Fra finanskrise til gjeldskrise

De siste ukene har vi tydelig sett at det fortsatt er alvorlige problemer i internasjonal økonomi. Krisen er ikke over, men den har endret karakter. Det som startet som en finanskrise med fallede aksjekurser i finansmarkedene, har blitt en jobbkrise med stigende ledighet i arbeidsmarkedene. Og det har blitt en gjeldskrise, hvor statsgjelden for mange land nærmer seg det uhåndterlige.

Aktiviteten i internasjonal økonomi er på vei opp etter at finanskrisen førte til det sterkeste tilbakeslaget siden andre verdenskrig. Oppgangen har vært sterkest i voksende økonomier som India og Kina. Også i USA er aktiviteten på god vei opp, og vi har sett en gryende vekst også i Europa. Men det er to grunner til at faren ikke er over.

Den første grunnen er at vi ser i mange land at arbeidsledigheten er høy. Og vi vet at når ledigheten først øker kan den bli værende på et høyt nivå lenge. Både i USA og i Euro-området anslås arbeidsledigheten til rundt ti prosent i år. Det betyr at en av ti som ønsker jobb ikke får det. Hele generasjoner befinner seg i faresonen. Dette er et stort sosialt problem. Men det er også et økonomisk problem. Arbeidsledighet er sløsing. Det svekker økonomiens vekstevne og bidrar til å øke budsjettunderskuddet.

I Norge har vi lykkes med å holde ledigheten nede. Den forventes nå å stabilisere seg rundt 3 ½ prosent. Dette er klart under gjennomsnittet for de siste 20 årene, og svært lavt sammenliknet med andre land.

Norge har et bedre utgangspunkt enn de fleste land, men at vi klarer å holde ledigheten nede er ikke noe som kommer av seg selv. Fordi vi har holdt igjen på pengebruken i gode tider, hadde vi store reserver å sette inn i dårlige tider. Dermed kunne vi sette inn massive tiltak for å bekjempe virkningene av finanskrisen. Få land har gjort like mye. Noen kritiserte oss for å gjøre for lite for sent, men i ettertid ser vi at tiltakene kom i rett tid og var godt dosert.

Den andre grunnen er at mange land har store underskudd, og de har pådratt seg stor gjeld. Det truer den finansielle stabiliteten. Men på sikt kan det også true selve velferdsmodellen i disse landene.

Særlig Hellas er i en dyp statsfinansiell krise som følge av svak budsjettstyring og økende statsgjeld gjennom flere år, samt utsikter til svak økonomisk vekst framover. Dramatikken har økt de siste ukene med ytterligere renteoppgang og spreding av krisen til andre Euro-land som Portugal, Spania og Irland.

I Hellas har problemene vært akutte. Det er svært alvorlig om en stat ikke klarer å betale renter og avdrag. Den store gjelden presser renten opp, og de som har lånt ut penger kan risikere å ikke få dem tilbake.

Stabiliseringsprogrammet og de omfattende låne- og garantiordningene som Hellas, IMF og EU er enige om bidrar til å motvirke de kortsiktige problemene. Så langt er tiltakene tatt godt imot i finansmarkedene. Men det grunnleggende problemet som Hellas deler med flere land er ikke løst. Store underskudd på opp til 12-13 prosent av BNP innebærer for flere land at rundt hver 4. krone staten bruker i disse landene er lånte penger. I industrilandene er budsjettunderskuddene mer en seksdoblet i løpet av tre år. Vi ser at gjelden vokser i et tempo som vi tidligere nesten bare har sett i forbindelse med store kriger som 2. verdenskrig.

Ekstra alvorlig er det når dette er situasjonen på et tidspunkt rett før vi går inn i en periode med en aldrende befolkning. Det er gledelig at vi får flere eldre, men det gir økte utgifter både til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Når man går inn i denne perioden med store underskudd og gjeld, gjør det situasjonen verre. Jeg mener at høyresidens ønsker om store kutt i skatter ofte er uansvarlig. I denne situasjonen er store skattekutt mer uansvarlig enn noen sinne.

Samtidig er landene blitt svært sårbare. Om vi skulle få et nytt internasjonalt tilbakeslag er reservene nå brukt opp. Mange land vil ha lite de kan stille opp med om verdensøkonomien igjen får problemer.

Norge vil også kunne merke den krevende situasjonen. Vi selger gass til Storbritannia og klippfisk til Spania og Portugal, og er på alle måter en del av den internasjonale økonomien. Går det dårlig i andre land så rammer det også oss.

Norske myndigheter kan ikke skjerme industri og næringsliv fra det som skjer internasjonalt, men vi kan gjøre tre ting for å dempe virkningene.

For det første, må vi holde orden i våre egne budsjetter. Vi må unngå press mot rente og kronekurs, og bygge opp reserver slik at vi har penger hvis tidene igjen skulle bli dårligere. Derfor er det viktig at vi Revidert budsjett reduserer bruken av oljepenger gjennom at skatteinntektene øker fordi vi har lykkes med å få flere er i jobb og færre ledige.

For det andre kan vi bidra til ansvarlige inntektsoppgjør som setter hensynet til konkurranseutsatte næringer i forgrunnen. Og for det tredje kan vi bidra til omstilling og nyskaping i industri og næringsliv. Det gjør vi gjennom verftspakken, og gjennom virkemidler som Innovasjon Norge. Vi kan ikke holde liv i ulønnsomme bedrifter, men vi kan hjelpe til med omstilling som kan bidra til å gjøre dem lønnsomme.

De siste tiårene har vi hatt betydelig vekst i norsk økonomi, og sterk velferds- og velstandsøkning. Det er ikke naturgitt at det vil fortsette slik. Vi må ikke te oss slik i dag at vi reduserer mulighetene for de generasjoner som kommer etter oss. Det viktigste vi gjør for å lykkes er å holde arbeidsløsheten nede. Vi lever av hverandres arbeid.