Vi ønsker mer av FN

Verdens befolkning er bedre utdannet, rikere, friskere og lever lenger enn noen gang før i verdenshistorien. Vi kommuniserer raskere, reiser mer, teknologien bryter nye barrierer. Likevel består fattigdommen mange steder. Hvert tredje sekund dør et barn. Hvert minutt dør en kvinne i barsel. Det finnes kriger som aldri tar slutt.

Motsetningene er enorme. Til tross for at verden aldri har hatt så mye kompetanse og så mange ressurser, har 2008 har vært et krisenes år. Vi har klimaendringene, energikrisen, matvarekrisen, og nå finanskrisen. Hvordan skal vi håndtere alt dette? Det finnes mange svar – og ikke alle er like gode. Men en del av svaret vil alltid være FN.

Norge er en av verdensorganisasjonens fremste støttespillere, vår støtte går i bredden av FNs engasjement, den er solid og troverdig. Norge har alltid hatt interesser i en godt organisert verden. Vi kan ikke leve med den sterkestes rett. Vi står trygt bak prinsippene om rettsorden, nasjonalstatens integritet, at rett må gå foran makt, om viktigheten av samarbeid og fredelig løsning av konflikter. Og vi står bak viktigheten av en global etikk, og solidaritet som sikter mot sosial og økonomisk inkluderende globalisering.

Behovet for internasjonale kjøreregler og global styring er viktigere enn noensinne. Norge er, på grunn av sin økonomiske og ressursmessige situasjon, samfunnsmessig, økonomisk og sikkerhetsmessig avhengig av robuste internasjonale regelverk og gode globale styringsmekanismer.

Det finnes ikke alternativer til FN som global garantist med nødvendig legitimitet for at alle land møtes, drøfter og forhandler frem felles løsninger på felles utfordringer. Vi tror på FN som koordinator og organisator av innsatsen for en bedre verden.

Statsminister Jens Stoltenberg og FNs generalsekretær Ban Ki-moon. UN Photo/Evan Schneider.

Norge er FNs 6. største økonomiske bidragsyter, viktigere enn mange som ellers anser seg som stormakter.

Mange av FNs viktigste humanitære programmer og utviklingsprogrammer ville få store problemer om en ny norsk regjering etter valget neste år skulle finne på å avvikle støtten. FNs utviklingsprogram, UNICEF, Høykommissæren for menneskerettigheter, kvinnefondet, nødhjelpsfondet (CERF) og mye, mye annet ville måtte redusere ambisjonene betraktelig uten den norske støtten.

Vi bruker og skal bruke våre ressurser strategisk på områder som vi blinker ut som de viktigste ut fra norske interesser og verdier. Vi stiller krav.

Vi insisterer på at FNs organisasjoner skal arbeide for de mål som verdenssamfunnet har vedtatt – menneskerettigheter, demokratisering, likestilling, utvikling og klima. Havretten. Fredsbygging. Nyfødtes barns liv. Mødrenes liv.

Dette er instruksen til norske diplomater som møter FN; ha en klar dagsorden for styrket effektivitet og bedret evne til å levere. Være en venn av FN.

Vi er mer enn halvveis til tusenårsmålene skal være oppfylt i 2015. Det er gjort store fremskritt. Målet om halvering av verdens fattigdom er innenfor rekkevidde. Utdanning for alle er en realitet i de fleste regioner, men ikke alle. Dødeligheten fra smittsomme sykdommer som meslinger, hiv/aids, malaria og tuberkulose er på vei ned. Vaksinasjonsdekningen er på vei oppover og over 1,6 milliarder mennesker har fått tilgang på trygt drikkevann siden 1990.

Men på andre områder er det mindre framgang. Barnedødeligheten er på vei nedover, men ikke raskt nok og for nyfødte er det nesten ingen framgang. Heller ikke for kvinner som dør i barsel eller fødsel har vi sett noen framgang. Dette er opprørende. Det er enkelt å gjøre noe med. Det handler om vilje, ikke om penger. Norge har derfor engasjert oss særlig i dette arbeidet. Men vi er avhengig av internasjonal oppmerksomhet for å lykkes i å redusere antall mødre og barn som dør. I fjor lanserte jeg en global kampanje for å rette verdens oppmerksomhet mot denne tragedien. Denne blir nå fulgt opp av en egen gruppe, ledet av statsminister Brown og president Zoellick i Verdensbanken, hvor jeg også er med. Vårt mål er økte bevilgninger nasjonalt og internasjonalt, bedre koordinering av innsatsen og effektiv bruk av pengene. Dette arbeidet skal pågå frem til G8-møtet i Italia neste år. G8-landene står for tre firedeler av all bistand. Med G8-landene med, har vi reelle muligheter til å nå målet.

Nå mot slutten av 2008 står overfor en global økonomisk nedgang som vi ikke fullt ut aner konsekvensene av, men som helt sikkert vil ramme utviklingslandene. Matvarekrisen har skapt usikkerhet og vil skyve millioner av mennesker ut i fattigdom. Klimaendringene vil særlig ramme de fattige. Dette er krevende utfordringer. Vi må sikre at de ikke blir skjøvet i bakgrunnen av den pågående finansielle krisen. Snarere tvert i mot. Krisen har framtvunget behovet for en revisjon ad de globale mekanismene vi har. En slik revisjon må også inkludere løsninger for utviklingslandene.

FN kritiseres ofte for ikke å være effektive nok. Denne kritikken må vi alle ta på alvor. For den norske regjeringen har det vært svært viktig å engasjere seg i arbeidet for et mer effektivt FN. I en institusjon på FNs størrelse og med FNs rolle og ambisjoner, må reformprosessen være permanent.

Vi engasjerer oss fordi vi trenger et FN som kan bidra til å forebygge og løse konflikter; bygge freden; bekjempe fattigdom og sikre en bærekraftig utvikling; øke respekten for universelt vedtatte menneskerettigheter, normer og regler; og være et forum for diskusjon og løsning av felles utfordringer. Vi trenger et FN som har troverdighet og selv etterlever de høye standarder som organisasjonen forvalter.

Vi ønsker mer av FN. Vi vil at organisasjonen skal bruke mindre ressurser på internt byråkrati slik at mer kommer de fattige, nødstilte og konfliktrammede til gode, og slik at effekten av FNs samlede innsats blir større enn den er med dagens fragmenterte innsats.  Derfor engasjerer Norge seg i å utarbeide konkrete, gjennomførbare og effektive tiltak for et bedre FN. Denne uken legger vi fram en rapport om hvordan FNs integrerte og flerdimensjonale fredsoperasjoner kan bli mer effektive og gi større mulighet for varig fred.

De siste årenes fremgang i FNs reformarbeid gir håp om et sterkt og vitalt FN. Dette vil Norge fortsette å bidra til.  Bare slik vil en del av svaret alltid være FN.