Jordas laboratorium

Når denne kronikken står på trykk er jeg i Antarktis. Arktis og Antarktis er klodens fremste laboratorium for å forstå klimaendringene. Forskningen som er gjort gjennom prøver fra gamle islag i disse områdene gir oss unik innsikt i klimaets historie. Det gjør at vi kan forstå dagens situasjon og kanskje viktigst av alt – det gir oss et bedre grunnlag for å vite hva som må til for å møte klimaendringene nå og framover. Kunnskapen våre og andre lands forskere henter i det fjerne isødet i Antarktis, kan være avgjørende for folk i storbyer som Dhaka, New York og Rio de Janeiro – og for folk i Norge. Vi må forstå utviklingen og konsekvensene for å forstå alvoret og sette i verk de riktige løsningene.

Baliforhandlingene i desember handlet om hvordan verden kan samles om en ny og sterk klimaavtale. Nå er det klimaforhandlingene her hjemme som har preget uken. Like før jeg dro til Antarktis kunne regjeringen og de tre partiene fra opposisjonen som har ønsket et klimaforlik, legge fram en offensiv plan for Norges klimainnsats framover. Vi hadde allerede ambisiøse klimamål, med løfter både om overoppfyllelse av Kyotoforpliktelsene og karbonnøytralitet innen 2050. Nå er disse ytterligere forsterket etter forhandlingene ved at det åpnes for at målet om karbonnøytralitet blir framskjøvet til 2030, som en del av en ambisiøs global klimaavtale der også andre industriland påtar seg store forpliktelser. Jeg er glad for at vi har lykkes med å få på plass et klimaforlik. Det gjør at politikken står, uavhengig av hvem som sitter med makten i årene framover. Vi har hatt for mange miljømål som har blitt lansert med brask og bram, for så å bli glemt og isteden erstattet av nye mål uten at de gamle er nådd. Det at alle partier på Stortinget med unntak av Frp, er samlet om vår framtidige klimapolitikk gjør at alle partier har påtatt seg ansvaret for at målene oppfylles. Det er viktig.

Polarforskningen har vist oss at det er en stor treghet i jordens klimasystem. Tiltak vi iverksetter nå vil først få virkning mange år fram i tid. Det understreker viktigheten av at vi får på plass tiltak som kan iverksettes raskt og som vil ha stor effekt. Vern av regnskog er et eksempel på dette. I klimaforliket ligger også den store satsingen på regnskogvern som Norge presenterte på Balikonferansen. De tre milliarder kronene vi vil bruke på dette harmonerer også godt med et førende prinsipp i norsk klimapolitikk, nemlig at det vi gjør både skal være effektivt og kostnadseffektivt.  

I internasjonal sammenheng omtaler vi ofte Norge som ”et lite land i verden”. Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre har erklært at vi i stedet må si at ”Norge er et land i verden”. På tross av størrelse og folketall har vi en rolle å spille. Som oljenasjon er vi store, som bistandsnasjon er vi anerkjente. Det gir oss en mulighet til å bli sett og hørt når landene samles til klimaforhandlinger fram mot møtet i København i 2009, der vi håper den neste Kyotoavtalen skal bli klar.
En del av den hjemlige klimadebatten har handlet om hvorvidt vi skal sørge for reduksjon av klimagassutslipp ute eller hjemme. Det er ingen motsetning her. Vi skal gjøre mye ute, og mye hjemme. Klimaforliket i Stortinget understreker denne hovedlinjen i norsk klimapolitikk. I regjeringens klimamelding mente vi det var realistisk å ha som mål å redusere utslippene med 13-16 mill tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, der skog er inkludert. Det vil i så fall innebære at opp mot 2/3 av utslippene tas nasjonalt. Som følge av de nye tiltakene vi har blitt enige om i klimaforliket i Stortinget, mener vi nå at det er realistisk å heve intervallet til 15-17 mill tonn CO2-ekvivalenter. Det betyr i så fall at 2/3 kan tas hjemme.

Vi vil satse på fornybar energi, forskning og øke innsats for å få ned utslipp fra transportsektoren. Samtidig er det viktig å ivareta prinsippet om at forurenser betaler. Det må koste å forurense og lønne seg å gjøre ting på mest mulig miljøvennlig måte. I den nye klimaavtalen med opposisjon har vi derfor blitt enige om at avgiftene på autodiesel og bensin går opp med henholdsvis 10 og 5 øre per liter.

Det er ikke mulig å være lenger unna Norge enn man er i Antarktis. Vi har en historisk arv etter Amundsen og de andre norske polfarerne å ta vare på og vi har våre historiske interesser å ivareta. Men den viktigste koblingen til Norge i dag er den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land. Akkurat nå er en norsk-amerikansk ekspedisjon underveis fra Troll og inn til Sydpolpunktet. De vil gjøre målinger på turen og gi oss helt ny kunnskap om klimaendringene. Endringene i polarområdene har globale klimakonsekvenser og berører oss alle. Vi har igangsatt mange viktige tiltak og vi har blitt enige om enda flere. Men vi vet at i årene framover vil det trengs både flere og andre tiltak om vi skal lykkes med å stanse de ødeleggende klimaendringene. Kunnskap fra jordens laboratorier vil være helt sentralt for å lære oss hva som vil skje om vi ikke tar klimaendringene på alvor.