En nødvendig beslutning

Når denne kronikken står på trykk er jeg på tur i fjellheimen med familien. Det er i slike stunder vi blir påminnet hvor heldige vi er som bor i Norge. Dette landet byr på store naturopplevelser som mange av oss finner rett utenfor dørstokken. Jeg vet at gleden over norsk natur er noe jeg deler med svært mange nordmenn.

Denne sommeren har kraftledningen gjennom Hardanger vært mye debattert. Jeg har stor respekt for at mange er negative til å sette opp master og frakte strøm gjennom et slikt landskap. Diskusjonen om kraftledningen som skal gå fra Sima vannkraftverk til Samnanger viser kjente motsetninger. På den ene siden står ønsket om å bevare mest mulig natur og miljø. På den andre siden står behovet for sikker kraftforsyning til bergensregionen med Norges nest største by.

Regjeringen er opptatt av å ta vare på norsk natur. Siden 2005 har vi opprettet åtte nye nasjonalparker, og vi har plan om opprette flere. Vi har også gjort vern av landskapstyper, og kombinasjonen av vern og bærekraftig bruk til viktige verktøy for å bevare naturen for kommende generasjoner.

Samtidig skal vi ta ansvar for at folk i Norge har god nok infrastruktur. Det dreier seg om veier, havner og lufthavner, vann, avløp, bredbånd og telefon. Og strøm. Uansett hvor i landet folk bor, skal de kunne være sikre på at de har nok lys og varme.

I vinteren som gikk har vi ikke kunnet garantere strømforsyningen til folk som bor i bergensregionen. I nærmere 1400 timer – nesten 58 døgn - hadde strømforsyningen til dette området uakseptabel driftssikkerhet. Ved utfall av en av overføringsledningene ville strømforsyningen til om lag 85 000 av innbyggere i bergensregionen bli koblet ut. Mørklegging av hjemmene til så mange mennesker midt på kaldeste vinteren vil være en svært alvorlig situasjon.

Etter grundige utredninger har vi kommet til at det bare er alternativet med luftspenn mellom Sima og Samnanger som kan trygge kraftforsyningen på en tilstrekkelig god måte for bergensregionen. Det er ingen som jubler for denne kraftledningen, og jeg tror de fleste av oss helst skulle sett at en annen løsning var mulig. Jeg ville ha valgt en løsning med dårligere samfunnsøkonomisk nytte enn Sima-Samnanger – hvis forsyningssikkerheten hadde blitt god nok.

Sjøkabel fra Sima til Norheimsund er ikke et godt nok alternativ. Noen har forsøkt å framstille dette som et spørsmål om penger. Det er ikke riktig. En sjøkabel ville ikke belastet statsbudsjettet med én øre, fordi hele regningen ville bli tatt av strømkundene gjennom nettleien. Men en sjøkabel ville ikke gitt den nødvendige forsyningssikkerheten fordi en feil kan ta måneder å reparere, i motsetning til bare timer ved feil på en luftledning.

I tillegg til at kraftledningene er nødvendige for å sikre strømforsyningen, vil kraftledninger også være viktige i arbeidet med å levere mer ny fornybar energi. Gjennom det grønne sertifikatmarkedet har vi lagt opp til å øke produksjonen av fornybar energi med 13 TWh. Det tilsvarer 4 Simakraftverk, som er Norges nest største vannkraftverk. Vi skal bygge vindmøller, bygge ut vannkraft, og vi forsker på stadig nye måter å produsere miljøvennlig strøm.

Når vi produserer mer ren energi oppstår det også behov for å frakte strømmen ut til kundene. Mangel på kraftledninger er et hinder for å få økt produksjon av fornybar energi. Flere småkraftverk blant annet i Hordaland har den siste tiden blitt satt ”på vent” i påvente av økt ledningskapasitet. Kraftledningen Sima-Samnanger gir derfor også rom for å gjøre nye investeringer i fornybar energi på Vestlandet.

Det har vært en lang prosess fram mot avgjørelsen i denne saken. Jeg har stor respekt for de som ikke liker valget regjeringen har tatt. Men for at befolkningen over hele landet skal være sikret strøm, lys og varme, er denne beslutningen nødvendig. Det er vår plikt som ansvarlige politikere.