Likelønnsoppgjøret 2010

I år har barnehager vært stengt, sykepleiere vært borte fra arbeidet på sykehjem, og barnevernkontorer har hatt redusert kapasitet. Jeg er glad for at disse streikene nå er over. I skrivende stund er vekterne i streik. Flypassasjerer møter køer i sikkerhetskontrollen på flere flyplasser og minibanker tømmes for kontanter.

Regjeringen har fulgt og følger streikene nøye for å sikre at de ikke setter liv og helse i fare. Uansett medfører streik store ulemper for dem som rammes, enten det er privatpersoner, kommuner eller bedrifter. Samtidig er streik og trussel om streik en lovlig og nødvendig del av vårt system for lønnsdannelse. Arbeidstakerne må ha mulighet til å sette makt bak kravene.  

Det norske systemet for lønnsdannelse innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først, og legger en ramme som gir føringer for offentlig sektor. Det er avgjørende for norsk industri at lønnsveksten er forsvarlig, for å sikre konkurransekraften.

Selv om Norge har håndtert finanskrisen på en god måte og har Europas laveste arbeidsledighet, er det fortsatt krevende rammebetingelser for deler av næringslivet. Og situasjonen er alvorlig i land som er hardere rammet av finanskrisen enn oss. Krisen har endret karakter. Den rammer ikke lenger bare børser, men arbeidsmarkeder. Og mange land har havnet i en gjeldskrise. I Spania har nasjonalforsamlingen vedtatt et kutt i lønnen til statsansatte på fem prosent. Italia og Portugal har innført lønnsstopp for offentlig ansatte. Disse tiltakene står i kontrast til situasjonen i Norge, der arbeidstakere jevnt over har fått en lønnsøkning som gir hver enkelt økt kjøpekraft også neste år.

Samtidig må Norge ta inn over seg uroen i verdensøkonomien. Selv om årets oppgjør gir økt kjøpekraft, er lønnsveksten lavere enn vi har sett de siste årene. Det har vært avgjørende å få på plass et lønnsoppgjør som tar hensyn til industriens konkurranseevne og hva norsk økonomi kan tåle. Lønnsoppgjøret 2010 har vært et ansvarlig oppgjør.

Årets lønnsoppgjør har samtidig vært tidenes likelønnsoppgjør. Det har vært et gjensidig ønske hos partene om å bidra til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Dette har partene lykkes med. Oppgjørene har preg av at likelønn har vært høyt prioritert, innenfor rammene av et ansvarlig lønnsoppgjør. Dette viser at det er mulig å arbeide for å nå målene om utjevning av lønnsforskjellene innenfor ansvarlige rammer og det ordinære forhandlingssystemet.

Oppgjøret i staten, hvor Regjeringen gjennom Fornyings- og administrasjonsministeren er direkte involvert, innebærer eksempelvis at kvinnegruppene i staten får om lag 200 millioner kroner mer enn de tradisjonelt ville ha mottatt. Løsningen i staten, men også i andre sektorer, viser at det er mulig å prioritere likelønn innenfor ordinære forhandlinger.

For å lykkes med å utjevne lønnsforskjeller må de resultatene som er fremforhandlet i årets oppgjør være varige. For å sikre dette må det faktum at kvinnegruppene har fått større uttelling i år, ikke følges opp av kompensasjonskrav fra andre grupper. Vi må forutsette at alle partene bidrar til at dette kan bli en varig utjevning. Det har jeg et godt håp om.

Det er samtidig grunn til å vise til at likestilling i arbeidslivet ikke bare handler bare om lønn, eller at likelønn kun oppnås direkte gjennom oppgjørene. Gjennom rause permisjonsordninger og full barnehagedekning har vi lagt til rette for at også småbarnsforeldre og særlig kvinner kan delta fullt ut i arbeidslivet. Den tette sammenhengen mellom likestilling i arbeidslivet og likestilling på hjemmebane er også reflektert i endringene i foreldrepermisjonsordningen de siste årene.

I disse dager triller mange fedre rundt med sine barn mens de har pappapermisjon. Det er i og for seg ikke noe nytt syn i Norge. Men det er en viktig endring som angår de fedrene som har permisjon i disse dager. De aller fleste av dem har barn født etter 1. juli i fjor. Dermed har de hele ti uker permisjon som er forbeholdt bare dem, en økning på fire uker. Pappapermisjonen er en viktig del av den norske foreldrepermisjonsordningen. Men den er også en viktig forutsetning for et likestilt foreldreskap og mer likestilling i arbeidslivet. Dette er viktige mål i seg selv.

Politikken har gitt resultater. Vi har i dag blant de høyeste fødselsratene i Europa, samtidig som kvinner har en høy deltakelse i arbeidslivet. Dette er dobbelt bra. Flere barnefødsler bidrar til at flere kan dele på framtidens pensjons- og velferdsforpliktelser. Samtidig bidrar høy kvinnelig yrkesdeltakelse til økt produktivitet og økte skatteinntekter. Gode velferdsordninger spiller på lag med systemet for lønnsdannelse.

Årets lønnsoppgjør viser det unike med den norske modellen. Arbeidsgivere og arbeidstakere klarer sammen, om enn med ulikt konfliktnivå, å sikre at lønnsveksten ikke kommer ut av kontroll slik at vi mister konkurransekraft og dermed norske arbeidsplasser i industrien. Samtidig har likelønn vært prioritert, innenfor disse rammene. Ansvarlige lønnsoppgjør kan også gi ønsket omfordeling. Det har partene vist gjennom årets likelønnsoppgjør.