Det neste trinnet

Før helgen presenterte Arbeiderpartiet vårt nye forslag til program. Vår framtidsvisjon er et samfunn der fellesskapet står sterkt, et samfunn der vi tar vare på og fornyer den norske modellen, og der vi evner å både skape og dele.

 

Dette verdiparet er uløselig knyttet til hverandre. Skal vi bli gode til å skape, må vi være gode til å dele. Skal vi ha noe å dele, må vi være gode til å skape.

La oss starte med det siste. I går var jeg i Trondheim sammen med næringsminister Sylvia Brustad og åpnet kontorene til Investinor AS. Dette er et selskap som er heleid av Innovasjon Norge, og som skal bidra til økt verdiskaping gjennom å tilby kapital til internasjonalt orienterte og konkurransedyktige bedrifter.

Det er ikke slik at det bare er de med mye penger som har gode ideer. Derfor trenger vi kapital til gründere eller etablerte virksomheter med gode ideer, men som mangler penger. Dette gjelder spesielt nå, i en tid med internasjonal finanskrise.

Det som i dag bare er en god idé, kan skape mye muligheter, erobre nye markeder og skape nye arbeidsplasser. Da må vi gi ideen muligheter. Den må testes ut, forbedres og prøves i møtet med virkeligheten, med markedet og med konkurrenter. Slikt er ikke gratis, og det er ikke uten risiko. Derfor har vi på ulike måter sørget for tilførsel av både risikovillig kapital og ulike former for garantier til næringslivet, ikke bare til gründere og etablerere. Og vi vil stimulere til å skape, for å ha noe å dele.

I dårlige tider er det helt avgjørende at vi bidrar til nyskaping. Derfor er bidrag til et sterkt næringsliv sentralt i vårt programforslag. Vi må bruke våre nasjonale fortrinn og satse på forskning og utvikling innen de områdene der vi er gode, men kan bli enda bedre. Marin sektor og reiseliv er to områder som peker seg ut spesielt.

Ingen kan vite eksakt hva vi skal leve av i framtida. Men jeg er ganske sikker på at de nye mulighetene, de nye bedriftene og de nye jobbene skapes i møtet mellom våre særlige naturgitte forutsetninger, vår nedarvede kunnskap og kompetanse gjennom mange generasjoner, og vår menneskelige kreativitet. Slik ble vi verdensledende innen skipsfart, innen fiskeri, innen oppdrett og innen energi, for å nevne noen eksempler. Landet vårt er rikt utstyrt fra naturens side. Vi må koble disse verdiene med våre beste hoder. Derfor er forskning så viktig.

Den internasjonale finanskrisen understreker ytterligere viktigheten av å skape robuste og framtidsrettede bedrifter. Vi vil aldri klare å sikre at alle bedrifter skal klare å stå imot alle stormer som måtte komme, men vi trenger enda flere som tåler ruskevær. Her mener jeg den norske modellen vil hjelpe oss. Den bygger på to viktige kvaliteter i vårt samfunn; en aktiv stat som legger til rette, og en ansvarlig fagbevegelse som er villig til å ta helhetsansvar. Gjennom høsten og vinteren har regjeringen lagt fram en rekke tiltak for å møte finanskrisen. Her har tett dialog med arbeidslivets parter vært svært sentralt for å finne riktige tiltak til rett tid. Det vil det også være i tiden framover.

Den norske modellen gir folk trygghet. En sterk offentlig sektor, og godt utbygde offentlige velferdsordninger, er et viktig sikkerhetsnett for alle som nå får føle virkningene av finanskrisen direkte på kroppen. De som mister jobben, mister ikke alt, slik det er i andre land. I USA opplever folk at ikke bare jobben forsvinner, men også helseforsikringen og pensjonen. Slik er det ikke hos oss.

Denne modellen, hvor alle har grunnleggende trygghet, er viktig nok i seg selv. Men det er også viktig fordi trygge mennesker våger mer og er mer mottakelige for omstilling. Det er viktig i en tid der mange må regne med endringer i egen arbeidsdag. Bedrifter kommer til å gå over ende. Mange vil bli ledige. Mange vil måtte lære seg et annet yrke. Selvsagt er det krevende. Men det ville vært mye verre om vi ikke hadde hatt et sikkerhetsnett. For regjeringen er det dessuten et grunnleggende politisk mål om at alle skal ha arbeid, og at fellesskapet skal bidra til dette. Arbeid til alle er jobb nummer én.

Vi vil fortsette å bygge et arbeidsliv der arbeidstakeres rettigheter ivaretas, der staten og arbeidstakerne er på lag, og der folk skal være trygge for at de ikke havner på bar bakke dersom arbeidsplassen deres forsvinner. Vi vil fortsette kampen mot sosial dumping, blant annet gjennom innføring av solidaransvar og økt grad av kontroller, slik vi skriver i forslaget til nytt partiprogram.

Hvis trepartssamarbeidet mellom myndighet og arbeidslivets organisasjoner er den ene stolpen i den nordiske modellen, er universelle velferdsordninger den andre; det at vi tar regningen sammen, og løser de store oppgavene som skole og helse sammen.

Vi har kommet langt, men er langtfra ferdig. Nå skal vi gå til neste trinn. Vi stiller opp de målene vi har satt, ser på hva som er gjort, og hva som må være neste trinn. Vi har fått på plass flere timer i skolen. Nå trengs flere og bedre lærere og et bedre SFO-tilbud. Det er det neste. Vi har fått flere ansatte i pleie- og omsorgsektoren. Nå setter vi i gang samhandlingsreformen for å få et bedre tilbud og styrke samarbeidet mellom sykehusene og den kommunale helsetjenesten. Vi går videre til neste trinn.

Det har lenge vært sånn at foreldre har hatt rett til å være hjemme med syke barn. Nå vil vi utvide denne rettigheten til også å gjelde når eldre foreldre trenger hjelp fordi helsen svikter. Også dette er det neste trinnet. På område etter område skal vi se hva som skal være det neste. I arbeidslivet, næringslivet, i letingen etter det som gir folk frihet til å gjøre sine egne valg, og få mulighet til å leve det livet de ønsker.