Utdrag fra statsministerens tale på LO Stats kartellkonferanse

Må sjekkes mot framføring

Norge har et høyt sykefravær sammenliknet med land vi pleier å sammenlikne oss med. Det er gjort mange forsøk på å forklare dette, som at vi har høy yrkesdeltakelse, at mange kvinner jobber og at mange jobber lenge. Det forklarer en del, men ikke alt.

Min bekymring er både at vi ligger på et høyere fraværsnivå enn vi burde og at dette øker. Vi har ikke lyktes med målet vi satte oss i IA-avtalen om å redusere sykefraværet med 20 prosent, men ligger på om lag samme nivå eller endog litt over startpunktet i 2001. I 2. kvartal 2009 utgjorde det samlede sykefraværet 7,1 pst. av alle avtalte dagsverk. Det vil si at i gjennomsnitt er vi borte fra jobben pga sykdom hver 14. arbeidsdag. Samlet for samfunnet utgjør dette 145 000 – 150 000 tapte årsverk! Og veksten nå i 2009 er spesielt bekymringsfull. Basert på den siste statistikken fra Arbeids- og velferdsdirektoratet anslår Arbeids- og inkluderingsdepartementet nå at det trygdefinansierte sykefraværet vil øke med hele 10 pst. fra 2008 til 2009. Da vi utarbeidet budsjettet for 2009 i fjor høst la regjeringen til grunn 0-vekst i sykefraværet fra 2008 til 2009 og så sent som til Revidert nasjonalbudsjett i mai anslo vi veksten til 2 pst. Økningen i sykefraværet alene betyr at sykepengeutgiftene i 2009 blir om lag 3 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett og om lag 2,4 mrd. kroner mer enn vedtatt i vår.

Vi trenger en debatt om hvordan vi kan gjøre noe med nivå og vekst, fordi kostnadene er for høye. Det er et alvorlig problem. Både for den sykmeldte, for den enkelte arbeidsplass som mister kompetanse og for fellesskapet som mister produktiv arbeidskraft og inntekter og som påføres nye utgifter.

I et ordinært sykefravær er det involverte: den sykemeldte, arbeidsgiveren, sykmelder – oftest fastlegen- og Nav. Det er i aksen mellom disse vi må finne løsningene. Jeg tror mye av svaret ligger i oppfølgingen. Alle parter må hyppig minnes på det ansvaret de har for at den enkelte skal komme raskt tilbake i jobb.

Avtalen om inkluderende arbeidsliv går snart ut. Vi har som nevnt ikke lyktes med det målet vi har satt oss om å redusere sykefraværet med 20 prosent. Nå er fristen utsatt til mars. Det er klokt. Vi trenger tiden for å finne gode virkemidler. Vi må se på de tiltak som er gjort i Norge og i andre land som har vist seg å ha effekt. Blant våre naboland har Sverige klart å redusere sykefraværet betydelig de siste årene mens det i Danmark har vært lavt over lang tid. Et vesentlig bidrag til dette har trolig vært tiltak av administrativ karakter. Det vil være naturlig for den faglige ekspertgruppen som nå skal settes ned å nøye studere erfaringene fra ikke minst Sverige.

La meg nevne noen eksempler på hva jeg forventer vi vil se nærmere på i det videre arbeidet:

• I Sverige er det i samarbeid med legeforeningen fastsatt normer for sykmelding ved en rekke ulike diagnoser. Å utarbeide slike retningslinjer er også noe vi kan vurdere. Tanken er at det fastsettes en normallengde for en sykmelding ved ulike diagnoser og hvor eventuelle avvik må gis en særskilt begrunnelse. Å vurdere om en liknende tilnærming er aktuell i Norge mener jeg vil være av stor interesse. Det vil kunne være et nyttig hjelpemiddel for den enkelte lege når lengden på sykmeldingen fastlegges og vil også gjøre det lettere for NAV å føre kontroll. Dessuten gir det et signal til den sykemeldte om når det er forventet at han eller hun er tilbake i jobb. Også med et slikt hjelpemiddel må en som nå ta hensyn til individuelle sykdomsforløp. Noen vil komme raskere tilbake enn det normen angir, mens andre trenger lengre tid. Men i det siste tilfellet må legen begrunne det særskilt overfor NAV.

 

• Vurdere nye aktivitetskrav til arbeidstaker. Dette kan potensielt redusere overforbruk av sykefravær, men vil ikke minst kunne ha den positive effekten at det vil bidra til å forebygge mer langvarige uførekarrierer. Aktuelle tiltak som kan vurderes er hyppige, obligatoriske melderutiner og krav til deltakelse på tiltak eller behandlingsopplegg ved lengre fravær. Vi må også vurdere arbeidsgivers rolle oppe i dette, arbeidsgiver må kunne ta et større ansvar for å holde løpende kontakt med den sykemeldte, kanskje kan den sykemeldte daglig møte opp på arbeidsstedet hvis det er medisinsk forsvarlig.

 

• Vi bør gjennomgå stopp-punktene i sykefraværsoppfølgingen (oppfølgingsplaner og dialogmøter) som vi ble enige med partene om i 2006 og vurdere tiltak for å styrke disse og gjøre dem mer effektive. Økt bruk av rådgivende leger, dvs andre leger enn bare fastlegen som del av oppfølgingen ved lengre sykefravær må vi be Arbeids- og velferdsetaten se nærmere på.

 

Jeg vet ennå ikke hvilke tiltak ekspertgruppen vil komme opp med og hvilke vi i neste omgang vil følge opp, men jeg er opptatt av at vi kan se på forslag med åpent blikk. Man kan alltid finne argumenter mot å gjøre noe, men vi kan ikke bare se på det som taler mot. Vi må tørre å tenke nytt.

I tillegg til den gjennomgangen som ekspertgruppen skal foreta, har vi blitt enige med partene om å vurdere nærmere ulike modeller for arbeidsgivers finansiering av sykelønnsordningen. Utvidet arbeidsgiverfinansiering for eksempel gjennom et delansvar også etter arbeidsgiverperioden, kan stimulere til bedre oppfølging av langtidssyke slik at de kommer raskere tilbake i jobb. Til grunn for drøftingen av de ulike modellene vil det ligge en forutsetning om busjettnøytralitet.

Selv om den IA-avtalen vi har nå ikke har gitt de resultatene vi har ønsket er jeg sikker på at det er gjennom et tett samarbeid og dialog med partene i arbeidslivet at vi kan finne virkemidlene som vil bidra til positiv endring.

Dette er en stor og viktig sak framover og jeg vil personlig engasjere meg sterkt i dette arbeidet, sammen med Arbeidsministeren. Dette er viktig og det haster. Derfor vil jeg invitere til et eget møte med partene for å diskutere dette temaet og drøfte forslag som kan bidra til å redusere sykefraværet. Dette vil være et bidrag til den pågående prosessen om en forsterket IA-avtale.

La meg her være helt tydelig om utgangspunktet for denne dialogen: Vi har i Soria Moria-erklæringen slått fast at regjeringen vil opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen. Vi skal strekke oss for å nå to mål samtidig: Å lage et arbeidsliv som gjør at den enkelte arbeidstaker kan stå i jobb og å redusere utgiftene til trygd. Arbeidstakernes rettigheter skal ikke svekkes i denne prosessen.