Den farligste dagen

Kvinner dør fordi kvinners helse i altfor mange land ikke oppfattes som viktig. Det er urettferdig og uakseptabelt.

Hvert minutt dør det en mamma et sted i verden. Hun dør av komplikasjoner i svangerskapet eller under fødselen. Hun dør fordi hun ikke har fått oppfølging av helsepersonell underveis i svangerskapet, fordi hun føder hjemme uten kyndig hjelp. Kvinner dør alene, fødende på gulvet i en jordhytte, der de rett og slett blør i hjel fordi de ikke får hjelp. De dør fordi kvinners helse i altfor mange land ikke oppfattes som viktig.

Det som i vår del av verden er en magisk og fantastisk dag der nytt liv kommer til, er den farligste dagen i livet for mange kvinner verden over. Å føde barn er noe av det aller farligste de gjør.  I år 2000 satte verdens ledere ned åtte nye mål for utvikling, for å bekjempe fattigdom, for å utslette analfabetisme og sørge for bærekraftig utvikling. Jeg var tilstede i New York og undertegnet på vegne av Norge. For alle de andre tusenårsmålene går det i riktig retning. Målet om mødrehelse er unntaket. Der er det ingen endring, ingen bedring. 

Jeg tror ikke det finnes noe sterkere eksempel på urettferdighet eller symbol på manglende likestiling enn dette. Det er brutalt og helt uakseptabelt. Vi vet hva som skal til. Ofte er skillet mellom liv og død så enkelt. Det er ikke avansert medisinsk utstyr eller nye og dyre legemidler. Det er en dyktig helsearbeider som hjelper til underveis i en komplisert fødsel, rene redskaper og tilgang på antibiotika. Det er verken kunnskap eller penger det står på i det store bildet, men viljen. Sammen med andre organisasjoner og land har Norge vært med i en arbeidsgruppe for å øke innsatsen for mer penger til helse og mer helse for pengene. Vi trenger mer penger til helsestasjoner, gratis helsetjenester og utdanning av helsearbeidere og vi må være sikre på at pengene brukes på best mulig måte.

Gjennom dette arbeidet har vi fått satt i gang nye og viktige prosjekter som viser at vi kan lykkes. I India har de i delstaten Rajistan for eksempel innført en ordning der kvinner får betalt for å føde på klinikk. I et land som India er kvinners helse ofte nedprioritert og familiens vilje til å bruke penger på at en kvinne skal fødes på klinikk er lav. Tradisjoner, kjønnsroller, maktkamp og kunnskapsmangel står i veien. Ved at kvinner får penger for å komme seg til klinikken og føde endres maktforholdene. Hun får forhandlingsstyrke og kan gjøre det valget som er tryggest for henne og barnet. På to år har antallet fattige kvinner som føder på klinikk økt fra 700 000 til 7 millioner i de fattigste delstatene, inklusive Rajistan. Dette viser at endring er mulig.

Norge bidrar totalt med 3,1 milliarder kroner til kamp mot mødre- og barnedødelighet. Da rapporten fra arbeidsgruppen ble lagt fram i New York for et par uker siden kom det nye og forpliktende løfter om mer satsing på dette framover og stor vilje til å finne nye måter å samle inn penger på. Det gjør inntrykk å møte politikere som Liberias president Ellen Johnson- Sirleaf, som forteller at i hennes land er det en av 1000 mødre som dør i barsel. Nå vil de endre i dette ved å innføre gratis helsetjenester for alle. Jeg håper vi snart når et vendepunkt der kvinners helse blir sett på som like viktig som menns. Statistikken er brutal med 500 000 kvinner som dør i barsel eller under svangerskapet hvert år. Men enda mer brutalt blir det når statistikken brytes ned til enkeltmennesker. Det er en mamma, en søster, en datter.

Dette handler om helse, men også om verdighet og menneskerettigheter. Årets tv-aksjon går til CARE, en organisasjon som jobber nettopp for å styrke kvinners posisjon i sine lokalsamfunn. Ved å gi kvinner kunnskap og økonomisk selvstendighet forandres maktposisjonene. Kvinners status økes og de får mulighet til å være med å ta beslutninger om eget liv og egen helse. Kvinners helse og bedre mødrehelse er et av målene for søndagens tv-aksjon. Dette er et viktig tema. For det første fordi det trengs mer penger til arbeidet, men og fordi jeg mener oppmerksomhet om denne uendelige urettferdigheten er nødvendig for å få til endring.

I vår del av verden er en barnefødsel en dag å feire. Det er begynnelsen på et nytt liv. Jeg vil at det skal være sånn i alle deler av verden, at en fødsel for en kvinne ikke betyr stor risiko for død og at et barns mulighet til å overleve sine første timer, dager og uker ikke skal avhenge av hvilken breddegrad det er født på. Den dagen et menneske blir født er den viktigste dagen i livet. La den bli god. La mor og barn overleve og få leve livet sammen. Vi vet hva som skal til. Nå må vi gjøre det.