global oppvarming på over 2,4 grader. Men det er også en mulighet for at temperaturen kan stige med hele 6 grader dersom utslippene fortsetter som før og uten nye tiltak.

Norge og EU har satt som mål å begrense den globale temperaturøkningen maksimalt til to grader Celsius. En økning utover dette vil blant annet få store konsekvenser for mange arters muligheter til å overleve, den kan ramme jordbruk og tilgang på ferskvann for mange millioner mennesker og gi økt hyppighet av ekstremt vær, noe vi allerede har sett klare utslag av både i vår del av verden og lenger unna.

Vi har visst om klimaproblemene i flere tiår nå, men det siste året har gitt oss en rekke rapporter som understreker at nå haster det. I Soria Moria-erklæringen slår vi fast at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. Den oppgaven tar vi alvorlig. Viktig arbeid er allerede igangsatt og nye planer og initiativ vil komme.

Årets budsjett er et klimabudsjett. Vi legger om bilavgifter for å oppfordre til kjøp av klimavennlige biler, vi bruker mer enn noen gang før på jernbane, vi har opprettet et fond på 20 milliarder kroner til utvikling av ny fornybar energi og vi skal kjøpe klimakvoter for minst 100 millioner kroner. Og på toppen av dette skal vi bruke flere hundre millioner kroner på utvikling av renseteknologi, gjennom prosjektet for fullskalarensing av CO2 ved gasskraftverket på Mongstad.

På mandag lanserte miljøvernminister Helen Bjørnøy og jeg regjeringens klimavettkampanje på Ulleren skole i Oslo. Den skal vare i tre år og har et klart mål: Å bidra til lavere CO2-utslipp. Gjennom økt kunnskap om problemet og om løsningene ønsker vi å få til en nasjonal dugnad der ungdom, organisasjoner, bedrifter og kommuner gir sitt bidrag til å redusere utslippene av klimagasser. Elevene stilte gode spørsmål. Hvorfor har dere ikke gjort mer? Hvorfor begynte dere ikke før? Hvorfor er ikke USA med?

Dette er viktige utfordringer. Der har alle et samlet ansvar. Det er fortsatt ikke for sent og nå er vi godt i gang. Vi skal gi vårt bidrag til å redusere utslippene av klimagasser – hjemme og ute.

Mange har glemt at Norge var ett av de første landene i verden som innførte CO2-avgift. Denne avgiften bidrar, sammen med andre nasjonale tiltak, til at CO2- utslippene i 2010 vil være cirka 10 millioner tonn lavere enn de ellers ville vært.

I løpet av våren vil vi ha på plass en plan for sektorvise klimahandlingsplaner, der det settes egne reduksjonsmål for ulike områder – fra energi til samferdsel. Det er naturlig at Norge påtar seg minst like store forpliktelser for det globale miljøet som EU.

Klimagassutslippene er imidlertid et genuint globalt problem. Det er mengden klimagassutslipp som har betydning, ikke opphavet. Derfor er det uten betydning om reduksjonen i utslippene skjer i Paris eller i Shanghai eller i Rio. Klimaproblemet kan bare løses gjennom globalt samarbeid, og ved at flere store land med store utslipp, først og fremst USA, Australia, Kina, India og Brasil, ratifiserer en ny klimaavtale.

Vi skal foreta betydelige reduksjoner i våre egne utslipp. I tillegg skal Norge bidra til kutt i utslippene i andre land gjennom blant annet kjøp av klimakvoter slik Kyoto-avtalen legger opp til.

I dag er 70 prosent av verdens utslipp ikke regulert av Kyoto-avtalen. I en ny Kyoto-avtale er nødvendig å få et skille mellom hvor utslippene skjer og hvem som skal ta regningen. De rike landene må da i større grad påta seg finansieringsbyrden. Gjennom et fungerende system for handel med kvoter kan vi sørge for at utslippsreduksjonene skjer i de landene og de sektorene vi får mest reduksjon for pengene.

De mange værvarslene er nå bekreftet av vitenskapen. Jeg håper dette blir den vekkeren som trengs for å få verdens land til å samle seg rundt forhandlingsbordet igjen raskt. Vi har ikke tid til å vente.