Tale ved Anne-Cath. Vestlys begravelse

Kjære Jo, kjære Håkon, kjære øvrige familie og venner av Anne Cath.

Ved Anne Cath. Vestlys bortgang sitter vi alle igjen med følelsen av å ha mistet en som sto oss nær.

Denne evnen til å komme andre mennesker så nær, var hennes helt spesielle egenskap og kvalitet.

Det var nettopp denne nærheten som trakk generasjoner til radioapparatene når hun fortalte, - og som fortsatt trekker nye generasjoner til bøkene hennes.

Hun snakket ikke til oss.

Hun snakket med oss.

Den varme, karakteristiske stemmen som kom ut av radioen med sitt vennlige ”morn, morn”.

Hun var aldri til å ta feil av.

Hun var alltid seg selv.

Også når vi leste bøkene for oss selv eller for andre, var det henne vi hørte.

Den unike nærheten til dem hun skrev for, gjorde at vi kjente oss så godt igjen i skikkelsene hun skapte og bøkene hun skrev.

Hun skrev om oss.

Hun skrev om et Norge i forandring og forvandling.

Hun fanget det.

Gjorde det til å kjenne igjen.

Og påvirket det.

Hun bygget broer.

Mellom livet på landet og livet i byen.

Mellom småhusidyll og drabantbyblokker.

Mellom generasjonene født før og etter krigen.

Mellom det som hadde vært og det som skulle komme.

Men hun var ikke en passiv iakttaker.

Hun påvirket utviklingen.

Hun deltok i forandringen av Norge.

Bak den milde fortellermåten fantes en tydelig og kraftfull stemme.

Hun sa det hun mente måtte sies, rett fram og liketil, - i bøkene og ellers.

Hun utfordret det tradisjonelle rollemønsteret og de vanlige familiekonstellasjonene, som med Auroras hjemmeværende pappa og Guros alenemamma.

Hun skrev om endringer i samfunnet på en måte som satte dagsorden for samfunnsdebatten – enten det gjaldt å fortelle unger hvor babyer kom fra eller utfordringene som venter i et flerkulturelt samfunn.

Hun påvirket tidsånden og bidro til å gjøre Norge til et romsligere og rausere land å bo i.

*

For meg er det tre tråder som løper sammen i dag her ved Anne-Caths båre.

Jeg står her som representant for alle dem som er vokst opp med fortellingene hennes siden ”Barnetimen for de minste” helt fra femtitallet.

Vi som kan knytte barndom og oppvekst til skikkelsene og bøkene hennes, etter hvert som de kom.

Hennes liv og virke kan sammenfattes som en stor kjærlighetserklæring til barn og til barndommen.

Hun tok alltid barnas parti og sloss utrettelig for deres oppvekstvilkår.

Ingen kunne se barn som Anne-Cath.

Jeg står her som representant for det offisielle Norge.

En hel nasjon hedrer og takker henne varmt for alt det hun var og alt det hun ga.

Hennes enestående posisjon er de siste dagene blitt enda tydeligere for oss alle.

Bøkene hennes er en del av vår norske felleskultur.

Så var jeg også så heldig å få lære å kjenne Anne-Cath. privat.

Jeg ble kjent med et varmt menneske.

Levende.

Bestemt.

Morsom.

Nærværende.

*

Anne-Cath. var ikke bare forfatter og kulturpersonlighet.

Hun var en samfunnsbygger. 

Hun var en betydelig endringskraft i det norske samfunn gjennom mer enn 50 år.

Med sitt livsverk har hun satt viktige spor etter seg.

Hun vil leve videre med oss gjennom bøkene sine om mormor, Knerten, Ole Aleksander og alle de andre.

Vi minnes Anne-Cath. med respekt og glede, i dyp takknemlighet for den kulturskatt hun har gitt oss.

Vi lyser fred over hennes minne.